Er sliten og trenger input

[En_i_skyggen]

Hei, jeg er ganske sliten av livet så jeg trenger litt input.

Jeg er i slutten av tredveårene og er medisinert for depresjon, Lamictal og Quetiapin. Lamictal for humøret og Quetiapin så jeg får sove. Er i full jobb, trener jevnlig men har ingen venner eller kjæreste. Det siste plager meg veldig da jeg har veldig mye å gi. Samtidig har jeg vært alene så lenge og uten nettverk er det også umulig å treffe noen. Jeg har lenge vært redd for at jeg skal ende opp som en ensom taper, men det er nettopp det jeg har innsett at jeg er, og det er så vanskelig å takle. Jeg føler meg så ensom, og så sliten. I mange år misbrukte jeg alkohol, men har endelig klart å kutte ut alt av rus.

Jeg holder på å ta utdannelse ved siden av jobb men det er såvidt jeg holder hodet over vannet. Fullfører jeg ikke blir det nok ett nederlag og jeg får med gjeld i form av studielån med på kjøpet. Jeg er så lei av å aldri lykkes med noe. Alle rundt meg har gode liv med familie og egen bolig, jeg har ingen ting. Jeg føler at jeg lever på en knivsegg, at jeg aldri får ro i sinnet. I det siste har jeg prestert dårlig på jobben, og jeg er redd for at jeg kan miste den i forbindelse med kommende reorganisering. Problemet mitt er vel at jeg er for frisk til å være ufør, men for syk til å ha ett vanlig liv. Jeg vil ha ett vanlig liv men befinner meg i ett slags limbo.

Jeg har lenge tenkt at bare jeg hadde hatt en kjæreste så ville ting ha blitt bedre, men jeg har bare hatt korte forhold og nå som jeg er så gammel er jeg i en alder hvor det er rart å være singel, og jeg mangler erfaring med det å være i forhold. Så hvem vil ha meg? Ingen. Jeg har blitt veldig selvbevisst og hver dag på jobben lurer jeg på om de rundt meg ser hvor patetisk jeg er. Det er veldig krevende å hele tiden late som om jeg ikke vet at de vet at jeg er en ensom taper. Det samme gjelder folk på gaten eller de som jobber i kassa på butikken, jeg føler at de ser på meg og dømmer meg.

Hva kan jeg gjøre, hva slags valg har jeg igjen? Jeg orker snart ikke lenger. 

 

[AnonymBruker]

Syns egentlig du er ganske fantastisk som klarer både jobb og utdannelse. Dessuten har du klart å slutte med rusmidler. jeg håper virkelig at noen  forstår hvor bra du er.. Er jo veldig mange enslige i dette landet som hadde hatt stor glede av å ha deg som venn eller kjæreste. Er kanskje litt vanskelig å se det selv  når man er deprimert eller har lavt selvbilde. Det kommer bedre tider. Håper det er mange som kommer med gode råd og oppmuntring til deg i dag. 

Anonymkode: 13205...fa4

[Trine]

Det er ikke umulig å få kjæreste selv om man ikke har et nettverk. Det finnes jo en haug med nett-datingsider. Det står ikke hvor gammel du er, men det er vel ikke så rart å være singel uansett alder? Men dersom du vil ha kjæreste kun for å ikke føle deg som en ensom taper så tror jeg ikke det vil fungere.

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Det er ikke umulig å få kjæreste selv om man ikke har et nettverk. Det finnes jo en haug med nett-datingsider. Det står ikke hvor gammel du er, men det er vel ikke så rart å være singel uansett alder? Men dersom du vil ha kjæreste kun for å ikke føle deg som en ensom taper så tror jeg ikke det vil fungere.

Står jo i slutten av tredveårene....

Anonymkode: 73317...35f

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Det er ikke umulig å få kjæreste selv om man ikke har et nettverk. Det finnes jo en haug med nett-datingsider. Det står ikke hvor gammel du er, men det er vel ikke så rart å være singel uansett alder? 

Det er  894 126 aleneboende i Noreg.

Anonymkode: 066e9...142

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Står jo i slutten av tredveårene....

