Ekspertsvar Jeg bare spør...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med utgangspunkt i noen tråder siste måned, må jeg spørre dere: Er det rart, merkelig, uvanlig eller endog upassende at behandleren spør pasienten hva en kan hjelpe med? Hva er det du ønsker av meg? Hva er det du trenger hjelp til? Hvor vil du? Hva er det du trenger hjelp til å mestre?

" Så når psykiateren spør " Hva kan jeg gjøre for deg ?. Hva vil du ? Hvordan går det ? osv."  .. kopiert inn fra et innlegg.

Jeg snakker nå om det store flertall av pasienter som har gått til fastlegen sin, blitt henvist og så kommer etter eget ønske til psykiatrien. Selv vi gamle psykiatere/overleger har evne til å endre oss sakte med tiden. Også vi får med oss at Sjefen snakker om "Pasientens helsetjeneste". Vi prøver å spille ballen over til pasienten, få dennes ønsker og synspunkter inn i behandlingen og valgene for tiltak videre. Psykiatrisk behandling er forskjellig fra kirurgi. I kirurgien møter pasienten opp. Så skjærer kirurgen bort det vonde, og dermed er problemet løst. I psykiatri er behandler mer som en trener i idrett. En veileder og kommer med forslag til forbedringer. Men det er utøveren som må trene akkurat som Ingvild og Heidi i skiløypa eller Sara Louise i bassenget. Uten denne innsatsen hjelper det ikke hvor god treneren er.

Synspunkter på dette?

[Trine]

Jeg syns det ville være merkelig om psykiateren ikke spør. Men det kan være vanskelig å svare. Noen ganger vet man bare at man har det vondt, men man vet ikke hvorfor. Da syns jeg det er fint om psykiateren kan stille mer konkrete spørsmål og på den måten hjelpe til å sette ord på problemene. Noen har jo mer konkrete problemer og da ville det være tullete om ikke psykiateren spør. Det vil jo gå med masse unødig tid om psykiateren må gjette for å finne ut hva som plager pasienten.

Jeg tenker at det er like naturlig at paykiateren spør om hva som er problemet som at fastlegen spør. Og jeg er ihvertfall glad jeg ikke får hostesaft for omgangsyke, bare fordi fastlegen ikke spør hva problemet er Jeg føler at det er spørsmål som bidrar til å gi mest mulig korrekt behandling. Så får vi som pasienter bare tåle at det kan være drit vanskelig å svare på. 

[påskelilje]

Jeg synes det høres naturlig ut og logisk ut at psykiateren spør pasienten hva han/hun ønsker. Men det er ikke alltid så lette å sette ord på vanskelige ting inni en, særlig dersom det er første gang en går i behandling. Da jeg gikk en periode hos psykolog for noen år siden, synes jeg det var vanskelig at han ofte spilte ballen tilbake til meg, og sa "Hva tenker du når det skjer?", "Hva gjør det med deg når den personen sier og gjør dette?".

Når en ikke har ord og begreper for hva som skjer inni en, kan det være litt vanskelig dersom psykologen/psykiateren bare stiller spørsmål og ikke gir konkrete råd og verktøy for hvordan en skal jobbe med seg selv. Det tok noen timers behandlig før jeg skjønte meg på psykologen min, og sluttet å irritere meg over at han ikke sa sin mening - og heller forstod dybden av å stille meg gode spørsmål som jeg kunne reflektere over og finne svarene selv.

[Elionoe]

Jeg går i traumeterapi og min terapeut sier i begynnelsen av hver time: "Hva vil du ta opp i dag?" H*n tar ikke initiativ til å starte et emne. Dette krever at jeg må forberede meg til timen og etter min mening får jeg mer ut av terapien. Det er tøff terapi, men terapi skal ikke være enkelt når man skal bearbeide noe i seg selv. Etter hver time skriver jeg ned alt jeg husker fra timen for egen bearbeidings skyld.

Terapeuten sier at han er min guide og har verktøyene som skal til for å hjelpe meg, men det er jeg som må bestemme hva jeg trenger hjelp til. Om jeg ikke kommer på noe å ta opp, har jeg skrevet ned stikkord på problemstillinger jeg har kommet på nå og da gjennom tiden og kan bruke det som utgangspunkt.

