Personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Har de siste årene hatt en veldig god venn, vi har et veldig nært forhold. Hadde ikke kjent ham så lenge da jeg begynte å skjønne at det var noe som ikke stemte. Klarte ikke sette fingeren på hva det var, bare at det var noe.  Merket fort at han løy mye, ofte ikke om alvorlige ting, iallefall ikke til meg, men for meg var det uforståelig, og det ble noe krangler pga det.  Han var også veldig manipulerende, ting skulle alltid gjøres på hans måte, og var ikke de andre enig, så klarte han alltid å vri det til å få viljen sin til slutt.  Han er velpdig sjarmerende, veldig pen, veldig flørtende og kjærlig,  veldig opptatt av image og utseende, mistrives i situasjoner han ikke er  midtpunkt. På mange måter det man kan kalle en dramaqueen, og liker å kontrollere andre mennesker.  Da jeg kom inn i hans omgangskrets for en del år siden, var det som han sugde meg til seg, og fikk vel på en måte en slags kontroll over meg, jeg var liksom hans, og han slapp ikke andre for nær meg, tror han betraktet forholdet vårt som mer intimt enn det egentlig var, og hadde overdrevne uttrykk for følelser.  Til å begynne med var jeg smigret, han behandlet meg jo som en prinsesse, men etter en stund begynte jeg å forstå at han sliter psykisk.  Dette innrømmet han også etterhvert.  Jeg var inne på tanken om at han var psykopat, men etter å ha lest meg opp på emnet slo jeg den tanken fra meg, han har nemlig stor empati for andre, og er veldig følsom.  Har og lurt på om han er manisk, da han i perioder er i veldig godt humør, veldig "oppe" og vil ha kontakt og finne på noe hele tiden, for så å bli nedstemt og lei seg og trekke seg unna alt og alle.  Han er mye borte fra jobb, og dikter gjerne opp historier og sykdommer. Nylig fortalte han at han har en personlighetsforstyrrelse, diagnosen har han hatt i mange år, men holdt det for seg selv, pga av skam og usikkerhet.  Han virker selvsikker og verdensvant, elsker å reise og snakker mange språk.  Men egentlig har han null selvtillit, og sier selv han setter opp et slikt image for å skjule hvor usikker han er.  Da alt dette kom for en dag, virket det som om han hadde en enorm selvinnsikt, og var veldig innstilt på å få hjelp.  Men så stoppet det opp, det virker som om han kvir seg for å søke hjelp, han har et anstrengt forhold til sine nærmeste, inkludert meg.  Han sier han er sluttet å lyve, det er han ikke, men påpeker vi det, reagerer han med sinne.  Han virker i tillegg som om han lider av depresjon, og sier selv han har angst.  Enkelte dager kommer han seg ikke ut av sengen og kan være redd for å hente posten, eller ta telefonen.  Dette preger ham veldig, pluss at de preger oss rundt ham.  Hva kan vi gjøre for å hjelpe ham?  Han går ikke til noe behandling nå, har gjort det tidligere, men følte han ikke kom noen vei.  Hva kan vi gjøre for å hjelpe ham?  Akkurat for øyeblikket virker han ikke interessert i å få hjelp fra noen av oss, og vil helst ikke ha noe med oss å gjøre. Han har ikke så mange venner.  Kommer veldig lett i kontakt med nye folk, men slipper sjelden noen for nært innpå seg. Han hadde en vanskelig barndom med mishandling og mobbing, han har flere søsken, men ingen av dem sliter.  Men at han trenger hjelp er det ingen tvil om.  Vi er veldig få som vet om diagnosen, han vil ikke at noen skal vite, fordi han forbinder det med skam.  Jeg blir fortvilet og lei meg når jeg seg hvordan han har det, for jeg er veldig glad i ham.  Føler jeg må gjøre noe, før han bukker helt under (han er ikke suicidal), men hva kan jeg gjøre?  Kan jo ikke tvinge ham til å søke hjelp heller. Trenger noen gode råd her. 

