Eksen viser nye sider

[AnonymBruker]

Hei! Det er en lang historie jeg skal komme med nå. Forum har aldri vært min greie, men i det siste har jeg følt at jeg trenger noen råd fra mennesker som ikke "er i livet mitt". Jeg kunne sikkert startet en blogg, eller skrevet en novelle om de siste måndene i livet mitt, for tøft har det verdt.

Tidligere i år møtte jeg en fyr, som var fantastisk snill og ålreit. Han så alltid temmelig bra ut, dro meg med på dater, var livlig og morsom og veldig intens (på en god måte). Han ble fort forelsket i meg, og det gikk ikke mer enn et par uker før han sa han elsket meg. For meg, tok det litt lenger tid. Jeg følte ikke det samme han følte, så fort - noe jeg var ærlig på. Jeg følte ting gikk for fort, selvom følelsene sakte men sikkert kom. Etter noen måneder ble jeg forelsket, og jeg fortalte det til han. At jeg elsket han. Det var da jeg begynte å merke tendense. Akkurat som det var en av/på knapp.

Det begynte med enkle ting som trusler. Hvis vi diskuterte små teite ting, var alltid svaret "jeg slår opp om du fortsetter" eller "jeg orker ikke å være i forhold med deg hvis du er sånn" osv. Dette kunne være svar jeg fikk hvis vi var uenige, noe som fleste mennesker er innimellom. Jeg har alltid vært en dame som står opp for meg selv, men etter disse "truslene" begynte jeg og bli mer og mer stille, for jeg var redd for hva som kunne skje hvis jeg sa meg uenig i ting han sa. Han merket dette på meg og dermed diagnosiserte han meg som psykisk syk.

Ukene går, og plutselig ser jeg at han snakker med ekskjæresten sin. Jeg får umiddelbart en dårlig følelse, og konfronterer han med at jeg ikke syntes det er greit. Jeg ble usikker og redd. Det endte med at jeg måtte legge meg lang-flat og si unnskyld, og dette ble tendensene fremover også. Uansett hva situasjonen var, så måtte jeg si unnskyld. Han hadde jevnlig kontakt med eksen, og andre jenter hadde har ligget med. Før eksen min møtte meg, var han ganske tilgjengelig for damene, hvis man kan si det sånn. Etter hva han fortalte meg, hadde han ligget med over 30 stykker på litt over ett år. Noe jeg syntes er greit, men mindre greit når de fremdeles er i livet. Meldinger som ble sendt og mottatt ble skjult ifra meg, og jeg gikk rundt i flere måneder og følte at noe var galt. Igjen, ble jeg innesluttet og turte ikke å konfrontere han med det. Jeg begynte å bli ulykkelig - samtidig som jeg var redd for å miste han. En dag leste jeg meldingene han hadde sendt med eksen. Han virket direkte intressert i henne; noe sjalu på at hun hadde snakket med en fyr. Han nevnte også for henne at JEG var psykisk syk, og at jeg ofte ble innesluttet og stille. Noe jeg kan forstå var kjipt for han, men igjen - her var det jo en grunn.

Jeg var ute på byen en dag, han var på samme utested. Han virket ikke intressert i hva jeg gjorde, eller å snakke med meg overhodet. Jeg ble lei meg.. Venninnen min tok kontakt med han, og forklarte hvor dårlig det var av han, og overse kjæresten sin som er på samme utested. Da rant begeret over han. Jeg ringer han, og han vil slå opp. Altså, denne hadde jeg hørt før. Utad kunne alt virke fint og at vi var lykkelige - men det var ikke tilfellet. Han kom til meg den natten, drita full. Han skjelte meg ut. Jeg var både det ene og det andre, han var direkte slem. Og hvem ender med å måtte si unnskyld? Jo det var meg. Alt dette var venninnen min vitne til, og det var først etter jeg snakket med henne jeg forsto hvor ille det var. Noe måtte endres. Han ville prøve på nytt, og det ville jeg også. I hvert fall en del av meg ville det. Han har alltid vært veldig sjalu, bare en gutt ser på meg eller sender meg en snap (altså gutter jeg har vært venn med siden barneskolen) ble det bråk. Jeg har aldri ligget med noen av disse guttene, og de fleste av mine guttevenner har samboer eller kjæreste. Derfor forsto jeg ikke reaksjonen. Igjen, jeg måtte si unnskyld - og resultatet er: jeg er ikke venn med de jeg pleide å være venn med før.

