virrvarr av tanker og angst

[AnonymBruker]

Hei!

For et år siden har jeg nevnt til min fastlegge at jeg slett med vinter depresjon. Det var en måtte å si ting på egentlig for jeg vet ikke nøyaktig hva jeg sliter med, fordi det er så mye å ta tak i. Han tok en test på meg der jeg måtte svare på all slags spørsmål. Alt er ikke svart i livet mitt så jeg slo bare på middel deprimert på skalla og han skrev en henvisning til forskjellige psykolog kontorer i nærheten av der jeg bor. Jeg hadde spesifisert at jeg ikke ville gå til den psykolog jeg hadde vært hos for ca 10 år siden. Etter å ha ventet i flere måneder og fått avslag etter avslag fordi jeg ikke presentert tegn for livsfarlig depresjon fikk jeg svar fra den eneste psykolog jeg ikke ville til. :-( Så jeg har gitt opp. Men plagene har jeg fortsatt, og de blir flere og flere føler jeg også.

Som dere kan se er jeg ikke norsk. Så jeg beklager hvis språket og formulering ikke er riktig. Det handler ikke om å skrive still, men å klare å formulere den kaos jeg føler i meg.

Norge er et fint land og jeg trives på mange måter. Allikevel er jeg ikke helt lykkelig her. Jeg føler meg fanget i et land og i denne byen på grunn av mine barn som er halv norsk. Etter at jeg ble skilt ble det uaktuelt å reise tilbake til landet mitt siden jeg og faren deres ønsker delt omsorg for dem. Og hvor skulle jeg har reist tilbake til? Det er kanskje mitt første problem: jeg vet ikke hvor jeg hører til lenger, og føler jeg har ingen røtter. Mine foreldre er skilt og begge har flyttet langt fra der jeg ble oppvokst. Min familie består av min mor og mine søstre. Min far har jeg måttet ta avstand fra fordi det var et destruktiv forhold. All mine problemer kommer nok fra mine triste barndom og den forakt jeg har for min far. Jeg slett med dårlig selvtillit og dårlig selvfølelse lenge og er nok ikke helt kurert selv om jeg nå ser mer utadvent ut. Innvendig er det mye tanker, angst, grublerier, og ikke minst drømmer som plager meg dag og natt. Jeg har en hyperaktiv hjerne (ikke rart siden jeg er en kvinne) som gjør at jeg analyserer alt jeg føler. Og jeg føler mye. Angst av all slags.

For eksempel er jeg redd for å ikke være en god nok mor for mine barn. Barna mine er veldig glad for at både meg og min ex mann har funnet kjærlighet igjen, og de trives hos oss begge. Jeg har et godt forhold til faren deres, grei nok i hvert fall. Så der er det ingen problem. Men jeg sliter med tanken på at barna våres har det bedre hos ham. Han tjener mye mer enn meg, hans kjæreste også. Siden de har god råd kan de reise oftere, dra til flotte hoteller og stå på ski, reise til Syden, eller besøke hans familie rundt omkring i Norge. De har en hytte på landet, med båt, en leilighet i byen i tillegg til huset de bor i. Hva har jeg å tilby? Jeg må passe på alt jeg kjøper, har ingen familie i Norge, det koster å reise til min, jeg har verken hytte eller båt. I tillegg har jeg få venner og nesten ingen av dem har barn som mine kunne leke med. Med andre ord føler jeg meg kjedelig. Og det gjør meg irritabelt. Siden jeg ikke har noe gøy å tilby dem er jeg redd for at de vil like seg bedre hos faren, at ste-moren deres vil få mer plass i deres hjerte enn meg. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg kan være en gøy og kjærlig mor. Jeg føler meg truet.

