Går optimistisk inn i det nye året.

[Villanda]

I helga gjorde jeg noe jeg aldri hadde turt for et par år siden. Angst hadde hindra meg da. Og om jeg prøvde eksponere meg, hadde det vært en fæl opplevelse med skjelvende stemme og ristende knær.

Kan ikke skryte på meg at jeg var modig, for jeg grua meg ikke i forkant. Jeg glede meg. Det var gøy. Jeg gjorde mer utav det enn planlagt. 

Har så mye å bære glad for. Har jobb. Ok økonomi. Samboer.  Barn. Fin natur. Mulighet til å bruke naturen.

Fra i sommer husker jeg nesten bare godværsdagene,  som de fleste sier det var få av. Blir så glad av å høre musikk som minner meg om sommeren. 

Gler meg til neste ferie.

Trives i jobben min, og føler for det meste jeg mestrer den godt.

Jeg prater lett med folk. Det er et under.

Er frampå. Stiller masse spørsmål og tør komme med forslag til lege/psykiater.

Greier å be om hjelp når jeg blir dårlig, og si noe om hva jeg trenger.

Er så stolt over barna mine.

Er så glad jeg og sambo kommer gjennom vanskelige perioder,  at vi ikke går fra hverandre, selv om ikke alt er rosenrødt.

Håper fremdeles Lamictal kan forebygge lange og alvorlige depresjonsperioder selv om dosen nok bare gir meg NOEN pigger på isføre. 

Greit: jeg er vel aktiv her nå. Men har også fått gjort det andre jeg skal.. Jeg våkna i natt, hadde en gammel, kjent uro på besøk,  og kunne gjerne vært oppe og lest eller gjort husarbeid. Tok i stedet en Tolvon, og la meg igjen ganske raskt. Jeg har kontakta folk i sosialt medium,  og kanskje meddelt i overkant mye.

 Og greit: jeg kommer nok til å bli deprimert igjen en eller annen gang,  i en eller annen grad. Den tid den sorg.