Ingen behandling som virker (F33.2)

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvilet. Den samme depressive episoden, med noen svingninger, har pågått i litt over to år nå. Opprinnelig diagnose var tilbakevendende depressiv lidelse (F33.2), men ble for noen måneder siden supplert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse (F60.9) fordi det er mestringsstrategier og tankemønstre som jeg har tillagt meg fra svært ung alder, som gjør det vanskelig å behandle depresjonen min. F33.2 tolkes nå mer som et symptom.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene. Svært plaget av angst og fobier frem til ca. 12-13 års alder, deretter flere depressive episoder (selvdiagnostisert ved tilbakeblikk). Første alvorlige episode i 2004, med innleggelse.

Det siste halvannet året har jeg hatt intensiv terapi. Metakognitiv terapi etterfulgt av ACT. Gått fra kognitiv terapi til psykodynamisk terapi. 1-2 timer i uka, og jeg jobber hardt. Når det er på det tyngste og jeg er fortvilet får jeg ikke utbytte av timen, men jevnt over jobber jeg og har utbytte. Likevel kommer jeg meg ikke opp i stemningsleie. Fortvilelsen er aldri langt unna. Jeg har hatt 7 innleggelser på to år. Ett behandlingsopphold, resten akuttinnleggelser for stabilisering. Siste gang for en uke siden.

Jeg har prøvd svært mange medikamenter. Legen mener at det ikke er aktuelt med flere forsøk. Jeg står nå på Lamictal 300 mg og Seroquel 400 mg, og er under nedtrapping med Lithium (forsøkt i 2-3 mnd uten nevneverdig effekt). Jeg har forsøkt SSRI, SNRI, Brintellix, Wellbutrin, Surmontil. De fleste i kombinasjonsterapi.

De sier at det må være fokus på kognitiv terapi fremover. Problemet er det at stemningsleiet mitt er for lavt, fortvilelsen for sterkt, til at jeg klarer å forholde meg til en behandlingsform som kan ta måneder eller år før det har effekt. Jeg kan ganske enkelt ikke ha det som jeg har det nå. Hver dag bare kjemper jeg meg gjennom de våkne timene for så å kunne slappe av om natta. Jeg gråter, jeg er fortvilet, jeg ser mørkt på alt. Jeg er skuffet over meg selv som ikke klarer å stå i jobb (jobber to halve dager i uka), at jeg ikke nyttiggjør meg behandling selv om det blir brukt så mye ressurser på meg.

I dag hadde behandler og jeg en gjennomgang av hva som har fungert og ikke. Det utløste sterke følelser hos meg, det ble som å sitte og ramse opp alt som har feilet, alt jeg ikke har mestret.

De suicidale tankene er svært sterke, men de også fører til fortvilelse. Jeg får det ikke til. Jeg kommer aldri til å klare å ta siste steget, og faktisk dø. Jeg er for redd for å mislykkes. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe unna alt, men jeg forstår at det ikke blir sånn. Fordi livet ikke har en av-knapp. En må faktisk tørre å gjøre det.

Jeg gråter mens jeg skriver dette. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare å forholde meg til andre mennesker i jula, hvordan jeg skal takle dagene. De fleste av menneskene jeg skal tilbringe mer eller mindre tid med de neste to ukene er ikke involvert/informert i hvordan jeg har det, og sånn må det fortsette å være. Jeg klarer ikke å stå i dette selv når jeg er hjemme og har nære venner jeg kan ringe. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg fremover.

Hva kan jeg gjøre? Dagene er for mørke til at jeg kan forholde meg til et behandlingsopplegg som ikke vil gi bedring på lang, lang tid. Kanskje gjør de ting verre en periode. Medikamenter er ikke lenger aktuelt. Jeg er for lengst klar til å legge inn årene, men som jeg skrev over, så er ikke det heller ukomplisert.

Jeg føler at alt er forsøkt, men at ingenting nytter. At til slutt vil behandlerne si seg enige med meg - det er ingenting mer noen kan gjøre.

Anonymkode: bb7c2...e4f

[AnonymBruker]

Aner nesten ikke hva jeg skal si til deg annet enn at jeg kjenner meg skremmende mye igjen i det du skriver. 95% av det som står her kunne vært skrevet av meg selv

Jeg føler med deg i den håpløsheten og desperasjonen du kjenner på. Når du føler at alle forsøk på behandling har feilet og du lurer på om det er deg selv eller behandlingsapparatet rundt deg som kommer til å gi opp først. Når du ikke skjønner hvordan du skal klare å overleve her og nå, og så får beskjed om at dette kommer til å ta tid, det er nesten ikke til å holde ut. 

Men faktum er at du holder ut. Og selv om du kanskje føler at du ikke mestrer noen ting for tiden, så er det faktum at du møter til behandling og velger å ta i mot hjelp, at du drar på jobb og at du klarer å holde alt dette skjult for flere av dine nærmeste om en enorm styrke! Hadde du ikke hatt denne styrken hadde du gitt opp for lengst, for å gi opp handler om mye mer enn å dø. Noen ganger er det beste man kan gjøre når det stormer rundt en å klore seg fast. 

Selv om jeg ikke kjenner deg, så kommer jeg til å tenke på deg og håpe at vi begge kommer oss helskinnet ut av denne j**** dritten;)

Anonymkode: bb418...cdc

[AnonymBruker]

Takk for svar, selv om det selvsagt ikke føles bra at du er i tilsvarende situasjon.

Får ofte høre det du sier med at jeg er ressurssterk, deltar i behandling, etc. Det er fint at de anerkjenner det, samtidig som det av og til kan få meg fortvilet også. Få meg til å gruble enda mer over hvorvidt behandling er bra eller ikke. Det er ikke fordi jeg føler meg ressurssterk at jeg kommer meg avgårde til behandlere 2-3 ganger i uken. Det er fordi jeg er så fortvilet og ikke klarer å stå i det alene. De er det eneste håpet jeg har om å bli frisk. Selv om jeg ikke riktig tror på det.

Det har blitt foreslått ECT ved flere anledninger, noe jeg har blankt avvist. Nå har jeg snudd, for jeg innser at det ikke finnes flere muligheter for å få meg opp i stemningsleie på relativt kort tid. Det skaper en del uro hos meg det også. Forslag om ECT var mens jeg fortsatt "bare" var deprimert. Jeg vet ikke om det brukes når underliggende årsak er en slags PF/uheldige trekk. Spurte behandler om det i går, hun sa hun skulle ta det opp med de andre på teamet. Hun er ikke lege.

Anonymkode: bb7c2...e4f