Ekspertsvar Jeg bare spør...

[AnonymBruker]

Jeg ville helst gå til psykolog. Det virket mindre skummelt . Men legen sa at psykiater er en psykolog som også er lege.... At man får akkurat samme behandling hos en psykiater bare at de også kan skrive ut medisin ... 

Anonymkode: aa61f...5f2

[Gjest Liten40]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville helst gå til psykolog. Det virket mindre skummelt . Men legen sa at psykiater er en psykolog som også er lege.... At man får akkurat samme behandling hos en psykiater bare at de også kan skrive ut medisin ... 

Anonymkode: aa61f...5f2

Det er ikke det samme. Psykologen bruker hele utdannelsen sin på psykologi, terapi, samtale/relasjoner. En psykiater bruker store deler av utdannelsen sin på fysiologi og farmakologi. Og bare spesialiseringen på psykiatri.

 Grunnlaget er derfor helt forskjellig. 

[frosken]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så ufattelig lei meg akkurat nå. Jeg er ikke flink til NOE. Får ikke til å være  pasient og uthengt på dol. Vil så gjerne dø . Det er jo DET jeg vil... Har ingen krefter til å ta meg sammen akkurat nå... Hva svarer dere psykiateren da ? Og hva sier psykiateren til dere?. 

Anonymkode: aa61f...5f2

Leit at du ble så såret over at din tekst inspirerte NHD til å starte en egen diskusjon om dette temaet. Jeg tror ikke hensikten var å henge ut deg. Jeg leser kommentaren hans mer som at overgangen fra den mer "gammeldagse" psykiater-rollen som var preget av paternalistisk tenkning nå har blitt endret i retning av en mer "forbrukerorientert" rolle - hvor psykiateren skal tilby de tjenestene brukerne måtte ønske - ikke alltid er så enkel. En av grunnene til at dette ikke er så enkelt er at ulike pasienter både trenger og ønsker ulik tilnærming. Noen trenger kanskje særlig i startfasen en opplevelse av at behandleren har mer oversikt over situasjonen enn en selv har, fordi en selv kanskje ikke har noe særlig håp eller ser løsninger. Da kan det vel også være vanskelig å vite og skulle uttrykke hva man trenger hjelp med.

Når det gjelder hva du skal svare psykiateren, så kan du kanskje snakke om nettopp denne usikkerheten?

[AnonymBruker]

Takk for forståelse frosken .

Anonymkode: aa61f...5f2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har selvsagt intet ønske om å henge ut noen. Noen ganger vil jeg og andre behandlere ha behov for å spørre pasientene om råd. Enkelte ting kan være "opplagte og selvsagte" for oss, mens vi opplever av at det faktisk ikke er så selvsagt og opplagt for våre pasienter. Da er løsningen som ofte ellers: Dialog :-)

PS. Har fått akutt håndproblem som gjør det vanskelig å skrive. Når det er over, skal jeg skrive et innlegg "Om å gå i psykoterapi".

[bibben]

1 minutt siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har selvsagt intet ønske om å henge ut noen. Noen ganger vil jeg og andre behandlere ha behov for å spørre pasientene om råd. Enkelte ting kan være "opplagte og selvsagte" for oss, mens vi opplever av at det faktisk ikke er så selvsagt og opplagt for våre pasienter. Da er løsningen som ofte ellers: Dialog :-)

PS. Har fått akutt håndproblem som gjør det vanskelig å skrive. Når det er over, skal jeg skrive et innlegg "Om å gå i psykoterapi".

Jeg ser frem til det innlegget og ønsker deg god bedring med hånden :o)

[stjernestøv]

3 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har selvsagt intet ønske om å henge ut noen. Noen ganger vil jeg og andre behandlere ha behov for å spørre pasientene om råd. Enkelte ting kan være "opplagte og selvsagte" for oss, mens vi opplever av at det faktisk ikke er så selvsagt og opplagt for våre pasienter. Da er løsningen som ofte ellers: Dialog :-)

PS. Har fått akutt håndproblem som gjør det vanskelig å skrive. Når det er over, skal jeg skrive et innlegg "Om å gå i psykoterapi".

God bedring med hånden din, sikkert ikke noe godt. 

[tårnsvale]

"Den blinde mannen ropte etter ham, Jesus forbarm  deg over meg! Han gikk bort til mannen og spurte:, "hva vil du jeg skal gjøre for deg"

(Fritt etter Lukas 18.35...)

I teologien og sjelesorgens verden, har de lærde grublet gjennom lange tider,over Jesu spørsmål. Saken virker jo opplagt, mannen var jo blind.