Jeg har ofte hatt den følelse og opplever ofte ensomhet. Jeg har ikke lett for å få venner. Facebook deprimerer meg og jeg sletter ofte "venner" fra listen min. Har tenkt å kutte helt ut, men beholder den bare på grunn av min familie, noen få men ekte venner og praktiske gruppesider. Jeg trives ikke i store grupper og føler jeg har sosial angst på et vis. Min dårlig selvtillit er nok årsaken. Jeg holder meg for meg selv hjemme, sammen med min kjæreste som opplever det samme som meg på mange måter. Vi trives i hverandres selskapet, kanskje for mye, og jeg lurer ofte på hva det ville bli av meg hvis han forsvant! Bare tanken får meg til å grøsse. Selv om vi holder oss ofte for oss selv er vi sosiale begge to og vi liker å invitere venner hos oss til en god middag eller en fest. Men det er ikke gjensidig. Vi får ikke noe tilbake, folk har ikke tid, ikke plass, ikke interesse kanskje av å tilbringe mer tid med oss. Sånn føles det for mange vet jeg, men for meg som kommer fra utlandet og ikke har familie rundt meg er det ekstra sårbart.

Nå har jeg skrevet og skravlet og mistet helt fokus på hva jeg ville si. For å konkludere vil jeg si at jeg lurer felt på hva som feiler meg? Er det vinterdepresjon? Er det en trauma fra barndommen jeg ikke har løsnet? Er det sosialangst? Hvorfor drømmer jeg så mye som jeg gjør, med så mye detaljer og aksjon at min kjæreste misunner meg dem! Men for meg er de veldig slitsomme? Hvorfor svinger humøret mitt når det er fullmåne? (det henger sammen med min syklus) Er jeg bipolar så som resten av familien min? Hvorfor er jeg så red for hva andre kan tenke om meg, og spesielt mine barn. Hvorfor har jeg tanker om å forlate alt og alle og begynner et nytt liv et nytt sted, kanskje i et nytt land? Jeg ville aldri klare å reise fra mine barn, men jeg er så lei av regn og mørke og kulde 11/12 av året. Jeg er lei rutinen, føler meg som en slave av samfunnet som finnes på jord bare for å betale skatt og avgifter. Jeg avskyr rik folk og kapitalismen generelt, kjendiser og korrupsjon. Jeg føler meg annerledes og passer ikke inn noen sted.

Hva kan jeg si til min fastlegge for å få ham til å forstå at jeg ikke er bare lett deprimert, men har mange grublerier som hindrer meg til å være helt lykkelig i livet mitt? Jeg føler jeg maser for ingenting.

Hilsen. Snurrebass

Anonymkode: 02946...aa6

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er født og oppvokst i Norge, bortsett fra det så har vi to ganske like historier. Vondt forhold til far, lite sosialt liv, trives med samboer og tenker på den dagen jeg blir alene. Jeg har vert noen ganger hos psyk og blitt vurdert mtp bipolar etter at jeg bla var manisk. Jeg har hatt årlige vinterdepresjoner. De siste årene har det blitt så vanskelig at jeg i store perioder er sykemeldt. Nå er jeg også full av angst (GAD) og har panikkanfall. Psykologen mener jeg ikke er bipolar men at jeg lider av stress som jeg har blitt påført som barn fordi jeg var mye syk og redd pluss at jeg også var redd min far. 

I flg min psykolog kan stress gjøre meg manisk. 

Anonymkode: 4180f...837

[kovakova]

Hva slags manier er det dere har når dere liksom ikke er bipolare?

[AnonymBruker]

1 time siden, kovakova skrev:

Hva slags manier er det dere har når dere liksom ikke er bipolare?

Ja. Jeg mister nattesøvn fullstendig. Sende snap og legger ut på fb ting jeg aldri ville gjort ellers. Sletter neste dag. Jeg kan rote i kjelleren og finne maling, så males det. Rydder og lager system *host* jeg prøver. Jeg snakker usammenhengende og er ivrig når jeg først prater (ellers er jeg begrenset av min gad) og oppfatningen av tid og sted er noe fordreid. Eks sitter jeg i stolen på legens kontor men opplever at jeg står midt på gulvet. Husker ikke hva jeg har snakket om etterpå. Jeg føler meg normal med litt pluss når jeg står i det. 

Anonymkode: 4180f...837