Redd jeg ikke skal holde ut lengre...

[Angstlei]

Vet ikke hvordan jeg skal holde ut lengre :(. Etter jeg begynnte nedtrappingen av Rivotril i sommer har angsten blitt gradvis værre og værre, og komme seg ut døra er blitt nærmest umulig. Prøvde å gå ut 2 meter i stad sammen med mor, men kollapset i det jeg kom ut, misten kraften i beina og svartnet helt i hodet. Angsten innendørs er der også 24 timer i døgnet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre nå. Hadde time hos dps i Desember, snakket med dem på telefon flere ganger og siden jeg ikke klarer å komme meg ut kunne ikke de hjelpe meg. Har også snakket med fastlege og metal helse sin hjelpetelefon, men situasjonen er helt fastlåst, er livredd for at jeg skal bli suicidal hvis dette fortsetter.

Noen som har vært i lignende situasjon som har erfaringer og råd å dele?.

[AnonymBruker]

Kjære deg !

Det er vondt å lese at du sliter slik og at det har pågått så lenge. Selv var jeg veldig avhengig av sobril, tramadol, paralgin forte og imovane. Spesielt sobril. Og seponeringstiden var som hos deg helt grusom, selv om den fikk litt andre utslag enn hos deg. Det var grusom angst, men ikke spesielt for å komme meg ut av døren om du skjønner, bare mer generelt. Og jeg hadde helt forferdelige fysiske abstinenser. Kunne nesten ikke se på flere måneder blant annet, pluss tusen andre ting. Listen var lang som et vondt år. Hos meg tok det ca et og et halv år før jeg ble menneske igjen, men menneske igjen ble jeg. Og i dag er jeg fri fra abstinenser og angsten er mindre enn når jeg gikk på sobril. Jeg fikk etterhvert angst av å gå på sobril også vettu. Det bygde seg opp toleranse, måtte ha mer og mer, vond sirkel av hele greia. Har det mye bedre nå. 

Det vil bli bedre, det er jeg helt sikker på, men rivotril er en versting, og jeg vet ikke hvor lang tid kroppen din trenger på å kommer ajour igjen, men den dagen kommer, du må bare holde ut. Noen av oss trenger bare mer tid enn andre, men du kommer i mål du også, det er jeg sikker på. 

Sender deg en styrkende klem om du vil ha.

Anonymkode: 7455a...cc2

[Angstlei]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg !

Det er vondt å lese at du sliter slik og at det har pågått så lenge. Selv var jeg veldig avhengig av sobril, tramadol, paralgin forte og imovane. Spesielt sobril. Og seponeringstiden var som hos deg helt grusom, selv om den fikk litt andre utslag enn hos deg. Det var grusom angst, men ikke spesielt for å komme meg ut av døren om du skjønner, bare mer generelt. Og jeg hadde helt forferdelige fysiske abstinenser. Kunne nesten ikke se på flere måneder blant annet, pluss tusen andre ting. Listen var lang som et vondt år. Hos meg tok det ca et og et halv år før jeg ble menneske igjen, men menneske igjen ble jeg. Og i dag er jeg fri fra abstinenser og angsten er mindre enn når jeg gikk på sobril. Jeg fikk etterhvert angst av å gå på sobril også vettu. Det bygde seg opp toleranse, måtte ha mer og mer, vond sirkel av hele greia. Har det mye bedre nå. 

Det vil bli bedre, det er jeg helt sikker på, men rivotril er en versting, og jeg vet ikke hvor lang tid kroppen din trenger på å kommer ajour igjen, men den dagen kommer, du må bare holde ut. Noen av oss trenger bare mer tid enn andre, men du kommer i mål du også, det er jeg sikker på. 

Sender deg en styrkende klem om du vil ha.

Anonymkode: 7455a...cc2

Takker for svar :). Har gått ned fra 2mg til 0.75mg (over 6 mnd) som jeg nå har stått på 1 mnd. Har nok som deg utviklet toleranse abstineser, derfor jeg vil slutte med denne driten (har brukt den i 10 år).

Har fått høre at den siste nedtrappingen bør gjøres mens man er innlagt, søkte til innleggelse ett sted som drev med dette, men her måtte jeg først til konsultasjon og siden jeg ikke kommer ut døra så sitter jeg fastlåst her også, skjønner at jeg er en meget vanskelig pasient. 

Må nok kanskje paradoksalt øke dosen rivotril kraftig for å komme meg til "avrusnings" behandling :(.

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Angstlei skrev:

Takker for svar :). Har gått ned fra 2mg til 0.75mg (over 6 mnd) som jeg nå har stått på 1 mnd. Har nok som deg utviklet toleranse abstineser, derfor jeg vil slutte med denne driten (har brukt den i 10 år).