Så har vel livet lært oss at det ikke alltid finnes tilsynelatende opplagte svar, det andre mener vi trenger hjelp til, eller tror vil være det beste for oss, eller hva lærebøkene i psykiatri forteller at vi trenger,når vi har den ene eller den andre diagnosen, er ikke alltid det rette for den enkelte. Noen ganger vet vi det kanskje ikke helt selv, før vi blir utfordret til å reflektere. Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Spørsmålet rettet til den blinde mannen blir etterhvert regnet som et av teologiens klokeste spørsmål å stille til et menneske som ber om hjelp. Det er åpent, det putter ikke i bås, det tråkker ikke over grenser, det utfordrer mennesket til å reflektere, sette ord på sin egen nød, og utrykke behov. Det kan gi mulighet til å finne orden i kaos, eller i hvertfall ane orden i kaos,  og i teologien er nettopp det synonymt med å skape noe nytt, om ikke der og da, så kanskje på sikt.

NHD Du er med andre ord i godt selskap, både når du stiller et slikt spørsmål til en klient/pasient og når du ber oss her reflektere over det.

Jeg må også få si at jeg ikke har behov for å forkynne , om noen følte det sånn, det har jeg ingen interesse av. Men noen ganger kan fag som teologi og filosofi tilføre oss nyttige tanker  uavhengig av hva vi måtte tro eller mene. 

Jeg ville satt veldig pris på et slikt spørsmål. For meg ville det vært et signal om at du var interessert i å se mer enn det som eventuelt står skrevet i en på forhånd lest journal. Ikke sikkert jeg kunne svart med en gang, ikke sikkert du kunne gitt meg det jeg ønsket meg fra deg, kanskje jeg til og med ville blitt irritert, men jeg tror også det kunne vært med på å åpne opp der jeg kanskje på forhånd hadde  stilt opp hele forsvarsverk mitt, klart til angrep.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er greit at psykiateren spør om hva han kan hjelpe med o. l.selv om han som oftest har fått en eller annen form for informasjon før han snakker med meg.Det er vel normalt høflighet?

Jeg kan ikke skjønne hva disse spørsmålene skulle erstattes med? Bare et hei? Eller hei nå gjør vi det sånn...

Med spørsmål blir det klart hva pasienten forventer seg av samtalen, og en unngår kanskje også misforståelser. 

Men ikke det er ikke alle spørsmål som er like heldige som jeg opplevde en gang.Jeg skulle snakke med min faste psykiater på hans kontor og på vei dit spurte han om vi trengte anstand  og det glapp ut av meg ,"ikke for min del ,jeg klarer meg helt fint" Min psykiater burde heller spurt om jeg ville ha med en sykepleier i samtalen, for en anstand er som  kjent noe en brukte  i før i tiden for å passe på at kvinner og menn ikke fant på noe "tull " når de var alene sammen😀 Ellers var det en fin samtale. 

 

 

Anonymkode: 594d7...b92

[mumfienoddy]

Det er litt rart. Jeg har fått lignende spørsmål (som i hovedinnlegget) i terapitimer. Eksempel: "Hva tenker du om videre behandling?", "Opplever du at behandlingen hjelper?"  eller " er det noe i behandlingen du ønsker skal være annerledes" osv. 

Jeg synes slike spørsmål er sååå ubehagelige, og det knyter seg nesten i magen av å tenke på det nå, hehe.

Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det er som er problemet med det men etter å ha tenkt en god stund nå så lurer jeg på at det (for min del) kanskje handler om et slags ubevisst behov(?). Kanskje et behov for at terapeut viser en ubetinget interresse/omsorg. Nesten som at jeg har et slags ønske om at terapeuten "vil" at jeg skal komme i behandling.

Da kommer man jo selvfølgelig ned på jorden igjen med slike spørsmål, og blir på en måte påminnet om at terapeuten blir betalt for å ha denne unaturlige (og falske) relasjonen med meg, hvilke spilleregler som gjelder og hvorfor man faktisk får (og selv må ta ansvar i) behandlingen. 

Herregud, henger dette på greip??? Er det noen andre her som også kjenner på lignende følelser eller er jeg sprøyte gal? Hehe

[Trine]

5 timer siden, mumfienoddy skrev:

Herregud, henger dette på greip??? Er det noen andre her som også kjenner på lignende følelser eller er jeg sprøyte gal? Hehe

Jeg tror du er sprøyte gal Neida, jeg kjenner meg ikke igjen i det. Jeg håper så klart at psykiateren ikke gruer seg til timene med meg, men for henne er jeg bare nok en del av jobben. Eller, jeg vil vel at psykiateren skal ønske at jeg kommer for ellerså hadde det vel betydd at jeg ikke trengte behandlingen og bare tok opp plass.