Anonymkode: 48fbe...f2c

[XbellaX]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har de siste årene hatt en veldig god venn, vi har et veldig nært forhold. Hadde ikke kjent ham så lenge da jeg begynte å skjønne at det var noe som ikke stemte. Klarte ikke sette fingeren på hva det var, bare at det var noe.  Merket fort at han løy mye, ofte ikke om alvorlige ting, iallefall ikke til meg, men for meg var det uforståelig, og det ble noe krangler pga det.  Han var også veldig manipulerende, ting skulle alltid gjøres på hans måte, og var ikke de andre enig, så klarte han alltid å vri det til å få viljen sin til slutt.  Han er velpdig sjarmerende, veldig pen, veldig flørtende og kjærlig,  veldig opptatt av image og utseende, mistrives i situasjoner han ikke er  midtpunkt. På mange måter det man kan kalle en dramaqueen, og liker å kontrollere andre mennesker.  Da jeg kom inn i hans omgangskrets for en del år siden, var det som han sugde meg til seg, og fikk vel på en måte en slags kontroll over meg, jeg var liksom hans, og han slapp ikke andre for nær meg, tror han betraktet forholdet vårt som mer intimt enn det egentlig var, og hadde overdrevne uttrykk for følelser.  Til å begynne med var jeg smigret, han behandlet meg jo som en prinsesse, men etter en stund begynte jeg å forstå at han sliter psykisk.  Dette innrømmet han også etterhvert.  Jeg var inne på tanken om at han var psykopat, men etter å ha lest meg opp på emnet slo jeg den tanken fra meg, han har nemlig stor empati for andre, og er veldig følsom.  Har og lurt på om han er manisk, da han i perioder er i veldig godt humør, veldig "oppe" og vil ha kontakt og finne på noe hele tiden, for så å bli nedstemt og lei seg og trekke seg unna alt og alle.  Han er mye borte fra jobb, og dikter gjerne opp historier og sykdommer. Nylig fortalte han at han har en personlighetsforstyrrelse, diagnosen har han hatt i mange år, men holdt det for seg selv, pga av skam og usikkerhet.  Han virker selvsikker og verdensvant, elsker å reise og snakker mange språk.  Men egentlig har han null selvtillit, og sier selv han setter opp et slikt image for å skjule hvor usikker han er.  Da alt dette kom for en dag, virket det som om han hadde en enorm selvinnsikt, og var veldig innstilt på å få hjelp.  Men så stoppet det opp, det virker som om han kvir seg for å søke hjelp, han har et anstrengt forhold til sine nærmeste, inkludert meg.  Han sier han er sluttet å lyve, det er han ikke, men påpeker vi det, reagerer han med sinne.  Han virker i tillegg som om han lider av depresjon, og sier selv han har angst.  Enkelte dager kommer han seg ikke ut av sengen og kan være redd for å hente posten, eller ta telefonen.  Dette preger ham veldig, pluss at de preger oss rundt ham.  Hva kan vi gjøre for å hjelpe ham?  Han går ikke til noe behandling nå, har gjort det tidligere, men følte han ikke kom noen vei.  Hva kan vi gjøre for å hjelpe ham?  Akkurat for øyeblikket virker han ikke interessert i å få hjelp fra noen av oss, og vil helst ikke ha noe med oss å gjøre. Han har ikke så mange venner.  Kommer veldig lett i kontakt med nye folk, men slipper sjelden noen for nært innpå seg. Han hadde en vanskelig barndom med mishandling og mobbing, han har flere søsken, men ingen av dem sliter.  Men at han trenger hjelp er det ingen tvil om.  Vi er veldig få som vet om diagnosen, han vil ikke at noen skal vite, fordi han forbinder det med skam.  Jeg blir fortvilet og lei meg når jeg seg hvordan han har det, for jeg er veldig glad i ham.  Føler jeg må gjøre noe, før han bukker helt under (han er ikke suicidal), men hva kan jeg gjøre?  Kan jo ikke tvinge ham til å søke hjelp heller. Trenger noen gode råd her. 

Anonymkode: 48fbe...f2c

 

Jeg synes du skal behandle ham som alle andre, dvs at tråkker han over grenser som ikke er ok for deg -så skal du si ifra på en tydelig måte og ikke late som eller la deg rive med. Forsøk også å ikke la deg berøre av hans følelsesutbrudd, er han sint så la han være sint. Jo mer ærlig og tydelig (og rolig) du kan være rundt ham, desto bedre er det. Si derfor gjerne at du ser han sliter, at du opplever ham som deprimert og at du skulle ønske han søkte hjelp fordi det gjør deg vondt å se at han har det slik som dette. Jeg skjønner du gjerne vil hjelpe, og han er åpenbart heldig som har deg som venn, men han som resten av oss må ta ansvaret for sitt liv alene. Han må finne ut av dette selv. Det du kan gjøre er å oppmuntre ham og vise at du bryr deg ved å behandle ham som en venn (send ham en sms og si du bryr deg om han f.eks, de små tingene) og være tilgjengelig dersom han søker kontakt.