Vi begynte på nytt, og plutselig ville han at jeg skulle flytte inn. Jeg kjempet. Hardt. Men for hver dag jeg tilbragte inni leiligheten hans var jeg mer, og mer lei meg. Jeg ble oversett og så vidt tatt på. Andre stunder kunne vi le, og han ville ikke annet enn å være nærme meg. Ekstremt frustrerende. Jeg visste aldri hvor jeg hadde han. En dag ble det slutt. Han ville ha pause, men begynte brått å anklage meg for å være på datingsider (noe jeg ikke var) og begeret mitt rant over, jeg slo opp.

Tidligere dette året ble jeg gravid, omtrent to måneder før bruddet. Jeg begynte å blød kraftig i høst, og trodde jeg mistet barnet. Han kjørte meg til legen, og jeg fikk beskjed om jeg spontanaborterte. To dager etter bruddet, altså to mnd etter spontanabort, tok jeg en test fordi jeg hadde vært dårlig en stund. Jeg har angst etter en fysisk sykdom jeg hadde for noen år siden, derfor tok jeg ikke dette seriøst. Tydeligvis er graviditets og angst symptomer veldig likt - for joda, jeg var gravid. Jeg ringte til min "ferske" eks og fortalte nyheten... "jeg er gravid, jeg". Han er noen år eldre enn meg, og hadde ikke forventet den reaksjonen, og jeg hadde ikke forventet det som har skjedd de siste ukene. Jeg ble terrorisert dag og natt. Han skulle ta livet sitt, hvis jeg beholdt barnet. Han skulle gjøre livet mitt til et helvette, hvis jeg beholdt barnet. Når dette er sagt, kom jeg med en god del gloser tilbake, fordi han gjorde meg opprørt og sint. Han og familien prøvde å tvinge på meg en abort fordi det var best for barnefaren. Men jeg visste jeg ikke kunne gjøre det. En dag ble jeg hentet med ambulanse, kroppen hadde fått nok. Pulsen min var lav, og jeg hadde sterke smerter i magen - men babyen hadde det fint. Dette var første gangen jeg fikk se barnet mitt, som lå i magen. Jeg ble forelsket med en gang. Den kjærligheten jeg følte da, har jeg aldri følt på før. Helt ærlig, jeg brydde meg mer om barnet enn om barnefaren og eksen. Noe han ikke taklet. Han ville ha kontakt, så ville han ikke ha noe kontakt. Holdt meg på pinebenken i flere uker, til jeg ikke orket mer. Truslene kom, og til slutt tok jeg kontakt med politiet for å få råd. Først da sluttet han å kontakte meg. Nå er det verdt å nevne at abort var utelukket for meg, fordi jeg var langt på vei. Det var en baby, og jeg kunne ikke gjøre det. Hvorfor får jeg alltid så dårlig samvittighet ovenfor han? Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ringte til politiet, etter truslene han hadde kommet med ovenfor meg, og babyen min og selvfølgelig at han skulle ta sitt eget liv.

Når jeg skulle på kontroll (da har jeg allerede vært på to UL der babyen har vokst seg fin og sterk) får jeg vite at hjertet har sluttet å slå. Jeg ble kald i hele kroppen. Desidert den verste dagen i livet mitt. "Det er en liten gutt, men jeg kan ikke se noen hjerteslag". Det hele skjedde så fort, jeg var da i uke 16 av svangerskapet. Det var da jeg fikk konstantert at jeg var i samme svangerskap, som det jeg var da jeg trodde jeg spontanaborterte. Altså, det var ingen ny graviditet. Jeg hadde bare ikke blitt undersøkt godt nok, fordi jeg hadde de typiske tegnene til en spontanabort, samt at de tok HCG prøve av meg. Jeg måtte da ringe til eksen, som jeg ikke hadde hatt mye kontakt med de siste ukene, og har reagerte med "nå ble jeg lettet og glad". Lettet og glad? Familien hans ble også lettet og glad. Men etterhvert ble han mer sympatisk, virket det som. Han fikk være med når jeg skulle abortere fosteret. Han var støttende helt til han begynte å lage bråk, fordi han ikke trodde på at jeg aborterte. Da lå jeg og blødde på sykehuset - mens barnet mitt ble født i en bleie. Fremdeles trodde han ikke på det.