Det jeg syns er ubehagelig med sånne spørsmål er at jeg sjeldent klarer svare på dem. Jeg klarer i grunn aldri svare fornuftig på et spørsmål jeg ikke kan ta med hjem og tenke over. Så jeg blir redd behandleren skal tro at jeg ikke gidder gjøre noe selv, at jeg forventer at hun bare skal fikse alle mine problemer. Nå hører det med til en av mine diagnoser å være ganske dårlig på å forklare seg da. Det tar tid Nå snakka jeg meg bort tror jeg. Men uansett, tror ikke du er hakke gal selv med de følelsene du har

[AnonymBruker]

Noen tanker. Selve spørsmålene er det INGENTING i veien med. Men det er så mange andre faktorer som spiller inn. Alle som har lært  litt om kommunikasjon vet det . At vi sier så mye mer enn akkurat ordene som blir sagt.  Vi mennesker er også forskjellig og tolkningen  av hva som blir sagt / spurt om er farget av vår personlighet, alder, kjønn og erfaringer. Jeg gikk lenge psyk før jeg fikk hjelp. Hadde tusen ting på hjertet da jeg endelig kom til psykolog. Da fikk jeg ikke det spørsmål om hva jeg ønsket men gikk i gjennom ukesvis med spørreskjema. Man skulle finne en diagnose og jeg skulle kartlegges. Jeg ville ikke ha diagnose . Jeg ville ha hjelp... ?!!. Dette opplevde jeg også ved neste behandlingssted. Siden begynte hver time med. " hvordan har du det ?".  Men psykologen satt klar med blokken og noterte. Som om jeg bare skulle komme med opplysninger til neste rapport. Jeg hadde et komplisert forhold til hva som stod i rapportene . Var mer opptatt av og mistenksom i forhold til hva hun skrev om meg en selve spørsmålet. (Når man ikke har tillit til den som spør og selv er på vakt .). En annen ting var at når jeg hadde svart begynte hun med kritisk analyse av svaret mitt. Dette minnet meg om min oppvekst . Hadde en mor som brukte " kritisk personanslyse " som en del av oppdragelsen. Så når psykologen spurte :" hvordan har du det ?" Satt jeg på vakt . Nå må jeg være forsiktig med hva jeg svarer så jeg ikke blir såret. Hos andre psykologer har jeg opplevd at spørsmålet "hvordan har du det " fristilte de fra å gjøre noe i timen. De hadde liksom ikke noe å tilføye selv. Når jeg ikke hadde mer å si blei det pinlig taushet og timen ble avsluttet. En annen plass var de ikke så interessert i hva jeg mente og følte . De hadde et strengt opplegg de gjennomførte . Det ble nesten et problem at jeg hadde egne meninger om hva jeg mente og trengte... Etter fire år i terapi fikk jeg mest spørsmålet : " hvordan går det".  Så fikk jeg noen få ganger spørsmålet : " hva vil du ? " . Jeg var helt uforberedt på spørsmålet første gang  og følte det som om jeg hadde vært oppe til eksamen . Grublet  mye etterpå om jeg hadde svart rett. Jeg hadde en EKSTREM BESLUTTNINGSVEGRING. Ingenting skapte mer angst enn det spørsmålet . Legen , nav , venner, min mann, psykologen , arbeidsterspauten spurte om det samme.: jeg visste ikke hva jeg ville !!!!!!! Så fikk jeg medisiner som gjorde meg tom i hodet , jeg leitet etter ord . Fikk ny behandler. For første gang fikk jeg et vennlig og genuint spørsmål :" hva vil du at jeg skal gjøre for deg ?". Men jeg klarte ikke å utrykke det. Full i angst og forvirret. Det er som å få " ånden i flasken". Du får nå tre ønsker. Da er det jo superviktig å velge rett. Tenk om jeg sier feil !!!!!! . Dette ble mye . Men så komplisert kan noen enkle spørsmål bli for en som aldri har blitt fortalt hvorfor behandleren spør disse spørsmålene !!! . Som enda jobber med å lære å være pasient.

Anonymkode: aa61f...5f2

[Madelenemie]

23 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Med utgangspunkt i noen tråder siste måned, må jeg spørre dere: Er det rart, merkelig, uvanlig eller endog upassende at behandleren spør pasienten hva en kan hjelpe med? Hva er det du ønsker av meg? Hva er det du trenger hjelp til? Hvor vil du? Hva er det du trenger hjelp til å mestre?

