Jeg blir deprimert når jeg er alene

[AnonymBruker]

Det varer kanskje for kort til å kalles deprimert, men for meg oppleves det likt.

Jeg kan trives i eget selskap i korte perioder på dagen. Men blir det en hel dag blir jeg veldig nedstemt. Jeg kan gå korte turer i skogen alene der jeg kan kose meg. Men blir det lengre turer blir jeg lett nedstemt. Blir det mange slike turer blir jeg uvel bare jeg tenker på turene. 

Jeg har slitt psykisk i mange år og har diagnosen BP2. Men jeg husker denne depressive følelsen hvis jeg var for mye alene, helt fra ungdomstiden.

Flesteparten av mennesker er sosiale. Men jeg er nok ekstremt sosial. Det går greit så lenge jeg har jevnlige kontakter. Men jeg skulle ønske jeg fant mer roen alene uten å bli depressiv av det.

Jeg opplever også mye at når jeg  er kraftig nedstemt, så forsvinner det helt for en kort stund mens jeg har besøk. 

Under skikkelige depresjoner blir jo dette veldig forsterket, samtidig som det ikke alltid er at jeg orker å omgås andre.

Jeg lurer på om det er normalt å ha det slik?

Anonymkode: e47bd...303

[ISW]

Om det er normalt eller ikke er vel ikke så viktig? Jeg mener, det er sånn du har det, og du må forholde deg til det.

Jeg tror dette handler om personlighet. Noen blir slitne og utmattet av sosial kontakt, andre blir nedstemte og triste av å være alene i lengre tid. Det finnes ikke noe svar på hva som er riktig, galt, normalt eller unormalt.

 

[AnonymBruker]

Hei. Forstår hva du beskriver . Har det på samme måte . Du setter akkurat ord på hvordan det oppleves !!!. Jeg vet ikke hvorfor det er slik... Skulle gjerne ha visst det.. 

Anonymkode: 7f077...f94