Anonymkode: 73317...35f

Ja, jeg leste jo det, men så ble jeg usikker på om jeg faktisk hadde lest det eller om jeg bare innbilte meg at ts var i slutten av tredveårene. Så var jeg tydeligvis for rask med å sjekke innlegget på nytt.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes du tar sorgene på forskudd. Du har ikke mistet jobben, du har ikke droppet ut av utdanningen og det er ikke for sent å få kjæreste.

[AnonymBruker]

18 timer siden, En_i_skyggen skrev:

Hei, jeg er ganske sliten av livet så jeg trenger litt input.

Jeg er i slutten av tredveårene og er medisinert for depresjon, Lamictal og Quetiapin. Lamictal for humøret og Quetiapin så jeg får sove. Er i full jobb, trener jevnlig men har ingen venner eller kjæreste. Det siste plager meg veldig da jeg har veldig mye å gi. Samtidig har jeg vært alene så lenge og uten nettverk er det også umulig å treffe noen. Jeg har lenge vært redd for at jeg skal ende opp som en ensom taper, men det er nettopp det jeg har innsett at jeg er, og det er så vanskelig å takle. Jeg føler meg så ensom, og så sliten. I mange år misbrukte jeg alkohol, men har endelig klart å kutte ut alt av rus.

Jeg holder på å ta utdannelse ved siden av jobb men det er såvidt jeg holder hodet over vannet. Fullfører jeg ikke blir det nok ett nederlag og jeg får med gjeld i form av studielån med på kjøpet. Jeg er så lei av å aldri lykkes med noe. Alle rundt meg har gode liv med familie og egen bolig, jeg har ingen ting. Jeg føler at jeg lever på en knivsegg, at jeg aldri får ro i sinnet. I det siste har jeg prestert dårlig på jobben, og jeg er redd for at jeg kan miste den i forbindelse med kommende reorganisering. Problemet mitt er vel at jeg er for frisk til å være ufør, men for syk til å ha ett vanlig liv. Jeg vil ha ett vanlig liv men befinner meg i ett slags limbo.

Jeg har lenge tenkt at bare jeg hadde hatt en kjæreste så ville ting ha blitt bedre, men jeg har bare hatt korte forhold og nå som jeg er så gammel er jeg i en alder hvor det er rart å være singel, og jeg mangler erfaring med det å være i forhold. Så hvem vil ha meg? Ingen. Jeg har blitt veldig selvbevisst og hver dag på jobben lurer jeg på om de rundt meg ser hvor patetisk jeg er. Det er veldig krevende å hele tiden late som om jeg ikke vet at de vet at jeg er en ensom taper. Det samme gjelder folk på gaten eller de som jobber i kassa på butikken, jeg føler at de ser på meg og dømmer meg.

Hva kan jeg gjøre, hva slags valg har jeg igjen? Jeg orker snart ikke lenger. 

 

Hei!

Jeg er i 40 årene:-) og etter et langt og godt ekteskap, fant jeg ny kjærlighet etter samlivsbrudd.

Vi traff hverandre på nett, og har langt mer felles enn meg om min tidligere "livslange" gode ektefelle, vi har felles interesser, en personlighet, som med den modning livet har gitt meg, bedre passer, og ikke minst samme kjønn:-) og dermed grunnlag for en lidenskap jeg aldri før har kunnet oppleve, da jeg strevde med følelser som forpliktelse, ansvar, trofasthet og legning.

Så alderen din:-) den er i hvert fall ikke noe hinder:-) og min kjæreste, er mye yngre enn meg, men det er ikke noe vi tenker på. 

Mye viktigere er det om du går rundt og er unnvikende og med liten selvtillit...det tror jeg ikke er tiltrekkende på noen mennesker, så det er nok mer der du bør sette inn krfeter for evt endring, alder er ikke din hindring.

Anonymkode: 9050d...4d3

[Stikkelsbær]

Hvis du ikke er noe glad i å drive på nettet, så kan jeg tipse om bladet "familien" som har et par sider med kontaktannonser hver uke. De fleste gjelder folk som er eldre enn deg, men det finnes også annonser etter yngre folk - som deg.

Kanskje brevskriving og mer rolige former enn nett-dating passer bedre for deg. Lykke til

PS: du er ikke gammel, og du er jammen flink som både jobber og studerer. Det ordner seg nok!