[AnonymBruker]

Angsten gjør at jeg er tom i hodet når timen starter . Jeg har spurt om jeg kan  skrive ned noe eller få noen oppgave men han sier det ikke er nødvendig . Jeg blir litt redd nå. Kann du spore opp hvem jeg er og vet alt jeg skriver selv om jeg et anonym. Blir veldig redd nå !!!! Var  ikke meningen å såre deg. Ingenting gjør meg mer redd enn å gjøre noe opprørt eller sint.. Hva er galt med meg., for en idiot jeg er... Jeg mente jo ikke å anklage psykiateren. Du sa jo selv at man trenger å lære å være pasient !!!! Det er bare jeg som sitter der hver gang og prøver å forklare hvordan jeg har det... men som ikke får det til . Som har alle disse spørsmålene jeg ikke får svar på.Spørsmål som jeg i stedet stiller her på dol og FÅR svar på. Klart jeg forstår hvorfor psykiateren spør. Men på samme måte som når legen spør og man forklarer hvorfor man er der så forventer man en tilbakemelding fra legen og kanskje et forslag om tiltak ???.  .Jeg lover deg at jeg skal veie hvert ord jeg skriver innpå her fra nå av. Jeg skammer meg dypt. Beklager veldig, har sto respekt for psykiatere. 

Anonymkode: aa61f...5f2

[AnonymBruker]

Man bør kanskje ikke skrive innpå dol når man er dårlig psykisk. Alt blir ikke så gjennomtenkt da. Beklager igjen NHD. Skal ikke skrive mer på en stund.

Anonymkode: aa61f...5f2

[AnonymBruker]

Jeg syns det kommer an på. Hvis det er åpenbart hvorfor jeg er der syns jeg det er trasig og slitsom med spørsmål om hvorfor jeg er der eller hva jeg ønsker. Særlig når jeg var yngre og var der under trussel om feks tvangsinnleggelse eller straff fra foresatte. Nå syns jeg det er ganske greit å bli spurt, men jeg liker også at min behandler lar være når det er åpenbart. 

Anonymkode: 93c7b...339

[*skal*]

Nei, det er hverken rart, uvanlig eller upassende. Derimot  kan det oppleves veldig vanskelig i andre enden. Jeg har både satt stor pris på de spørsmålene og blitt totalt satt ut av de. Det hjelper veldig når de etterfølges av et "Det er helt i orden om du ikke har svar på de spørsmålene akkurat nå, da finner vi ut av det sammen. Jeg er her for å hjelpe deg." 

Da klarer jeg lettere å se at de er viktige verktøy, ikke spørsmål på en prøve der det finnes en facit og man er dum om man ikke har den. For at selvom det er åpenlyst fra behandlerens side at man er der for å hjelpe, så er det ikke alltid åpenlyst fra pasientens side, selvom man har oppsøkt hjelp frivillig. 

Behandler-pasient-relasjonen minner for mange av oss om barn-voksen-relasjonen. Og forventningene, både de fornuftbaserte   og de som ligger mer skjult men som sterke følelsemessige forventninger, kan preges av om de voksne var der som noen som hjalp en frem, eller som de som skadet eller overså. 

Det tok meg lang tid å skjønne at undringsspørsmål fra behandler ikke var noe som krevde svar og som utløste straff om man ikke hadde de rette svarene. Men det hjalp veldig at det ble sagt. Ikke bare en gang, men mange ganger. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er så ufattelig lei meg akkurat nå. Jeg er ikke flink til NOE. Får ikke til å være  pasient og uthengt på dol. Vil så gjerne dø . Det er jo DET jeg vil... Har ingen krefter til å ta meg sammen akkurat nå... Hva svarer dere psykiateren da ? Og hva sier psykiateren til dere?. 

Anonymkode: aa61f...5f2

[FjellOgDalar]

Jeg synes det er ytterst naturlige spørsmål å åpne en dialog med. De kan kanskje være vanskelige å svare på, men da må man ta tiden til hjelp å jobbe sammen mot hvordan man skal definere disse spørsmålene på en best mulig måte.