Jeg lå en uke med sterke smerter og måtte igår ta en utskrapning. Altså, fremdeles tror han at jeg er gravid og han krevet bevis i form av innsyn til journal eller at jeg skulle gi fullmakt til han for at han skulle få snakke med legen min. Noe han IKKE har fått. Jeg har prøvd og være grei og snill... Men etter alt dette, etter å ha fått være med på en abort, etter jeg har opertert - tror han fremdeles at jeg er gravid. Jeg har bedt han om å blokkere meg fra alt, og at jeg ikke kommer til å fremlegge noe bevis iforhold til denne aborten siden har var der selv. Igjen nå da, så sitter jeg med kjempe dårlig samvittighet, og en stor trang til å unnskylde meg selv. Men jeg vet jo at han har handlet feil - så hvorfor føler jeg det slik?

Anonymkode: 66bb9...fab

[laban]

Leit å høre om alt du har vært gjennom.

Nå er det over, og du må sørge for at det er definitivt over. Kutt ham helt ut, ikke svar hvis han kontakter deg. Det er ingenting som binder dere til hverandre lenger, og det skal du være glad for, selv om det ble en stor påkjenning for deg å gå så mye av svangerskapet. Ikke la ham få nærme seg en millimeter, få hjelp av venner og familie hvis du trenger det. 

Forsøk å se framover, det blir lettere etter hvert - men det er viktig at du holder ham utenfor livet ditt. Det er ikke du som har gjort noe feil, og nå må du beskytte deg selv.

[AnonymBruker]

1 time siden, laban skrev:

Leit å høre om alt du har vært gjennom.

Nå er det over, og du må sørge for at det er definitivt over. Kutt ham helt ut, ikke svar hvis han kontakter deg. Det er ingenting som binder dere til hverandre lenger, og det skal du være glad for, selv om det ble en stor påkjenning for deg å gå så mye av svangerskapet. Ikke la ham få nærme seg en millimeter, få hjelp av venner og familie hvis du trenger det. 

Forsøk å se framover, det blir lettere etter hvert - men det er viktig at du holder ham utenfor livet ditt. Det er ikke du som har gjort noe feil, og nå må du beskytte deg selv.

Tusen takk for godt svar! Jeg vet jeg må det, men det er vanskelig. Føler ikke noe kjærlighet ovenfor han - bare dårlig samvittighet uten spesiell grunn. Itillegg får jeg vite at han har begynt å date igjen, mens jeg gikk gravid også. Så der har du det da, her ligger jeg og har akkurat mistet barnet mitt/vårt, store smerter og der er han. Flørter med damer og har det fett fordi han er lettet og glad. Hvordan er man lettet og glad og klar for å møte ei ny, rett etter at barnet døde? Føler bare mer og mer hat egentlig. Men får satse på at det er noe bra som venter rundt neste hjørne for meg også. Takk for at du tok deg tid  

Anonymkode: 66bb9...fab

[Gjest Gargamel]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Det er en lang historie jeg skal komme med nå. Forum har aldri vært min greie, men i det siste har jeg følt at jeg trenger noen råd fra mennesker som ikke "er i livet mitt". Jeg kunne sikkert startet en blogg, eller skrevet en novelle om de siste måndene i livet mitt, for tøft har det verdt.

