Hvordan reagerer du ved depresjon

[AnonymBruker]

Da tenker jeg på:

-kognitiv

-blir du tilbaketrukket

-stille

- skyld, mindreverdighetskomplekser

 Hva er typisk for deg? Hvordan vite om man ER deprimert?

Anonymkode: 523f2...f25

[Underbar]

Kognitivt blir jeg ukonsentrert, distré og får dårlig hukommelse. Detter ut av samtaler og føler meg mindre intelligent.

Unngår sosiale settinger så ofte jeg kan. 

Likegyldig til det meste: utseende og hygiene, daglige gjøremål, driter i hva som skjer rundt meg, lever i en boble.

Skyld, skam og selvbebredelser som kan utvikle seg til selvmordstanker.

Lavt energinivå. Økt alkoholinntak.

[AnonymBruker]

Får dårlig konsentrasjon og hukommelse. Isolerer meg fra omverdenen, får økt apetitt og lavere energinivå. Selvbildet og hygienen blir forverret, og opplever masse selvmordstanker. Selvmordsforsøk skjer ofte ved alkoholinntak. 

Anonymkode: bf4f2...abf

[AnonymBruker]

Huff, kjenner Meg veldig igjen her, men jeg forsøker aldri å ta livet mitt, selv om det dukker opp slike impulser. Forferdelig vondt iallfall

Anonymkode: 523f2...f25

[AnonymBruker]

Husker dårlig og leiter etter ord. Mister håpet og forventningen til det som ligger foran. Tommheten er uutholdelig . Har brukt opp alle metoder på å fylle tommheten men ingenting virker lengre. Bortsett fra å spise....jeg ser på barna mine  og kjenner ikke intresse av å være mor lengre. Får dårlig samvittighet. Sosiale sammenhenger er et ork. Man blir sliten av å snakke med folk og syns det er uinteressant . Man blir sliten .,, lengter etter å sove så man kan koble helt ut litt men uroen og rastløsheten gjør at man ikke sover.... Man har en tung , tung smerte over brystet og klump i halsen. Livet gjør vondt..,, Huset flyter og man klarer bare ikke å rydde...man bebreider seg selv for latskap ..,  døden virker befriende . 

Anonymkode: c6885...d5e

[Kalevaala]

Kognitivt: 

• Skyldfølelse og bekymringer som blåses opp og kverner rundt og rundt uten stans eller løsning.
• Følelse av håpløshet, og lav evne til å se at denne tilstanden ikke kommer til å vare for alltid.
• Mister evnen til å glede meg over og til ting. 
• Vil helst slippe å forholde meg til andre, samtidig som det er godt at noen bare er der i bakgrunnen. 

Fysisk:

• Svelgeproblemer, kvalme, magesmerter, med medfølgende lavt matinntak. Må kjempe for å få i meg noen kalorier pr. dag.
• Økt søvnbehov. Kan sove 20 timer i døgnet.
• Blir slapp og skjelven i kroppen. Klarer nesten ikke å gå når det er som verst. Hvert skritt koster mye krefter. 
   

 

 

[Villanda]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg på:

-kognitiv

-blir du tilbaketrukket

-stille

- skyld, mindreverdighetskomplekser

 Hva er typisk for deg? Hvordan vite om man ER deprimert?

Anonymkode: 523f2...f25

Elendig konsentrasjon og hukommelse.

Blir fraværende.  Føler tiden går uendelig sent. Det kan være slitsomt å føre en samtale. Ambivalent til hva jeg skal og ikke. Nærtakende. Grublende. Pessimistisk. Noen ganger irritabel. Noen ganger rastløs. Det er ikke helt likt fra gang til gang.

Vil gjerne trekke meg tilbake, men tvinger meg stort sett til å gjøre det jeg ellers ville ha gjort. Selv om det kan innebære å møte grinede på jobb. 

Til forskjel fra før har jeg bare helt vage suicidaltanker,  det er egentlig ikke et alternativ. Greier også å se nå at depresjonsperiodene ikke er evigvarende.

Typisk for meg begynner det med dårlig søvn inkludert en del søvnparalyse. 

