Ekspertsvar Jeg takler ikke humørsvingingene og kontrollbehovet til min bipolare kjæreste

[AnonymBruker]

Hei
Jeg beklager i forkant dersom jeg fornærmer noen med dette innlegget. Jeg har lite kunnskap om bipolare lidelser, det jeg vet er for det meste internett artikler.

Jeg og min kjæreste har hatt et komplisert forhold i 1,5 år. Vi har vært i et avstandsforhold mesteparten av tiden.
Kjæresten min er bipolar, og jeg vet at han ikke går på medisiner. Hvilken type bipolar han er, det vet jeg ikke, og han snakker aldri om det. Dette er hans vanskelige hemmelighet, og han var nylig diagnostisert da vi møttes. Det vil med andre ord si, det har ikke blitt nevnt en eneste gang senere i vårt forhold. Inntrykket jeg fikk da han fortalte det var: Aldri nevn det igjen. Jeg vet at han har prøvd å tatt livet sitt ved flere anledninger i ungdommen, og at han i dag takler sin mani ved å rydde å vaske hus fra tak til gulv, og at han låser seg inne i huset for å unngå overmodige situasjoner.

Med tiden har kjæresten min fått et økt kontrollbehov, og han sliter mye med sjalusi. Han takler dårlig at jeg snakker med andre mennesker, og han trenger oppdatering på hvor jeg er, hvem jeg snakker med, hva vi snakker om, til at jeg må unngå å gå i kjole fordi da kan andre se på meg..
Jeg har alltid vært en sosial jente, og jeg får lett venner. På grunn av studier og jobb langt hjemmefra så er jeg avhengig av å bygge sosiale nettverk, slik at jeg ikke blir isolert. Han takler dette svært dårlig. Han anklager meg for å skjule ting for han. Eksempelvis: Romkameraten min (ei venninne) får kanskje besøk av broren sin i neste måned, han anklagde meg for å skjule at en gutt kanskje om til å spise middag med oss. Han bekymrer seg for familibryllup jeg skal i til sommeren, fordi noen kan prøve seg på meg. Jeg var på en jobbrelatert middag der det var to menn (inkludert min mannlige sjef) og to damer, han snakket ikke med meg på to uker.
Vi klarer ikke å kommunisere, og han blokkerer meg i slike situasjoner. Jeg spurte han om tiden ville hjelpe på han sjalusibehov? Han forklarte meg dette: "Med tiden kommer du til å skjønne hvilken situasjoner det er jeg trenger ekstra støtte og omsorg, og at når du lærer deg dette vil det bli mye lettere for oss". Jeg ble knust, og jeg klarer virkelig ikke å lese hvilken situasjoner han mener, for jeg tror ikke han klarer å se at han til tider er svært irrasjonell. Når vi har vært i samme rom har det til tider vært at han tar tiden jeg snakker med andre mennesker, og reagerer i ettertid med mistenksomhet og stygge ord.
Nå er han på jobbreise, og jeg lagde en kalender til han med bilder av oss og små ting, som kan minne han på oss to sammen. Fordi en venn lagde en kalendender til meg som takk for ting jeg har gjort for han igjennom året, så var min innsats til typen min null verdt, og responsen var: "Hvordan kan du tro at den får meg til å føle seg bra, når noen andre har gjort tilsvarende for deg"
Det knuste meg. 
Han sier at når han reagerer slik som dette, at dette er hans rop om hjelp og at jeg skal forsikre han om at det er han jeg vil ha. Jeg er selv en person som trenger støtte, og at noen kan vise meg godhet og gi meg gode ord. Jeg tar veldig til meg andres følelser, og blir svært påvirket av hans sinns tilstand. Jeg sliter da selv med å gi det han trenger, når han ikke klarer å se selv at situasjoner kan også være delvis hans skyld, og jeg får negative ord og beskyldninger i tilbake.
Nå er det kom til det stadiet at jeg er nær ved å gi opp. Jeg er oppriktig glad i denne personen, og føler jeg har virkelig prøvd. Han er ikke enig i dette, og beskylder meg for å ha brutt mitt løfte når han trenger meg. Jeg føler ikke jeg klarer å lese hva han trenger, og det er som om han forventer at jeg skal forstå, uten at han sier noe til meg. Dette skjer gang på gang på gang. Han åpner seg for meg en sjelden gang og forteller hva han føler, men jeg klarer ikke å roe han ned lenger. Han er nå dypt nede, og forventer at jeg skal ta den rollen med å beklage å bruke timer på å snakke med han på SMS hver dag å fortlle han hvor mye han betyr for meg. Jeg klare ikke dette, når alt jeg får i retur er eit svar på "ok". Jeg trenger også bekreftelse, og han klarer ikke å se at jeg for at jeg skal gi han dette, så trenger jeg noe positivt i retur, og jeg klarer ikke å se om mangelen på dette er fordi han er i eit veldig lavt stadie, og at jeg egentlig burde bare gi han rett og unngå settinger der han kan føle seg usikker, for deretter å ta problematikken opp når han kommer hjem om fem uker.   