Personlig ville jeg ønske å få slike spørsmål. Jeg har også en behandler som fra tid til annen spør hva jeg ønsker å ta opp, hvordan jeg ønsker å jobbe videre med temaer vi har snakket om tidligere osv. Jeg kan ta med meg spørsmålene hjem, og bruke tid på å reflektere rundt dem til neste time. Å skrive ned hva jeg tenker synes jeg er svært nyttig, fordi det kan bli lett å få litt snakkesperre om man er nervøs eller spørsmålene blir overveldende.

Fastlegen min åpener og alltid med "Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?" Når jeg kommer til henne. Hun har og en rolle i behandlingen av mine psykiske lidelser, og jeg synes det er særdeles viktig å ha definert hvem som gjør hva og hvordan jeg kan spille best mulig på de hjelperne jeg har.

[Stikkelsbær]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Angsten gjør at jeg er tom i hodet når timen starter . Jeg har spurt om jeg kan  skrive ned noe eller få noen oppgave men han sier det ikke er nødvendig . Jeg blir litt redd nå. Kann du spore opp hvem jeg er og vet alt jeg skriver selv om jeg et anonym. Blir veldig redd nå !!!! Var  ikke meningen å såre deg. Ingenting gjør meg mer redd enn å gjøre noe opprørt eller sint.. Hva er galt med meg., for en idiot jeg er... Jeg mente jo ikke å anklage psykiateren. Du sa jo selv at man trenger å lære å være pasient !!!! Det er bare jeg som sitter der hver gang og prøver å forklare hvordan jeg har det... men som ikke får det til . Som har alle disse spørsmålene jeg ikke får svar på.Spørsmål som jeg i stedet stiller her på dol og FÅR svar på. Klart jeg forstår hvorfor psykiateren spør. Men på samme måte som når legen spør og man forklarer hvorfor man er der så forventer man en tilbakemelding fra legen og kanskje et forslag om tiltak ???.  .Jeg lover deg at jeg skal veie hvert ord jeg skriver innpå her fra nå av. Jeg skammer meg dypt. Beklager veldig, har sto respekt for psykiatere. 

Anonymkode: aa61f...5f2

Nå tror jeg du overdriver veldig. Innlegget hans var ikke rettet direkte mot deg (da hadde han nok svart deg direkte også).

Og: hvis du føler det er nyttig å skrive ned noe før du skal til psykiater/psykolog så gjør du selvfølgelig det, uansett om behandleren din sier det ikke er nødvendig. Når det ikke er nødvendig, betyr det at du ikke MÅ det, men du kan selvfølgelig gjøre det.

[Villanda]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så ufattelig lei meg akkurat nå. Jeg er ikke flink til NOE. Får ikke til å være  pasient og uthengt på dol. Vil så gjerne dø . Det er jo DET jeg vil... Har ingen krefter til å ta meg sammen akkurat nå... Hva svarer dere psykiateren da ? Og hva sier psykiateren til dere?. 

Anonymkode: aa61f...5f2

Kanskje jobbe med hvordan unngå å  føle seg udugelig selv om noen kommenterer noe du har sagt/skrevet? Noe å ta opp når h#n spør neste gang?

Hva tenker du får deg til å føle deg uthengt? Kan det tolkes på en annen måte?

[stjernestøv]

Har opplevd det jeg og at psykiatere spør hva de kan gjøre for meg, men ofte svarer jeg vet ikke. Og så spør de hvordan jeg har det osv, så tilbyr de medisiner. Det er det de psykiatere jeg har hatt sin rolle, medisinvurdering. Har aldri hatt psykiater til behandler, har snakket med de når behandleren mener det er behov for det. 

[Stikkelsbær]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Har opplevd det jeg og at psykiatere spør hva de kan gjøre for meg, men ofte svarer jeg vet ikke. Og så spør de hvordan jeg har det osv, så tilbyr de medisiner. Det er det de psykiatere jeg har hatt sin rolle, medisinvurdering. Har aldri hatt psykiater til behandler, har snakket med de når behandleren mener det er behov for det. 

Hvis du ikke vet, kan du vel fortelle om det som plager deg, og si at det er dette du trenger hjelp til å håndtere/komme ut av.

[AnonymBruker]

Han brukte jo min tråd som eksempel.... Svarte meg ikke på den tråen men det er helt greit ... Så bra for dere at dere har et godt forhold til behandleren deres . Jeg er kanskje ikke noe særlig bra menneske som ikke får det til .... 

