Snart er enda et år over...

[AnonymBruker]

Årsskiftet er for meg en vanskelig tid. Det påminner meg om hvor jeg står i livet mitt. Det handler både om egne forventninger og hva jeg tror omverdenen forventer av meg. Jeg har slitt psykisk i mange år og henger på mange måter 10 år etter "utviklingsmessig" enn det min alder burde tilsi. Det blir verre for hvert år som går, for gapet mellom meg og mine jevnaldrende blir på en måte større og tydeligere jo eldre vi blir. Kjenner jeg skammer meg over dette og at det påvirker mitt sosiale liv i den retningen at jeg isolere meg mer og mer. Er det andre som kjenner seg igjen og som kan forstå hva jeg kjenner på? Hvordan skal jeg klare å snu tankene mine (?) - det er jo ikke noe jeg "har funnet på selv", men en realitet dessverre og jeg ser derfor ingen løsning på hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette på en mer konstruktiv måte. Slik jeg tenker nå drar jeg meg selv bare lenger ned og gjør de nærmeste dagene vanskeligere for meg selv...   

Anonymkode: d09f5...901

[XbellaX]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Årsskiftet er for meg en vanskelig tid. Det påminner meg om hvor jeg står i livet mitt. Det handler både om egne forventninger og hva jeg tror omverdenen forventer av meg. Jeg har slitt psykisk i mange år og henger på mange måter 10 år etter "utviklingsmessig" enn det min alder burde tilsi. Det blir verre for hvert år som går, for gapet mellom meg og mine jevnaldrende blir på en måte større og tydeligere jo eldre vi blir. Kjenner jeg skammer meg over dette og at det påvirker mitt sosiale liv i den retningen at jeg isolere meg mer og mer. Er det andre som kjenner seg igjen og som kan forstå hva jeg kjenner på? Hvordan skal jeg klare å snu tankene mine (?) - det er jo ikke noe jeg "har funnet på selv", men en realitet dessverre og jeg ser derfor ingen løsning på hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette på en mer konstruktiv måte. Slik jeg tenker nå drar jeg meg selv bare lenger ned og gjør de nærmeste dagene vanskeligere for meg selv...   

Anonymkode: d09f5...901

 

Ja, det er/blir et skille mellom deg og dine jevnaldrende. På samme tid må du ikke glemme den dyrekjøpte livserfaringen du sitter med. Bil og hus, samboerskap og "vennemiddager" er noe du kan ta igjen. Din type kunnskap er noe helt annet og noe som faktisk beholder sin verdi også når du får karret deg over på den andre såkalte friske siden. 

 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen som sikkert veldig mange andre. Ingen kjæreste, ufør og blir sykere år for år.

Alle mine venner har barn og gode jobber og jeg mister standig mer kontakten med dem.

Er veldig vanskelig å tenke positivt, men må prøve. Er lett å kommer inn i en negativ tankespiral.

Anonymkode: b0a41...10a

[motorPrøysen]

Ikke forsøk å snu tankene, det nytter som regel ikke. Fokuser på handling. Finn konkrete handlinger som kan forbedre situasjonen din og utfør dem, i små skritt av gangen. Siden du sier du sliter med at du isolerer deg kan et sted å begynne kanskje være handlinger som øker din kontakt med andre — alt fra å sende en melding til å be noen på besøk.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Årsskiftet er for meg en vanskelig tid. Det påminner meg om hvor jeg står i livet mitt. Det handler både om egne forventninger og hva jeg tror omverdenen forventer av meg. Jeg har slitt psykisk i mange år og henger på mange måter 10 år etter "utviklingsmessig" enn det min alder burde tilsi. Det blir verre for hvert år som går, for gapet mellom meg og mine jevnaldrende blir på en måte større og tydeligere jo eldre vi blir. Kjenner jeg skammer meg over dette og at det påvirker mitt sosiale liv i den retningen at jeg isolere meg mer og mer. Er det andre som kjenner seg igjen og som kan forstå hva jeg kjenner på? Hvordan skal jeg klare å snu tankene mine (?) - det er jo ikke noe jeg "har funnet på selv", men en realitet dessverre og jeg ser derfor ingen løsning på hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette på en mer konstruktiv måte. Slik jeg tenker nå drar jeg meg selv bare lenger ned og gjør de nærmeste dagene vanskeligere for meg selv...   

Anonymkode: d09f5...901

Ja, kjenner meg igjen. Best å bare akseptere tingenens tilstand, aner ikke hva jeg skal gjøre med det, vet ikke. Kommer aldri til å bli frisk og velfungerende.

Anonymkode: f4827...fab

[emilie321]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Årsskiftet er for meg en vanskelig tid. Det påminner meg om hvor jeg står i livet mitt. Det handler både om egne forventninger og hva jeg tror omverdenen forventer av meg. Jeg har slitt psykisk i mange år og henger på mange måter 10 år etter "utviklingsmessig" enn det min alder burde tilsi. Det blir verre for hvert år som går, for gapet mellom meg og mine jevnaldrende blir på en måte større og tydeligere jo eldre vi blir. Kjenner jeg skammer meg over dette og at det påvirker mitt sosiale liv i den retningen at jeg isolere meg mer og mer. Er det andre som kjenner seg igjen og som kan forstå hva jeg kjenner på? Hvordan skal jeg klare å snu tankene mine (?) - det er jo ikke noe jeg "har funnet på selv", men en realitet dessverre og jeg ser derfor ingen løsning på hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette på en mer konstruktiv måte. Slik jeg tenker nå drar jeg meg selv bare lenger ned og gjør de nærmeste dagene vanskeligere for meg selv...   