Det jeg trenger mest hjelp til:
Er dette "normalt" for en person som er bipolar og som ikke går på medisiner? Eller er kontroll behov og sjalusien mer som en tilleggslidelse?
Hvordan kan jeg lære å lese han, og hva han trenger? Hva kan jeg gjøre for æ lære meg å se hva som kan ilegges sykdom, og hva som er hans personlighet?
Hvordan bør jeg gå fram for å få han til å forstå at vi er to om dette, og at han kan forstå at han også delvis er skyld i problemene som oppstår?
Jeg sliter mye med skyld følelse for tiden, for jeg føler jeg burde bare gitt han rett for at han kan få det bedre når han er på jobb. Men, detter så vanskelig nå, for jeg er selv i en tøff periode i livet, og vet ikke om dette er noe jeg kan fortsette med.
Jeg har foreslått par terapi, dette var ikke aktuelt for han.

Anonymkode: ae760...a14

[Lillemus]

Jeg orket ikke lese hele innlegget, beklager det, men jeg har bare en ting å si - kom deg vekk! Det er ikke stygt av deg å gå fra en syk partner, ikke når han trekker deg ned, tapper deg for krefter og ikke gir noe positivt tilbake. Om du er interessert i å fortsette forholdet er vel et ultimatum på sin plass - enten søker han hjelp og går med på å prøve ut medisiner eller så går du.

[Gjest]

For meg virker det som at han har gitt opp seg selv, og da kan ikke han gi deg et verdig forhold. Uansett hvor glad du er i gutten så må du tenke på deg selv først. Han må selv ville å bli bedre, å få hjelp. "Mas" fra andre kan lett gjøre vondt værre.

Endret 11. desember 2016 av Maw87

[Gjest Gargamel]

Det virker som han krever at du skal forstå veldig mye irrasjonell adferd samtidig som han har null evne til å se ting fra din side. Det er bare hans følelser som gjelder, tydeligvis.

Jeg mener du bør gå fra ham. Du er ikke psykiater, og det er ikke din jobb å reparere ham.

[Inner self]

Det høres ut som "grunnpersonligheten" hans er ganske selvsentrert.

[LinnMagrete]

TS her.
Takk for svar, jeg setter pris på tilbakemelding.
Det jeg synes er vanskeligst i denne settingen, er at jeg føler jeg må få han til å forstå før jeg evt går fra han.
Men, jeg føler dette kan være umulig
 

[AnonymBruker]

Jeg får ikke helt tak i hva du vil at han skal forstå?

Jeg tror ikke dere er "ment to be". Det krever mye styrke å tilfredsstille et psykt menneske ved å ivareta et svingende følelsesliv, skulle lese det/forsøke føle med, gi avkall på, berolige det osv osv.

Når dette mennesket også fremstår som litt, unnskyld uttrykket, ondskapsfullt ved å tendensere til å såre når man forsøker tilfredsstille eller gi noe helt uoppfordret for å vise kjærlighet/trygge tror jeg hadde kastet inn håndkleet. 