Anonymkode: aa61f...5f2

[stjernestøv]

7 minutter siden, Stikkelsbær skrev:

Hvis du ikke vet, kan du vel fortelle om det som plager deg, og si at det er dette du trenger hjelp til å håndtere/komme ut av.

Men psykiatrien kan ikke hjelpe med det, bortsett fra medisiner. Fortalte hvordan jeg hadde det sist, og fikk tilbud om innleggelse og medisiner. Men jeg vil jo takle det på andre måter. 

[AnonymBruker]

Har jobbet i helsevesenet i "100 år". Har opplevd en del uforstand og urettferdig kritikk fra pasienter. Vet absolutt at de som jobber i helsevesenet er mennesker som oppriktig ønsker å hjelpe.  Men vet også at man må se bak pasientenes ord og holdninger. At det skjelden er personlig ment men mer komplisert enn som så. Dessuten vet jeg også at når man jobber i helsevesenet er man på lag. Man støtter hverandre og kommer med utblåsninger og frustrasjoner på vaktrommet når noen er urimelige . Nå er jeg ikke lenger på det laget .Erfaring og personlighet til personalet kan variere. Har full forståelse og respekt for det og. Vet ALT dette . Likevell opplever jeg det vanskelig som psyk. Nå er jeg plutselig ikke på lag lenger men kanskje en av de behandlere blir frustrert over. Kanskje ikke alt er min feil i behandlingen når ting ikke fungerer?. Jeg har VIRKELIG prøvd å gjøre mitt... Men tror ikke alle behandlere tar selvkritikk, da er det lettere å skylde på pasienten .... 

Anonymkode: aa61f...5f2

[AnonymBruker]

Husker bare jeg gråt og gråt og det var umulig å stoppe

Vanskelig å si Det handler en del om hjelp til å forstå hvorfor jobber ofte går i arv i samfunnet og hjelp for dummies til å planlegge voksenliv og hvorfor noen har et kvinnesyn som ikke samsvarer med noe

Å jobbe med drømmemateriale tror jeg personlig å

Tror kanskje et adekvat spørsmål hadde vært Hva flykter du fra? 

Tror man som pasient eller klient trenger å lære må kjenne mer tilfredshet i en selv og ta vare på aeg sjøl og forstå at skyldfølelse hjelper ingen

Problemet er at pasienten har panikkangst og kanskje føler seg forgylt og angrepet fra alle kanter som vel kanskje er selvpålagte indre ting

En schisofrenidiagnos kan også være uhorvelig tung å ta for pasienten

Er pasienten for åpen om tingene til omgivelsene kan det ha for pasienten alvorlige negative følger da folk flest har så forskjellige oppfatninger og kanskje ønsker å hevne noe de selv har opplevet

Veldig få vet noe om hva psykiak lidelse innebærer tror jeg.Jeg har vel bare lært at man må ta vare på seg sjøl

Men alt dette er over 40 år siden En for meg bare devestating hendelse men som jeg prøver fremdeles å gjøre om til noe positivt

Men av mye som er skjedd andre bare latterlig

Jeg håper og tror man vet mere i dag og har mere sikker kunnskap

Håper det aller beste for alle hele helsesystemet

 

 

 

 

Anonymkode: 56853...46e

[Gjest Liten40]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Men psykiatrien kan ikke hjelpe med det, bortsett fra medisiner. Fortalte hvordan jeg hadde det sist, og fikk tilbud om innleggelse og medisiner. Men jeg vil jo takle det på andre måter. 

Det er også mitt inntrykk av psykiatere, treffer jeg de går det ikke mange minutter før det er snakk om medisiner. Men psykologer har ofte en litt annen tilnærming, det er de jeg har gått i terapi hos.

[Gjest]

Jeg synes det er naturlig at behandleren spør hva pasienten ønsker hjelp til. Sånn er det jo hos fastlegen også - "hva kan jeg hjelpe deg med". 

Jeg tror kanskje det gis for dårlig informasjon om hva pasienten kan forvente av en behandler og hva behandleren forventer av pasienten.

 

Endret 2. januar 2017 av Gjest