Tidligere i år møtte jeg en fyr, som var fantastisk snill og ålreit. Han så alltid temmelig bra ut, dro meg med på dater, var livlig og morsom og veldig intens (på en god måte). Han ble fort forelsket i meg, og det gikk ikke mer enn et par uker før han sa han elsket meg. For meg, tok det litt lenger tid. Jeg følte ikke det samme han følte, så fort - noe jeg var ærlig på. Jeg følte ting gikk for fort, selvom følelsene sakte men sikkert kom. Etter noen måneder ble jeg forelsket, og jeg fortalte det til han. At jeg elsket han. Det var da jeg begynte å merke tendense. Akkurat som det var en av/på knapp.

Det begynte med enkle ting som trusler. Hvis vi diskuterte små teite ting, var alltid svaret "jeg slår opp om du fortsetter" eller "jeg orker ikke å være i forhold med deg hvis du er sånn" osv. Dette kunne være svar jeg fikk hvis vi var uenige, noe som fleste mennesker er innimellom. Jeg har alltid vært en dame som står opp for meg selv, men etter disse "truslene" begynte jeg og bli mer og mer stille, for jeg var redd for hva som kunne skje hvis jeg sa meg uenig i ting han sa. Han merket dette på meg og dermed diagnosiserte han meg som psykisk syk.

Ukene går, og plutselig ser jeg at han snakker med ekskjæresten sin. Jeg får umiddelbart en dårlig følelse, og konfronterer han med at jeg ikke syntes det er greit. Jeg ble usikker og redd. Det endte med at jeg måtte legge meg lang-flat og si unnskyld, og dette ble tendensene fremover også. Uansett hva situasjonen var, så måtte jeg si unnskyld. Han hadde jevnlig kontakt med eksen, og andre jenter hadde har ligget med. Før eksen min møtte meg, var han ganske tilgjengelig for damene, hvis man kan si det sånn. Etter hva han fortalte meg, hadde han ligget med over 30 stykker på litt over ett år. Noe jeg syntes er greit, men mindre greit når de fremdeles er i livet. Meldinger som ble sendt og mottatt ble skjult ifra meg, og jeg gikk rundt i flere måneder og følte at noe var galt. Igjen, ble jeg innesluttet og turte ikke å konfrontere han med det. Jeg begynte å bli ulykkelig - samtidig som jeg var redd for å miste han. En dag leste jeg meldingene han hadde sendt med eksen. Han virket direkte intressert i henne; noe sjalu på at hun hadde snakket med en fyr. Han nevnte også for henne at JEG var psykisk syk, og at jeg ofte ble innesluttet og stille. Noe jeg kan forstå var kjipt for han, men igjen - her var det jo en grunn.

Jeg var ute på byen en dag, han var på samme utested. Han virket ikke intressert i hva jeg gjorde, eller å snakke med meg overhodet. Jeg ble lei meg.. Venninnen min tok kontakt med han, og forklarte hvor dårlig det var av han, og overse kjæresten sin som er på samme utested. Da rant begeret over han. Jeg ringer han, og han vil slå opp. Altså, denne hadde jeg hørt før. Utad kunne alt virke fint og at vi var lykkelige - men det var ikke tilfellet. Han kom til meg den natten, drita full. Han skjelte meg ut. Jeg var både det ene og det andre, han var direkte slem. Og hvem ender med å måtte si unnskyld? Jo det var meg. Alt dette var venninnen min vitne til, og det var først etter jeg snakket med henne jeg forsto hvor ille det var. Noe måtte endres. Han ville prøve på nytt, og det ville jeg også. I hvert fall en del av meg ville det. Han har alltid vært veldig sjalu, bare en gutt ser på meg eller sender meg en snap (altså gutter jeg har vært venn med siden barneskolen) ble det bråk. Jeg har aldri ligget med noen av disse guttene, og de fleste av mine guttevenner har samboer eller kjæreste. Derfor forsto jeg ikke reaksjonen. Igjen, jeg måtte si unnskyld - og resultatet er: jeg er ikke venn med de jeg pleide å være venn med før.