Jeg hadde valgt meg selv i dette, ved å gå videre uten ham. Jeg tror ikke det finnes noe to i dette forholdet. Og derfor vil livet ditt være som nå med en blanding av fortvilelse, skyldfølelse, oppofrelse i et forsøk på å gi/tilfredsstille. En selvutslettende og vond affære hvor du kanskje noen ganger klarer å tilfredstille noe i ham/trygge. Så vil det dukke opp nye krav til deg for "to-ets" fungerende og du vil neppe få dekket noen egne behov for i dette her. At han i tillegg ikke ønsker hverken parterapi, behandling for psykdom eller snakke om den umuliggjør hele greiene slik jeg ser det.

Anonymkode: ff201...5d2

[motorPrøysen]

Kontrollbehovet og sjalusien du beskriver har nok med personligheten hans å gjøre, ikke den bipolare lidelsen. Hvilke lidelser han evt. måtte ha er heller ikke det viktige her. Fokuser på adferden hans — manipulasjonen, selvsentrertheten, kontrollbehovet. Han krever at du setter egne behov og ønsker til side til fordel for hans, og langt på vei ser du ut til at du har gjort det. Det får meg til å lure på hvorfor du ser ut til å tilskrive dine egne ønsker og behov så liten verdi i forhold til hans.

[LinnMagrete]

51 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg får ikke helt tak i hva du vil at han skal forstå?

Jeg tror ikke dere er "ment to be". Det krever mye styrke å tilfredsstille et psykt menneske ved å ivareta et svingende følelsesliv, skulle lese det/forsøke føle med, gi avkall på, berolige det osv osv.

Når dette mennesket også fremstår som litt, unnskyld uttrykket, ondskapsfullt ved å tendensere til å såre når man forsøker tilfredsstille eller gi noe helt uoppfordret for å vise kjærlighet/trygge tror jeg hadde kastet inn håndkleet. 

Jeg hadde valgt meg selv i dette, ved å gå videre uten ham. Jeg tror ikke det finnes noe to i dette forholdet. Og derfor vil livet ditt være som nå med en blanding av fortvilelse, skyldfølelse, oppofrelse i et forsøk på å gi/tilfredsstille. En selvutslettende og vond affære hvor du kanskje noen ganger klarer å tilfredstille noe i ham/trygge. Så vil det dukke opp nye krav til deg for "to-ets" fungerende og du vil neppe få dekket noen egne behov for i dette her. At han i tillegg ikke ønsker hverken parterapi, behandling for psykdom eller snakke om den umuliggjør hele greiene slik jeg ser det.

Anonymkode: ff201...5d2

TS
Tusen takk for et svært ærlig svar.
Jeg vil på an måte at han skal forstå hvor mye han betyr for meg, og at hans handlinger ikke er akseptable mot meg. Jeg vet ikke, det er som jeg føler jeg må rettferdiggjøre hvorfor jeg går, og jeg sliter med det hatet som jeg vet kommer til å følge i etterkant. Det er som jeg ønsker forståelse for min avgjørelse.
Jeg tror ikke dette kommer til å skje, og må nok ta på meg litt ekstra styrke å stå i det som kommer.
 

[Lillemus]

10 minutter siden, LinnMagrete skrev:

TS
Tusen takk for et svært ærlig svar.
Jeg vil på an måte at han skal forstå hvor mye han betyr for meg, og at hans handlinger ikke er akseptable mot meg. Jeg vet ikke, det er som jeg føler jeg må rettferdiggjøre hvorfor jeg går, og jeg sliter med det hatet som jeg vet kommer til å følge i etterkant. Det er som jeg ønsker forståelse for min avgjørelse.
Jeg tror ikke dette kommer til å skje, og må nok ta på meg litt ekstra styrke å stå i det som kommer.
 

Du kan jo vente til etter jul om du føler at det er litt i overkant å gjøre det slutt nå. Bor dere sammen? Hvis dere ikke gjør det så gjør jo det saken mye enklere. Si det som det er, at du føler at du er mer i en terapeut-situasjon overfor ham enn i et forhold og at du ikke ser noen fremtid i dette forholdet og at det må bli slutt. Ikke gjør dette hjemme hos deg, men enten ute eller hjemme hos ham slik at du kan forlate stedet. Han kommer muligens til å love bot og bedring, beskylde deg for både det ene og det andre og kanskje prøve å få deg til å bli, men han må faktisk ta tak i sitt eget liv og få skikk på det før han kan være i et forhold. Og det er ikke ditt ansvar. Så hold deg hard og ikke se deg tilbake. Har du noen du kan snakke med i forkant og som kan støtte deg i dette?