Endret 29. desember 2016 av Villanda

[ISW]

Hadde vel en depressiv reaksjon i 2012, uten at det vel var noen skikkelig depresjon. Var trolig mest grundig sliten av angsten. Men opplevde:

Fysisk: Dårlig matlyst, dårlig søvn (våknet etter tre timer og greide bare å døse litt resten av natten, våknet helt to timer før vekkeklokken). Uro og kvalme.

Kognitivt: Konsentrasjonsvansker, initiativløshet. Tankekjør. Utmattelse. 

Var fortsatt sosial, gikk på jobb. Men måtte ringe psykolog tre ganger i uka og få litt "nødhjelp". 

[AnonymBruker]

Takker så mye for svar. Jeg er hvertfall nå helt sikker på at jeg er deprimert. Fikk veldig vondt av å lese hvor mye vondt dere også har det. 😢Håper samtlige av dere får det bedre! 

Anonymkode: 523f2...f25

[Fortsatthåp]

For en nyttig tråd. Kjenner meg igjen i alt sammen.

igår så snudde jeg i en frisør,to sport butikker,en heis og en klesbutikk. Og på en slik snodig  måte slik at jeg akkurat klarte å kontakte hjelp ved bruk av krippsspråk før jeg enten tok opp tlf å lata som no viktig eller bare gikk.

 

uansett, så Idag klippet jeg hår,kjøpte en genser(feil str) og kjøpte lue. Genseren bytter jeg idag og det ser jeg frem til.

brutal eksponeringsterapi som virker. Tror tilogmed jeg tar sønnen min med til byen imorra å bytter. Bare jeg får på han uteklær innen klokk 10:00(2år) 

er det vanlig at 2år gamle gutter utsetter sult i from av noe godt?

og foretrekker ordene nei og ikke...,gå dit,kjør dit...

[Psykojenta]

På 28.12.2016 den 23.31, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg på:

-kognitiv

-blir du tilbaketrukket

-stille

- skyld, mindreverdighetskomplekser

 Hva er typisk for deg? Hvordan vite om man ER deprimert?

Anonymkode: 523f2...f25

Kognitivt: jeg mister en del enkle ord  og uttrykk, hukommelsestap, tenker og handler veldig svart/hvitt, ser problemene og ikke løsninger. Destruktive tanker og følelser.

Jeg tenker det meste som går galt eller kan gå galt er min feil. Jeg isolerer meg lettere(et meget tydelig tegn er at jeg sløyfa jobb de to dagene det var frivillig oppmøte denne uka. Før jul hadde jeg forskjellige avtaler fra morgen til kveld så og si hver dag)

Nå detter jeg helt ut av samtaler, klarer ikke holde fokus- hverken i behandling, jobb eller privat... hele dager er borte-ser i kalenderen hva jeg har gjort i det siste for det husker jeg lite av. Jeg har gitt litt opp...på en måte...har jo litt håp om endring, men vet ikke hva jeg kan gjøre for å snu situasjonen til noe positivt. I behandling blir jeg veldig stille-er vanligvis ikke ordknapp akkurat...klarer ikke følge tråden for hodet er fullt av kaos, katastrofetanker, negativitet, skyld og skam, udugelighet. Som du ser av tidspunktet, sliter jeg veldig med søvnen...sover altfor lite og blir tiltaksløs, oppgitt og sliten...men sover jeg, er det stort sett mareritt med ulykker, død og katastrofer- våkner av et mareritt, sovner til et nytt...

Blir veldig pratesjuk, samtidig som jeg er livredd for å si noe som kan oppfattes eller tolkes som feil eller for negativt...derfor noe av stillheten...

Men jeg skriver ofte mye når jeg er deprimert...som du ser...

Vet at når jeg ikke ser NOE glede i livet, ikke ser frem til "spennende hendelser", ikke ser noen grunn til å stå opp eller leve... når jeg blir...tja...sånn som nå...da er jeg på god tur nedover...og da får jeg lyst til å tukle med medisinene for å se om det kan bli litt bedre...

Endret 30. desember 2016 av Psykojenta

[Villanda]

4 timer siden, Fortsatthåp skrev:

For en nyttig tråd. Kjenner meg igjen i alt sammen.

igår så snudde jeg i en frisør,to sport butikker,en heis og en klesbutikk. Og på en slik snodig  måte slik at jeg akkurat klarte å kontakte hjelp ved bruk av krippsspråk før jeg enten tok opp tlf å lata som no viktig eller bare gikk.