Endret 13. desember 2016 av XbellaX

[AnonymBruker]

6 timer siden, XbellaX skrev:

 

Jeg synes du skal behandle ham som alle andre, dvs at tråkker han over grenser som ikke er ok for deg -så skal du si ifra på en tydelig måte og ikke late som eller la deg rive med. Forsøk også å ikke la deg berøre av hans følelsesutbrudd, er han sint så la han være sint. Jo mer ærlig og tydelig (og rolig) du kan være rundt ham, desto bedre er det. Si derfor gjerne at du ser han sliter, at du opplever ham som deprimert og at du skulle ønske han søkte hjelp fordi det gjør deg vondt å se at han har det slik som dette. Jeg skjønner du gjerne vil hjelpe, og han er åpenbart heldig som har deg som venn, men han som resten av oss må ta ansvaret for sitt liv alene. Han må finne ut av dette selv. Det du kan gjøre er å oppmuntre ham og vise at du bryr deg ved å behandle ham som en venn (send ham en sms og si du bryr deg om han f.eks, de små tingene) og være tilgjengelig dersom han søker kontakt.

Takk for gode råd! Ja, jeg tror det du sier er rette måten å gå frem på,og det er slik jeg prøver på også.  Men det er ikke alltid jeg klarer å være rolig, spesielt når jeg vet han lyver. og ofte ender det med at han stenger meg helt ute, noen ganger kan det være små ubetydelige ting som utløser et forferdelig sinne hos ham.  Innser jo at det er sykdommen som gjør ham slik, for når han har gode perioder, er han verdens herligste menneske, og det er få jeg har hatt så mye gøy sammen med som ham.  Jeg må nok bli flinkere til å sette min egen frustrasjon til side, og fokusere mer på å bare være der for ham. Jeg lar dette gå veldig innover meg, og føler meg ofte nedstemt selv også, mest fordi jeg er lei meg når jeg ser hvor mye han sliter, men også fordi han ofte tråkker over mine grenser.

For oss rundt er vel løgnene det verste, men har har også andre avvikende adferdsmønstre, og et høyt alkoholforbruk i perioder.  Det med alkoholen har jeg prøvd å ta opp, men da reagerer han med sinne eller fornektelse, men har også i svake øyeblikk innrømmet at det er noe som plager ham, og at han drikker mer enn han burde i perioder.  Jeg har ikke tatt dette opp igjen i det siste, er kanskje litt for feig og prøver å unngå konfrontasjoner angående det.  Men barna hans har kommet til meg og uttrykt bekymring over dette i det siste, jeg har et godt forhold til dem, selv om vi ikke ser hverandre så ofte.

Barna er  unge voksne, og de opplever ham også som unnvikende og lite tilstede til tider.  De har hver sin oppfattelse av ham, men begge ønsker at han skal få hjelp, men som eldstemann sa til meg forleden dag, så er det først og fremst ham selv som må ta det steget.  De vil begge være der og støtte ham, men ønsker ikke å delta i f.eks gruppeterapi, som det har vært snakk om tidligere.  Jeg har sagt jeg er åpen for det dersom det skulle bli aktuelt.

Får vel bare ta tiden til hjelp og håpe at han klarer å mer kontroll over dette, og at han går til det steget å få hjelp.  Det var uansett godt å få luftet tankene litt.  Han har snakket med meg om problemene i all fortrolighet,  han stoler på meg og den tilliten vil jeg ikke bryte ved å snakke med andre om dette, selv om det noen ganger kunne gjort godt.

Anonymkode: 48fbe...f2c

[motorPrøysen]

 

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg må nok bli flinkere til å sette min egen frustrasjon til side, og fokusere mer på å bare være der for ham. 

Dette vil ikke hjelpe ham, tvert imot. Når han oppfører seg slik at du blir frustrert bør du si det til ham og forklare hvorfor. Og når du vet han lyger bør du konfrontere ham med det. Ikke bare vær der for ham, vær der for din egen del også, det kan kanskje hjelpe ham.

Du har ellers fått et kjempegodt svar av XbellaX.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, motorPrøysen skrev:

 

Dette vil ikke hjelpe ham, tvert imot. Når han oppfører seg slik at du blir frustrert bør du si det til ham og forklare hvorfor. Og når du vet han lyger bør du konfrontere ham med det. Ikke bare vær der for ham, vær der for din egen del også, det kan kanskje hjelpe ham.

Du har ellers fått et kjempegodt svar av XbellaX.

Jeg sier fra, og konfronterer ham også med løgner, men når han har disse dårlige periodene sine og trekker seg bort, er det som å snakke til veggen, og han blir ofte sint og stenger meg ute.  Men han har jo også gode perioder, og da kan vi snakke om alt, og da har han bra selvinnsikt og ser ting på en annen måte.  Da har jeg også inntrykk av at han setter pris på at jeg er ærlig med ham

Anonymkode: 48fbe...f2c