[Nicklusheletida]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei
Jeg beklager i forkant dersom jeg fornærmer noen med dette innlegget. Jeg har lite kunnskap om bipolare lidelser, det jeg vet er for det meste internett artikler.

Jeg og min kjæreste har hatt et komplisert forhold i 1,5 år. Vi har vært i et avstandsforhold mesteparten av tiden.
Kjæresten min er bipolar, og jeg vet at han ikke går på medisiner. Hvilken type bipolar han er, det vet jeg ikke, og han snakker aldri om det. Dette er hans vanskelige hemmelighet, og han var nylig diagnostisert da vi møttes. Det vil med andre ord si, det har ikke blitt nevnt en eneste gang senere i vårt forhold. Inntrykket jeg fikk da han fortalte det var: Aldri nevn det igjen. Jeg vet at han har prøvd å tatt livet sitt ved flere anledninger i ungdommen, og at han i dag takler sin mani ved å rydde å vaske hus fra tak til gulv, og at han låser seg inne i huset for å unngå overmodige situasjoner.

Med tiden har kjæresten min fått et økt kontrollbehov, og han sliter mye med sjalusi. Han takler dårlig at jeg snakker med andre mennesker, og han trenger oppdatering på hvor jeg er, hvem jeg snakker med, hva vi snakker om, til at jeg må unngå å gå i kjole fordi da kan andre se på meg..
Jeg har alltid vært en sosial jente, og jeg får lett venner. På grunn av studier og jobb langt hjemmefra så er jeg avhengig av å bygge sosiale nettverk, slik at jeg ikke blir isolert. Han takler dette svært dårlig. Han anklager meg for å skjule ting for han. Eksempelvis: Romkameraten min (ei venninne) får kanskje besøk av broren sin i neste måned, han anklagde meg for å skjule at en gutt kanskje om til å spise middag med oss. Han bekymrer seg for familibryllup jeg skal i til sommeren, fordi noen kan prøve seg på meg. Jeg var på en jobbrelatert middag der det var to menn (inkludert min mannlige sjef) og to damer, han snakket ikke med meg på to uker.
Vi klarer ikke å kommunisere, og han blokkerer meg i slike situasjoner. Jeg spurte han om tiden ville hjelpe på han sjalusibehov? Han forklarte meg dette: "Med tiden kommer du til å skjønne hvilken situasjoner det er jeg trenger ekstra støtte og omsorg, og at når du lærer deg dette vil det bli mye lettere for oss". Jeg ble knust, og jeg klarer virkelig ikke å lese hvilken situasjoner han mener, for jeg tror ikke han klarer å se at han til tider er svært irrasjonell. Når vi har vært i samme rom har det til tider vært at han tar tiden jeg snakker med andre mennesker, og reagerer i ettertid med mistenksomhet og stygge ord.
Nå er han på jobbreise, og jeg lagde en kalender til han med bilder av oss og små ting, som kan minne han på oss to sammen. Fordi en venn lagde en kalendender til meg som takk for ting jeg har gjort for han igjennom året, så var min innsats til typen min null verdt, og responsen var: "Hvordan kan du tro at den får meg til å føle seg bra, når noen andre har gjort tilsvarende for deg"
Det knuste meg. 
Han sier at når han reagerer slik som dette, at dette er hans rop om hjelp og at jeg skal forsikre han om at det er han jeg vil ha. Jeg er selv en person som trenger støtte, og at noen kan vise meg godhet og gi meg gode ord. Jeg tar veldig til meg andres følelser, og blir svært påvirket av hans sinns tilstand. Jeg sliter da selv med å gi det han trenger, når han ikke klarer å se selv at situasjoner kan også være delvis hans skyld, og jeg får negative ord og beskyldninger i tilbake.
Nå er det kom til det stadiet at jeg er nær ved å gi opp. Jeg er oppriktig glad i denne personen, og føler jeg har virkelig prøvd. Han er ikke enig i dette, og beskylder meg for å ha brutt mitt løfte når han trenger meg. Jeg føler ikke jeg klarer å lese hva han trenger, og det er som om han forventer at jeg skal forstå, uten at han sier noe til meg. Dette skjer gang på gang på gang. Han åpner seg for meg en sjelden gang og forteller hva han føler, men jeg klarer ikke å roe han ned lenger. Han er nå dypt nede, og forventer at jeg skal ta den rollen med å beklage å bruke timer på å snakke med han på SMS hver dag å fortlle han hvor mye han betyr for meg. Jeg klare ikke dette, når alt jeg får i retur er eit svar på "ok". Jeg trenger også bekreftelse, og han klarer ikke å se at jeg for at jeg skal gi han dette, så trenger jeg noe positivt i retur, og jeg klarer ikke å se om mangelen på dette er fordi han er i eit veldig lavt stadie, og at jeg egentlig burde bare gi han rett og unngå settinger der han kan føle seg usikker, for deretter å ta problematikken opp når han kommer hjem om fem uker.   