Vi begynte på nytt, og plutselig ville han at jeg skulle flytte inn. Jeg kjempet. Hardt. Men for hver dag jeg tilbragte inni leiligheten hans var jeg mer, og mer lei meg. Jeg ble oversett og så vidt tatt på. Andre stunder kunne vi le, og han ville ikke annet enn å være nærme meg. Ekstremt frustrerende. Jeg visste aldri hvor jeg hadde han. En dag ble det slutt. Han ville ha pause, men begynte brått å anklage meg for å være på datingsider (noe jeg ikke var) og begeret mitt rant over, jeg slo opp.

Tidligere dette året ble jeg gravid, omtrent to måneder før bruddet. Jeg begynte å blød kraftig i høst, og trodde jeg mistet barnet. Han kjørte meg til legen, og jeg fikk beskjed om jeg spontanaborterte. To dager etter bruddet, altså to mnd etter spontanabort, tok jeg en test fordi jeg hadde vært dårlig en stund. Jeg har angst etter en fysisk sykdom jeg hadde for noen år siden, derfor tok jeg ikke dette seriøst. Tydeligvis er graviditets og angst symptomer veldig likt - for joda, jeg var gravid. Jeg ringte til min "ferske" eks og fortalte nyheten... "jeg er gravid, jeg". Han er noen år eldre enn meg, og hadde ikke forventet den reaksjonen, og jeg hadde ikke forventet det som har skjedd de siste ukene. Jeg ble terrorisert dag og natt. Han skulle ta livet sitt, hvis jeg beholdt barnet. Han skulle gjøre livet mitt til et helvette, hvis jeg beholdt barnet. Når dette er sagt, kom jeg med en god del gloser tilbake, fordi han gjorde meg opprørt og sint. Han og familien prøvde å tvinge på meg en abort fordi det var best for barnefaren. Men jeg visste jeg ikke kunne gjøre det. En dag ble jeg hentet med ambulanse, kroppen hadde fått nok. Pulsen min var lav, og jeg hadde sterke smerter i magen - men babyen hadde det fint. Dette var første gangen jeg fikk se barnet mitt, som lå i magen. Jeg ble forelsket med en gang. Den kjærligheten jeg følte da, har jeg aldri følt på før. Helt ærlig, jeg brydde meg mer om barnet enn om barnefaren og eksen. Noe han ikke taklet. Han ville ha kontakt, så ville han ikke ha noe kontakt. Holdt meg på pinebenken i flere uker, til jeg ikke orket mer. Truslene kom, og til slutt tok jeg kontakt med politiet for å få råd. Først da sluttet han å kontakte meg. Nå er det verdt å nevne at abort var utelukket for meg, fordi jeg var langt på vei. Det var en baby, og jeg kunne ikke gjøre det. Hvorfor får jeg alltid så dårlig samvittighet ovenfor han? Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ringte til politiet, etter truslene han hadde kommet med ovenfor meg, og babyen min og selvfølgelig at han skulle ta sitt eget liv.

Når jeg skulle på kontroll (da har jeg allerede vært på to UL der babyen har vokst seg fin og sterk) får jeg vite at hjertet har sluttet å slå. Jeg ble kald i hele kroppen. Desidert den verste dagen i livet mitt. "Det er en liten gutt, men jeg kan ikke se noen hjerteslag". Det hele skjedde så fort, jeg var da i uke 16 av svangerskapet. Det var da jeg fikk konstantert at jeg var i samme svangerskap, som det jeg var da jeg trodde jeg spontanaborterte. Altså, det var ingen ny graviditet. Jeg hadde bare ikke blitt undersøkt godt nok, fordi jeg hadde de typiske tegnene til en spontanabort, samt at de tok HCG prøve av meg. Jeg måtte da ringe til eksen, som jeg ikke hadde hatt mye kontakt med de siste ukene, og har reagerte med "nå ble jeg lettet og glad". Lettet og glad? Familien hans ble også lettet og glad. Men etterhvert ble han mer sympatisk, virket det som. Han fikk være med når jeg skulle abortere fosteret. Han var støttende helt til han begynte å lage bråk, fordi han ikke trodde på at jeg aborterte. Da lå jeg og blødde på sykehuset - mens barnet mitt ble født i en bleie. Fremdeles trodde han ikke på det.