Anonymkode: d09f5...901

Kjenner meg igjen i det du skriver. 

Nå begynner jeg å komme meg (er godt voksen), ser hvor mye jeg har "mistet", men også hvor mye jeg "kan" i forhold til enkelte rundt meg. Har funnet noen ord som gir meg litt håp og trøst.

Lykke er ikke nødvendigvis å klatre til toppen av stigen, men å stoppe på et trinn der man trives.

Noe av det som er mistet går an å lære seg senere og erfaringer kan være gull verdt. Det begynner jeg å se nå. 

[emilie321]

21 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Ikke forsøk å snu tankene, det nytter som regel ikke. Fokuser på handling. Finn konkrete handlinger som kan forbedre situasjonen din og utfør dem, i små skritt av gangen. Siden du sier du sliter med at du isolerer deg kan et sted å begynne kanskje være handlinger som øker din kontakt med andre — alt fra å sende en melding til å be noen på besøk.

Er uenig i deg at det ikke går an å snu tankene. Hvis en jobber aktivt med å snu tankene så kan det gå, men tror nok en trenger hjelp til det.

 

[AnonymBruker]

Hjelper jo litt hvis man gjennkjenner negative tankemønstre og innser at de ikke er kontruktive. 

Anonymkode: b0a41...10a

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

 

Ja, det er/blir et skille mellom deg og dine jevnaldrende. På samme tid må du ikke glemme den dyrekjøpte livserfaringen du sitter med. Bil og hus, samboerskap og "vennemiddager" er noe du kan ta igjen. Din type kunnskap er noe helt annet og noe som faktisk beholder sin verdi også når du får karret deg over på den andre såkalte friske siden. 

 

Takk for at du forstår. Det er vondt å føle på alt en ikke mestrer og har fått til i livet, det er som en sorg over noe en har mistet, selv om jeg aldri har hatt det... Alt jeg ønsker meg er et A4 liv, kjedelig kanskje - men trygt og mindre ensomt.

Anonymkode: d09f5...901

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig godt igjen som sikkert veldig mange andre. Ingen kjæreste, ufør og blir sykere år for år.

Alle mine venner har barn og gode jobber og jeg mister standig mer kontakten med dem.

Er veldig vanskelig å tenke positivt, men må prøve. Er lett å kommer inn i en negativ tankespiral.

Anonymkode: b0a41...10a

Godt å se at jeg ikke er helt alene om å føle på dette, men samtidig vondt å lese at noen andre kan kjenne seg igjen... Ja det er som en tankespiral hvor det er lett å kjøre seg litt fast i sine egne depressive tanker. Jeg føler at gapet mellom meg og "de velfungerende"/de friske snart blir uoverkommelig stort og det er som du skriver lett å miste kontakten med dem, noe som fører til mer isolasjon, ensomhet og skamfølelse over å ikke "mestre livet". 

Anonymkode: d09f5...901

[AnonymBruker]

1 time siden, emilie321 skrev:

Kjenner meg igjen i det du skriver. 

Nå begynner jeg å komme meg (er godt voksen), ser hvor mye jeg har "mistet", men også hvor mye jeg "kan" i forhold til enkelte rundt meg. Har funnet noen ord som gir meg litt håp og trøst.

Lykke er ikke nødvendigvis å klatre til toppen av stigen, men å stoppe på et trinn der man trives.

Noe av det som er mistet går an å lære seg senere og erfaringer kan være gull verdt. Det begynner jeg å se nå. 

Takk for fine ord. Mulig mine erfaringer ikke er "bortkastet" om en tid, men de hjelper meg dessverre ikke så mye her og nå. Skulle bare ønske jeg kunne være mer som andre, det blir en slags sorg - over år som er "mistet" på grunn av sykdom...  

Anonymkode: d09f5...901

[AnonymBruker]

3 timer siden, motorPrøysen skrev:

Ikke forsøk å snu tankene, det nytter som regel ikke. Fokuser på handling. Finn konkrete handlinger som kan forbedre situasjonen din og utfør dem, i små skritt av gangen. Siden du sier du sliter med at du isolerer deg kan et sted å begynne kanskje være handlinger som øker din kontakt med andre — alt fra å sende en melding til å be noen på besøk.

Har vært usikker på hva jeg skulle svare deg. Forstår at du mener det godt, men du får det nesten til å høres ut som "bare ta deg sammen  og alt løser seg ved å være sosial" - og så lett er det ikke. Jeg er sliten av å ta på meg en maske og late som om alt et bra, for det er det jo ikke. Skammer meg for at jeg fortsett sliter etter så mange år og etter å ha fått så mye hjelp, burde jeg ikke ha kommet lengere - hva er det jeg gjør feil?!? 