Det jeg trenger mest hjelp til:
Er dette "normalt" for en person som er bipolar og som ikke går på medisiner? Eller er kontroll behov og sjalusien mer som en tilleggslidelse?
Hvordan kan jeg lære å lese han, og hva han trenger? Hva kan jeg gjøre for æ lære meg å se hva som kan ilegges sykdom, og hva som er hans personlighet?
Hvordan bør jeg gå fram for å få han til å forstå at vi er to om dette, og at han kan forstå at han også delvis er skyld i problemene som oppstår?
Jeg sliter mye med skyld følelse for tiden, for jeg føler jeg burde bare gitt han rett for at han kan få det bedre når han er på jobb. Men, detter så vanskelig nå, for jeg er selv i en tøff periode i livet, og vet ikke om dette er noe jeg kan fortsette med.
Jeg har foreslått par terapi, dette var ikke aktuelt for han.

Anonymkode: ae760...a14

Han er ikke i stand til å være i et forhold før han har fått hjelp og han vil ikke en gang motta hjelp. Da skal du ikke ha dårlig samvittighet.  Dette er ikke et sunt forhold for deg og jeg synes du skal gi det opp. 

 

[LinnMagrete]

On 11/12/2016 at 7:37 PM, Lillemus said:

Du kan jo vente til etter jul om du føler at det er litt i overkant å gjøre det slutt nå. Bor dere sammen? Hvis dere ikke gjør det så gjør jo det saken mye enklere. Si det som det er, at du føler at du er mer i en terapeut-situasjon overfor ham enn i et forhold og at du ikke ser noen fremtid i dette forholdet og at det må bli slutt. Ikke gjør dette hjemme hos deg, men enten ute eller hjemme hos ham slik at du kan forlate stedet. Han kommer muligens til å love bot og bedring, beskylde deg for både det ene og det andre og kanskje prøve å få deg til å bli, men han må faktisk ta tak i sitt eget liv og få skikk på det før han kan være i et forhold. Og det er ikke ditt ansvar. Så hold deg hard og ikke se deg tilbake. Har du noen du kan snakke med i forkant og som kan støtte deg i dette?

TS
Jeg har mange gode venner som hjelper meg igjennom dette. Vi bor ikke sammen, men hadde  planlagt å flytte sammen om eit halvt år. Jeg vet at mine venner er svært bekymret for meg, for di er redd for at dersom det skjer så blir jeg isolert.
Jeg har derfor bestemt at dette ikke kommer til å skje, og flytter inn til en venninne i steden for.
Ting har ikke gått  så bra, og han venter på at jeg skal ta det ekstra steget for han, og forstå hvordan han har det. Når han forventet at jeg skulle stille opp for han etter to uker med negative ord, da ble det nok for meg. Han kan være ganske manipulerende, og får meg til å føle meg dom. Jeg merker selv at jeg føler meg "slemmere", fordi jeg har begynt å ta igjen med samme mynt som han gir meg. Og det liker jeg ikke med meg selv. Nå jobber jeg med å ikke tvile på meg selv, men det er vanskelig å ikke gi han den gode siden til når han nå han endelig gir meg eit etterlengtet positivt ord. 

