Hva nå ?

[AnonymBruker]

En tilståelse ... Jeg vet ikke lenger om jeg ønsker å bli frisk. ( dvs når jeg har det sånn noenlunde bra med min diagnose ). Kjempet  sååå lenge for å bli frisk . Hvis det å bli frisk betyr denne kampen er det lettere å bli venn med lidelsen. Det virker som at folk på dette forumet har slått seg til ro med å ha en diagnose.( de fleste  har vel ikke noe valg). Jeg merker at jeg fra å ha vært en ung , slank, kvikk, ressurssterk, yrkesaktiv, supermamma nå er en overvektig , sliten og trygdet kvinne som strever med å holde styr på tenåringene mine. Jeg holdt ut og holdt ut og holdt ut men klarte ikke mer. Jeg strever enda med å finne min nye identitet..;"Uføretrygdet pga psykisk lidelse". Hva nå folkens ? Hva gjør dere som har vært i denne situasjonen en stund? . Kjemper dere fremdeles for å komme tilbake til " livet" eller aksepterer dere situasjonen? . Samtidig er det jo et ansvar i dette å måtte fylle dagene med meningsfullt innhold selv. En ting jeg stadig mislykkes i... ( selv om huset flyter ). Noen dager er tommheten  så skremmende , man bare svever rundt og er til på en måte. Dere som har vært her en stund. Hva nå ? 

Anonymkode: 1c46f...96c

[ISW]

Hva er diagnosen og behandlingen du har fått?

[AnonymBruker]

Ble litt usikker jeg nå. Vet ikke om jeg er sterk nok til noen sammenligning av diagnoser eller kritikk. Ikke alle som svarer saklig i dette forumet. Vet det er mange som har mer alvorlige diagnoser  å stri med. Har en tvangslidelse ( invalidiserende spesielt  i jobbsammenheng). Har PTSD ( bla  pga incest). GAD( strevd med angst helt fra barndommen ) og gjentatte depresjoner. Fått terapi i mange år, medisiner. Vært på utallige tiltak i regi av NAV. Hadde til og med psykologer med meg på jobb for å se om jeg kunne klare å komme tilbake til yrket mitt... Hadde beintøff eksponeringsterapi . Prøvde virkelig , men måtte gi meg. Lege og psykiater ville uføretrygde meg.   Forstår godt mennesker som ikke klarer å jobbe pga psykiske plager... 

Anonymkode: 1c46f...96c

[ISW]

Jeg vet at det er vondt å se seg selv "nå" vs "da". Synes diagnosene dine er alvorlige nok jeg. Selv ser jeg på hvor mye mer energi jeg hadde før jeg fikk psykiske utfordringer (bruker det ordet siden jeg ikke har noen alvorlig sykdom - men angst er slitsomt nok det). Husker da jeg kunne jobbe 0800-2200 mandag-lørdag og dra på byen lørdag kveld. Ikke at det var optimalt, men klarte det i alle fall. Nå blir det 55-60 timer denne uka, og jeg er dritsliten. Har bestemt meg for en rolig dag i dag, men skulle ønske jeg hadde mer energi til å være sosial og gjøre mer husarbeid. 

Et menneskes verdi er ikke definert ut fra hva man leverer på jobb. Men jeg forstår veldig godt hvordan du tenker og at det gjør vondt å sammenligne. 

[AnonymBruker]

Tusen takk. Godt å bli forstått. Angst er alvorlig nok det. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 1c46f...96c

[AnonymBruker]

Hva med å ta en pause? Altså, pause fra alt? Prøve å finne roen, yoga, mindfulness? GJøre noe DU vil. Så kan du prøve terapi igjen senere?

Anonymkode: 1d689...2d0

[AnonymBruker]

Ja . Tror jeg trenger en pause. Det tar lang tid å forstå at jeg kan senke skuldrene nå. Prøver å finne tilbake til det jeg gledet meg over før. Ta vare på meg selv. Har mann og fem barn.( de er jo store nå ).To har spesielle behov og en med psykisk lidelse. Har hatt store utfordringer . Psykiateren og andre mener jeg trenger avlastning. Jeg vil helst klare det selv, vise at jeg er god nok mor. Prøve å ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er i jobb.  

Anonymkode: 1c46f...96c