Anonymkode: d09f5...901

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært usikker på hva jeg skulle svare deg. Forstår at du mener det godt, men du får det nesten til å høres ut som "bare ta deg sammen  og alt løser seg ved å være sosial" - og så lett er det ikke. Jeg er sliten av å ta på meg en maske og late som om alt et bra, for det er det jo ikke. Skammer meg for at jeg fortsett sliter etter så mange år og etter å ha fått så mye hjelp, burde jeg ikke ha kommet lengere - hva er det jeg gjør feil?!? 

Anonymkode: d09f5...901

Beklager, det var ikke meningen å virke negativ til svaret du ga meg. Jeg er bare litt ekstra nedfor om dagen og da er det lett å være både selvsentrert og litt "frynsete" i kantene. Er takknemlig for alle svar, selv om det kanskje ikke virket slik i mitt svar til deg.  

Anonymkode: d09f5...901

[Gjest]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 T Takk for fine ord. Mulig mine erfaringer ikke er "bortkastet" om en tid, men de hjelper meg dessverre ikke så mye her og nå. Skulle bare ønske jeg kunne være mer som andre, det blir en slags sorg - over år som er "mistet" på grunn av sykdom...  

Anonymkode: d09f5...901

Kjenner meg igjen.. Har kjent mye på det etter at jeg ble friskere. Det ER sårt å ha mistet så mange år år pga sykdom (og andre ting) - kanskje var det også de beste årene.

Men for min del har jeg jobbet med å akseptere at det ble sånn, for jeg kan ikke endre på fortiden - og hvorfor skal jeg kaste bort enda flere år med å sørge over og tenke på det. Jeg plager bare meg selv med å tenke på de tapte årene det, jeg har plagdes mer enn nok i livet og å påføre meg selv enda mer plag og på den måten ødelegge resten av livet orker jeg ikke, det er et valg jeg har gjort med meg selv.

jeg jobber hardt i terapien for at jeg skal få det best mulig resten av livet, og det er det som er fokuset mitt - ikke fortiden. 

Livet er kort, og man får det aldri igjen, og for min del handler det om å gjøre det beste utav det livet jeg har. 

[motorPrøysen]

Jeg skjønner at svaret mitt kan oppfattes som en ta-deg-sammen-oppfordring. Noe av det jeg forsøkte å si er at fokus på tanker ofte kan føre til forsøk på å analysere hva som gikk galt, noe som igjen lett ender opp i grubling, selvbebreidelse og skam. Og forsøk på å endre tankene gjør dem ofte sterkere og fører til selvbebreidelse over at man ikke klarer å tenke annerledes. Det er ofte fruktbart å akseptere at tanker og følelser dukker opp og forsvinner av seg selv og er noe man ikke i særlig grad kan kontrollere.

Det man imidlertid kan kontrollere er handlinger — til tross for hva man tenker eller føler. Hvilke handlinger som er riktig å endre for din del vet jeg ikke, og det er ikke sikkert det trenger å ha med det sosiale å gjøre. Det kan like gjerne være å gjøre noe du ikke syns er utfordrende, men som handler om å ta vare på deg selv, som å slappe av med en god film eller en bok. Det viktige er at du ser etter konkrete ting du kan gjøre for å bevege livet ditt i en retning du er mer fornøyd med.

[AnonymBruker]

1 time siden, motorPrøysen skrev:

Jeg skjønner at svaret mitt kan oppfattes som en ta-deg-sammen-oppfordring. Noe av det jeg forsøkte å si er at fokus på tanker ofte kan føre til forsøk på å analysere hva som gikk galt, noe som igjen lett ender opp i grubling, selvbebreidelse og skam. Og forsøk på å endre tankene gjør dem ofte sterkere og fører til selvbebreidelse over at man ikke klarer å tenke annerledes. Det er ofte fruktbart å akseptere at tanker og følelser dukker opp og forsvinner av seg selv og er noe man ikke i særlig grad kan kontrollere.

Det man imidlertid kan kontrollere er handlinger — til tross for hva man tenker eller føler. Hvilke handlinger som er riktig å endre for din del vet jeg ikke, og det er ikke sikkert det trenger å ha med det sosiale å gjøre. Det kan like gjerne være å gjøre noe du ikke syns er utfordrende, men som handler om å ta vare på deg selv, som å slappe av med en god film eller en bok. Det viktige er at du ser etter konkrete ting du kan gjøre for å bevege livet ditt i en retning du er mer fornøyd med.

Takk for oppklaringen, nå forstår jeg deg bedre. Og igjen så vil jeg beklage mitt første svar til deg. Er nok bare litt ekstra følsom om dagen og da ble svaret ditt litt vanskelig for meg - men samtidig burde jeg visst bedre når jeg poster på et forum som dette at en kanskje ikke "liker" alle råd/svar en får.

Skal forresten prøve å følge ditt råd de nærmeste dagene, som for meg representerer noen av de aller vanskeligste dagene i året, så takk for konkrete råd.

Anonymkode: d09f5...901