[Lillemus]

1 time siden, LinnMagrete skrev:

TS
Jeg har mange gode venner som hjelper meg igjennom dette. Vi bor ikke sammen, men hadde  planlagt å flytte sammen om eit halvt år. Jeg vet at mine venner er svært bekymret for meg, for di er redd for at dersom det skjer så blir jeg isolert.
Jeg har derfor bestemt at dette ikke kommer til å skje, og flytter inn til en venninne i steden for.
Ting har ikke gått  så bra, og han venter på at jeg skal ta det ekstra steget for han, og forstå hvordan han har det. Når han forventet at jeg skulle stille opp for han etter to uker med negative ord, da ble det nok for meg. Han kan være ganske manipulerende, og får meg til å føle meg dom. Jeg merker selv at jeg føler meg "slemmere", fordi jeg har begynt å ta igjen med samme mynt som han gir meg. Og det liker jeg ikke med meg selv. Nå jobber jeg med å ikke tvile på meg selv, men det er vanskelig å ikke gi han den gode siden til når han nå han endelig gir meg eit etterlengtet positivt ord. 

Han kommer til å fortsette å være sånn, i alle fall så lenge han ikke kommer seg til behandling. Ikke gjør deg selv så vondt at du fortsette å være sammen med ham - livet ditt er kort, ikke kast det bort på en person som ikke tilfører deg noe som helst positivt. Du er ikke dum, men han er manipulerende og dere er allerede inne i et skummelt spor - så kom deg unna! Han kan komme til både å gråte og true, men ikke fall for det - ta ansvar for deg så får han (og helsevesenet) ta ansvar for ham.

[AnonymBruker]

Bare gjør det slutt, og skyld på deg selv. Det spiller ingen rolle hva han forstår eller ikke. Si at du orker ikke avstandsforhold, du klarer ikke å være den kjæresten han fortjener, du ønsker å være singel, du vil ikke bli samboer, "du må jobbe med deg selv en periode", du kan ikke støtte ham, du er ikke klar for et forhold, du gjør det rett og slett slutt, og det er ingen ting han kan gjøre eller endre eller få deg til å forstå for å endre den beslutningen. Du "har ikke de rette følelsene", du ser ikke for deg en fremtid med ham. Du skal flytte inn med en venninne. Du skal fokusere på jobb framover. Det blir aldri dere. "Lykke til videre i livet, håper du får det bedre med det som plager deg, og at han etter hvert finner den rette". Du ønsker ikke å være venner, du ønsker ikke mer kontakt. Du skjønner du knuser ham, men han er voksen, og det er du også, og slik du ser det er det det beste for dere begge. Han er sikkert uenig, men sånn er det. Du gjør det slutt.

Anonymkode: 9dacb...d27

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette har absolutt ingenting med bipolar lidelse å gjøre. Null - 0.

Dette skyldes en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og det er overveiende sannsynlig at det vil forbli slik (eller verre) resten av livet. Så få du ta den konsekvensen av dette som tjener deg best.

[LinnMagrete]

1 hour ago, Nils Håvard Dahl, psykiater said:

Dette har absolutt ingenting med bipolar lidelse å gjøre. Null - 0.

Dette skyldes en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og det er overveiende sannsynlig at det vil forbli slik (eller verre) resten av livet. Så få du ta den konsekvensen av dette som tjener deg best.

Takk,
Da vet jeg, at dersom han hadde fått behandling, så vil det forbli slik.
Det hjelper meg i min avgjørelse, og jeg vet da at da er han, og ikke hans sykdom, og det kan ikke bli bedre.
Dette hjalp meg, for da vet jeg at dette kan ikke fortsette uansett, behandling eller ikke.

[chaotic-neutral]

Jeg er bipolar og det høres ikke ut som bipolar i det hele tatt for meg heller. Håper det ordner seg for deg.