" Så når psykiateren spør " Hva kan jeg gjøre for deg ?. Hva vil du ? Hvordan går det ? osv."  .. kopiert inn fra et innlegg.

Jeg snakker nå om det store flertall av pasienter som har gått til fastlegen sin, blitt henvist og så kommer etter eget ønske til psykiatrien. Selv vi gamle psykiatere/overleger har evne til å endre oss sakte med tiden. Også vi får med oss at Sjefen snakker om "Pasientens helsetjeneste". Vi prøver å spille ballen over til pasienten, få dennes ønsker og synspunkter inn i behandlingen og valgene for tiltak videre. Psykiatrisk behandling er forskjellig fra kirurgi. I kirurgien møter pasienten opp. Så skjærer kirurgen bort det vonde, og dermed er problemet løst. I psykiatri er behandler mer som en trener i idrett. En veileder og kommer med forslag til forbedringer. Men det er utøveren som må trene akkurat som Ingvild og Heidi i skiløypa eller Sara Louise i bassenget. Uten denne innsatsen hjelper det ikke hvor god treneren er.

Synspunkter på dette?

Hei!

Takk for ditt spørsmål.

Som tidligere pasient, og ikke fagperson, kan jeg best svare for meg og de betingelser min autismespekterforstyrrelse legger.

Da jeg som sliten, fortvilt, rådvill og med manglende evne til å sette ord på egne ønsker, følelser og uten kunnskap om at noe kunne endre dette, er jeg glad jeg slapp sånne spørsmål. Det ville der og da økt min fortvilelse, for ikke bare skjønte jeg meg lite på de mellommenneskelige relasjoner, jeg syns de enkleste spørsmål på det tidspunkt var nærmest umulig å svare på.

Jeg manglet en bit av det felles språk mennesker seg i mellom bruker, så å formidle mine behov, følelser og ønsker, var vanskelig.... bare det å sitte foran noen som utfordret meg til å snakke, sette ord på noe vondt man ikke vet hva skyldes, når man mangler ord, det var som å famle i blinde, som å være en blind, som tar sjansen på å gå, likevel, alene, uten førerhund eller blindestokk.

Jeg hadde imidlertid en evne til å formidle noe, om enn på en annerledes måte, jeg kunne skrive. For når man skriver får man tid å tenke, man får tid å kjenne etter. De følelser som hele tiden var i meg, men hadde andre navn, navn som fargene eller navn som mønstre og former, de kunne jeg skrive om.

Jeg var heldig som kom til en psykiater, som skjønte at farger var en utmerket måte å forklare noe på, en psykiater som syns det var flott at jeg skrev før timene, sånn at hun kunne lese og kommentere det jeg skrev, og jeg kunne lytte:-) En psykiater som brukte år etter år, på å hjelpe meg fram, som ikke fortet på meg, men som lot meg få min tid å vokse, modne, bli så trygg inni meg, at jeg selv en dag ville klare motgangen som vi alle tidvis rammes av i våre liv og bør tåle.

Kanskje om jeg hadde trengt en coach, ville de spørsmålene du nevner, vært ok, men jeg trengte faktisk hjelp med å forstå hvorfor jeg trengte hjelp, få svar på hvorfor jeg var fortvilt, hvorfor jeg blir så sliten av andre mennesker, hvorfor det stadig ble misforståelser osv... Da jeg gradvis skjønte dette, forstod jeg for det første, at jeg trengte et annet menneske, så at dette andre menneske, min psykiater, satt på avgjørende svar, på mye jeg ikke hadde fått med meg, og som jeg forstod kunne endre livet mitt.  Jeg vil derfor si at gradvis endret vår relasjon seg, til at min psykiater mer og mer fikk en coach funksjon, og jeg var ivrig, og hardtarbeidende i mitt spor.

Jeg tror mange flere enn oss med autisme, kan ha vansker med å forstå hva en trenger hjelp med når man er som mest fortvilt og sliten, så på mange måter burde nok flere psykiatere og psykologer, tatt et malerkurs i abstrakt malekunst. Med det mener jeg at der man ikke får svar, eller når riktig inn med de vanlige fargene/ordene, da henter man frem sin kreativitet, og åpner skrinet med de annerledes fargene...

For det fins ord, eller som jeg liker bedre kalle det, farger, som alle kan forstå, da kan man få malt den broen, som er nødvendig for å skape den forbindelsen mellom pasient og behandler, slik at man snakker sammen, og ikke forbi hverandre.

Det var et fint spørsmål du startet det nye året med:-)

Godt nytt år!

 

[påskelilje]

31 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Takk for ditt spørsmål.