Jeg lå en uke med sterke smerter og måtte igår ta en utskrapning. Altså, fremdeles tror han at jeg er gravid og han krevet bevis i form av innsyn til journal eller at jeg skulle gi fullmakt til han for at han skulle få snakke med legen min. Noe han IKKE har fått. Jeg har prøvd og være grei og snill... Men etter alt dette, etter å ha fått være med på en abort, etter jeg har opertert - tror han fremdeles at jeg er gravid. Jeg har bedt han om å blokkere meg fra alt, og at jeg ikke kommer til å fremlegge noe bevis iforhold til denne aborten siden har var der selv. Igjen nå da, så sitter jeg med kjempe dårlig samvittighet, og en stor trang til å unnskylde meg selv. Men jeg vet jo at han har handlet feil - så hvorfor føler jeg det slik?

Anonymkode: 66bb9...fab

For det første vil jeg si at jeg og kona også har opplevd spontanabort. Det er veldig vanlig, veldig trist og noe folk snakker veldig lite om. Vi ønsket barnet begge to, mens du hadde en svigerfamilie fra helvete på nakken.

Det er ikke så mye å si om eksen din. Han har vist hvordan han er, og  det er vel bare å sky ham og familien hans som pesten.

 

[Lillemus]

Vær glad for at du kom deg bort fra denne fyren - han er som Gargamel sier en del av "Svigerfamilien fra helvete" rett og slett! 

Du skal selvfølelig ikke ha dårlig samvittighet overfor ham på noen som helst måte, det eneste du bør føle er glede over at du ikke skal ha noe som helst mer med ham å gjøre så lenge du lever. Lykke til videre, kjære deg, sårene gror etterhvert. *klem*

[morsan]

Du har virkelig hatt det tøft og det er leit å høre om. 

Jeg er enig med alt laban skrev om å kutte han helt ut og beskytte deg selv. Du har ikke gjort noe galt. 

Allerede tidlig i innlegget ditt reagerte jeg på at han truet med å slå opp hvis du ikke oppførte deg slik han ønsket. En slik "my way or the highway"-innstilling i et forhold mener jeg er et svært dårlig tegn. Dette er tydeligvis en av mange teknikker han benyttet seg av for å få deg til å føle deg usikker, lite sett og verdsatt, og til å føle at DU var den som måtte endre deg og til og med unnskylde deg! Jeg er overhodet ikke i posisjon til å diagnostisere noen, men jeg våger likevel påstanden at dette minner om psykopatiske trekk. At han er manipulativ må være hevet over enhver tvil, basert på det du forteller  

Hvorfor føler du at du må unnskylde deg, spør du. Og svaret er: fordi han har manipulert deg til å føle det sånn. 

Jeg leste en gang relatert til narcissister (som vel kanskje kan kalles en slags psykopat light. Mange av trekkene ligner) at "the only way to win the game, is to leave the game." Og det synes jeg du også bør gjøre. Du er ute av det og hold deg der. Sørg over barnet, men ikke over han. Den beste hevn er å leve videre uten å la han ha makt over deg, herunder at du føler skyldfølelse og at du i fremtiden fortsetter å la hans væremåte gå inn på deg. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar her! Det setter jeg pris på. Og til deg som opplevelse å miste: jeg føler med dere! Det er utrolig tøft. 

Det er godt å lese at det ikke bare er jeg som opplever dette som en dårlig holdning. Det er klart at man blir skuffet når en person du har investert så mye i, blir sånn. Men nå ble det jo slutt basert på hvordan forholdet var. Han vil gjerne at vi skal ha en ålreit kontakt og ha litt kommunikasjon i fremtiden, men det har jeg sagt fra meg. Man blir veldig usikker på hva man gjør feil, når man føler feilen er at man er seg selv. Og det er ikke optimalt såklart. Dere hjalp meg med å se det bedre, så tusen takk  

TS.

Anonymkode: 66bb9...fab