Har fått høre at den siste nedtrappingen bør gjøres mens man er innlagt, søkte til innleggelse ett sted som drev med dette, men her måtte jeg først til konsultasjon og siden jeg ikke kommer ut døra så sitter jeg fastlåst her også, skjønner at jeg er en meget vanskelig pasient. 

Må nok kanskje paradoksalt øke dosen rivotril kraftig for å komme meg til "avrusnings" behandling :(.

Du er i hvert fall ikke alene om å være en vanskelig pasient. Mørketallene er store når det gjelder oss som sliter voldsomt med å komme oss av benzo. Og vi blir sittende ofte svært alene om det hele. Foreldrene mine bodde hos meg i måneder mens det hele stod på, så voldsomt var det. Var ikke i stand til å ta meg av barnet mitt skikkelig alene. Det var grusomt. Hadde også gått på elendigheten i rundt ti år og på høye doser. 

Du får heller øke litt akkurat i det du skal komme deg ut av leiligheten for å komme deg til behandling. Det høres ut som om du kan trenge litt hjelp utenfra. 

Ikke gi deg, det vil bli bedre. Dette vil ikke vare for evig.

Anonymkode: 7455a...cc2

[frosken]

2 timer siden, Angstlei skrev:

Vet ikke hvordan jeg skal holde ut lengre :(. Etter jeg begynnte nedtrappingen av Rivotril i sommer har angsten blitt gradvis værre og værre, og komme seg ut døra er blitt nærmest umulig. Prøvde å gå ut 2 meter i stad sammen med mor, men kollapset i det jeg kom ut, misten kraften i beina og svartnet helt i hodet. Angsten innendørs er der også 24 timer i døgnet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre nå. Hadde time hos dps i Desember, snakket med dem på telefon flere ganger og siden jeg ikke klarer å komme meg ut kunne ikke de hjelpe meg. Har også snakket med fastlege og metal helse sin hjelpetelefon, men situasjonen er helt fastlåst, er livredd for at jeg skal bli suicidal hvis dette fortsetter.

Noen som har vært i lignende situasjon som har erfaringer og råd å dele?.

Hva slags behandling/hjelp tror du selv vil kunne fungere?

Du forteller at du prøvde å gå ut sammen med moren din før i dag. Hva gjorde dere når du følte at du mistet kraften i bena og svartnet i hodet?

[ISW]

Ville bare si at angst for å ta livet sitt ikke er uvanlig. Altså at man blir redd for at man en dag bare gir opp og mister livslysten. Det er akkurat som annen angst og vil etter all sannsynlighet aldri skje. 

Det er ofte konsekvensen av å være redd i lang tid. Det er absolutt ikke det samme som å være suicidal (selv om erfaringsmessig halvparten av alle svar du får på et forum vil være "oppsøk hjelp nå!" fordi folk forveksler disse tingene.

[Angstlei]

1 time siden, frosken skrev:

Hva slags behandling/hjelp tror du selv vil kunne fungere?

Du forteller at du prøvde å gå ut sammen med moren din før i dag. Hva gjorde dere når du følte at du mistet kraften i bena og svartnet i hodet?

Var veldig heldig i våres og fikk ett personlig ombud fra bydelen som også var psykiatrisk psykepleier og han kom hjem til meg og skulle hjelpe meg, dessverre ble han syk og kommer hvertfall ikke tilbake før om ett år. Han var den eneste i bydelen med denne kompetansen. Har søkt om psykiatrisk helsearbeider nå, kanskje de kan komme på hjemmebesøk.

Moren min hadde parkert bilen utenfor gården og jeg så fra vinduet at det var en lapp på ruta, da jeg gikk ut for å se på lappen var det en som hadde vært å bulket borti bilen på den andre siden, skulle bare gå rundt bilen å se på skaden da jeg misten helt kontrollen på beina, klarte så vidt å komme meg tilbake til inngangsdøra, ble stående der litt og tenkte jeg skulle prøve en gang til og få tatt ett bilde, kom meg bort til bilen igjen og da ble det bare værre :(, moren min måtte nærmest slepe meg bort til inngangsdøra igjen.

Har ikke vært lengre ute en rundt hjørnet på flere måneder, og som oftes er det like jævli hver gang, moren min må holde meg i armen så jeg ikke faller overende.

Ofte er det såpass ille inne også at jeg bare må sitte på gulvet, klarer ikke gå inn i andre rom.

Før jeg begynnte på nedtrapping klarte jeg og komme meg ut alene og opplevde aldri slik angst som dette, så det henger nok sammen med abstinenser. Vet ikke om jeg må ha sluttet helt med de før jeg blir bedre ?.