Som tidligere pasient, og ikke fagperson, kan jeg best svare for meg og de betingelser min autismespekterforstyrrelse legger.

Da jeg som sliten, fortvilt, rådvill og med manglende evne til å sette ord på egne ønsker, følelser og uten kunnskap om at noe kunne endre dette, er jeg glad jeg slapp sånne spørsmål. Det ville der og da økt min fortvilelse, for ikke bare skjønte jeg meg lite på de mellommenneskelige relasjoner, jeg syns de enkleste spørsmål på det tidspunkt var nærmest umulig å svare på.

Jeg manglet en bit av det felles språk mennesker seg i mellom bruker, så å formidle mine behov, følelser og ønsker, var vanskelig.... bare det å sitte foran noen som utfordret meg til å snakke, sette ord på noe vondt man ikke vet hva skyldes, når man mangler ord, det var som å famle i blinde, som å være en blind, som tar sjansen på å gå, likevel, alene, uten førerhund eller blindestokk.

Jeg hadde imidlertid en evne til å formidle noe, om enn på en annerledes måte, jeg kunne skrive. For når man skriver får man tid å tenke, man får tid å kjenne etter. De følelser som hele tiden var i meg, men hadde andre navn, navn som fargene eller navn som mønstre og former, de kunne jeg skrive om.

Jeg var heldig som kom til en psykiater, som skjønte at farger var en utmerket måte å forklare noe på, en psykiater som syns det var flott at jeg skrev før timene, sånn at hun kunne lese og kommentere det jeg skrev, og jeg kunne lytte:-) En psykiater som brukte år etter år, på å hjelpe meg fram, som ikke fortet på meg, men som lot meg få min tid å vokse, modne, bli så trygg inni meg, at jeg selv en dag ville klare motgangen som vi alle tidvis rammes av i våre liv og bør tåle.

Kanskje om jeg hadde trengt en coach, ville de spørsmålene du nevner, vært ok, men jeg trengte faktisk hjelp med å forstå hvorfor jeg trengte hjelp, få svar på hvorfor jeg var fortvilt, hvorfor jeg blir så sliten av andre mennesker, hvorfor det stadig ble misforståelser osv... Da jeg gradvis skjønte dette, forstod jeg for det første, at jeg trengte et annet menneske, så at dette andre menneske, min psykiater, satt på avgjørende svar, på mye jeg ikke hadde fått med meg, og som jeg forstod kunne endre livet mitt.  Jeg vil derfor si at gradvis endret vår relasjon seg, til at min psykiater mer og mer fikk en coach funksjon, og jeg var ivrig, og hardtarbeidende i mitt spor.

Jeg tror mange flere enn oss med autisme, kan ha vansker med å forstå hva en trenger hjelp med når man er som mest fortvilt og sliten, så på mange måter burde nok flere psykiatere og psykologer, tatt et malerkurs i abstrakt malekunst. Med det mener jeg at der man ikke får svar, eller når riktig inn med de vanlige fargene/ordene, da henter man frem sin kreativitet, og åpner skrinet med de annerledes fargene...

For det fins ord, eller som jeg liker bedre kalle det, farger, som alle kan forstå, da kan man få malt den broen, som er nødvendig for å skape den forbindelsen mellom pasient og behandler, slik at man snakker sammen, og ikke forbi hverandre.

Det var et fint spørsmål du startet det nye året med:-)

Godt nytt år!

 

Er helt satt ut av måten du formulerer deg på! Dette må du formidle videre til de du kjenner til i "systemet" som er i kontakt med mennesker med autismespekterforstyrrelse!

[Madelenemie]

På 3.1.2017 den 10.25, påskelilje skrev:

Er helt satt ut av måten du formulerer deg på! Dette må du formidle videre til de du kjenner til i "systemet" som er i kontakt med mennesker med autismespekterforstyrrelse!

Takk:-)

Kjenner ikke så mange i systemet lenger, har jo sluttet

[AnonymBruker]

Slike spørsmål er nok ikke det riktige for meg heller. Jeg er vant til å måtte finne løsninger fra barnsben av, både fordi jeg selv har en kronisk sykdom men også fordi min oppvekst ikke var særlig bra. Jeg måtte selv finne løsninger på ikke bare mine men også på mine foreldres problemer, så for en gangs skyld vil jeg at noen andre skal kunne komme med forslag, se ting med nye øyne og sortere.

Jeg har brukt for lang tid på å famle i blinde, så jeg ønsker å fortelle hvilke problemer jeg har, så kan behandler gi meg forslag til løsninger. Mine egne løsninger har så langt ikke virket så bra.

 

Anonymkode: 8984c...b1d