 

uansett, så Idag klippet jeg hår,kjøpte en genser(feil str) og kjøpte lue. Genseren bytter jeg idag og det ser jeg frem til.

brutal eksponeringsterapi som virker. Tror tilogmed jeg tar sønnen min med til byen imorra å bytter. Bare jeg får på han uteklær innen klokk 10:00(2år) 

er det vanlig at 2år gamle gutter utsetter sult i from av noe godt?

og foretrekker ordene nei og ikke...,gå dit,kjør dit...

 

Bra jobba!

Forstod ikke det der med utsetter sult... At de ikke vil spise vanlig mat?

Tror i alle fall det er normalt at det kan være utfordrende å få klær på! Og det med ordene de foretrekker! 😉 De øver på å bli selvstendig. Har lest at sta barn ofte gjør det godt som voksne!

[Fortsatthåp]

Ja, spiser som mus mente jeg. Hehe. 

[Lillemus]

8 timer siden, Fortsatthåp skrev:

er det vanlig at 2år gamle gutter utsetter sult i from av noe godt?

og foretrekker ordene nei og ikke...,gå dit,kjør dit...

Jepp. Det er en 2-årings "jobb". Om de en gang eller to har fått noe godt fordi de ikke har likt middagen (har sluppet å spise fiskekaker og fått brødskive med nugatti i stedet f.eks.) så øyner de ofte sjansen til å gjøre det igjen og igjen i håp om å oppnå det samme.  Så små barn øver seg på å teste hva de klarer å få mor/far til å gjøre og vil gjerne være store og "klare sjøl", helt normalt.  

[FjellOgDalar]

Jeg har hatt mest blandede episoder de seinere årene. Oppstemt, men også depressiv på samme tid. Det kan f.eks. medføre at jeg blir hemningsløs med penger, snakkesalig, produktiv, mindre søvnbehov. Men så kommer den nedstemte komponenten inn som sier at jeg ikke fortjener noe av det gode, fortjener heller å gå til grunne. Jeg blir ekstremt selvnedvurderende og selvdestruktiv, har noen selvmordsforsøk på baken og de har skjedd under slike episoder. Selv om jeg er høyt oppe kan jeg aldri bli fornøyd med det jeg presterer, ingen ting er godt nok liksom. Blir overbevist om at jeg er en ond eksistens. Jeg blir sinna fordi. Etter hvert blir alt helt kaotisk, og jeg klarer ikke holde fokus. Leiligheten blir forsømt, jeg tar dårlig vare på meg selv. Da ender det fort i innleggelse, fordi jeg blir suicidal og fordi jeg trenger skjerming.

Når jeg er mer entydig deprimert får jeg disse klassiske tankene om ikke å være verdt en dritt, at jeg ikke fortjener noen plass i denne verden, masse selvbebreidelser osv. Dårlig konsentrasjonsevne, men jeg skriver allikevel en del. Opplever "memory lapses" nå og da. Isolerer meg, avlyser avtaler. Føler meg regelrett så fysisk dårlig at jeg ikke fikser å stå på beina. Får oftere migreneanfall, blir handlingslammet. Kan oppleve både økt og redusert matlyst. Når det er på sitt verste kan jeg være så utslått at jeg ikke en gang orker å selvskade (det er jo egentlig bra på en måte). Søvnproblemer i form av å våkne for tidlig. Det å gjøre seg i stand til å gå ut blir så tungt at jeg heller blir hjemme hvor jeg kan stinke svette og droppe sminke. Jeg er nemlig veldig nøye på å se skikkelig ut. Går jeg ut i dårlige klær... Det har aldri skjedd.Ingen skal få ta fra meg at jeg vil se skikkelig ut ute blant folk, for det hjelper litt på kroppshatet mitt. Blir ikke nødvendigvis trist, men mer agitert. F.eks. kan jeg finne på å be en person som vil meg vel pelle seg til helvete, fordi jeg føler meg ond som lar meg plage av at det er folk der som er glade i meg. Hadde det ikke vært for de flotte menneskene, ville det falt meg lett å hoppe fra Trolltunga eller noe slikt. Godt de personene jeg kan si slikt til skjønner at det ikke egentlig er jeg som snakker...

[kovakova]

Uutholdelighetsfølelse