Hvordan fyller dere denne tomheten ?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trodd at det lå noe spesielt for meg i fremtiden. Hadde drømmer og forventning. Skulle bare bli " fri" disse psykiske plagene først. Skulle bare få bedre dager som ikke var så intenst utfordrende først ... Skulle bare...                                                                             Hvis jeg leste bøker eller hørte om mennesker som klarte å komme igjennom vanskelige tider og oppnå fantastiske ting tenkte jeg automatisk at det skulle bli meg en gang.... Jeg klarte det nesten men så ble jeg akutt mye dårligere psykisk. Jeg kom meg etter flere år over den verste kneiken igjen men tror ikke lenger at jeg blir en overvinner, en som skal nå drømmen eller utrette noe her i livet. Jeg er snart femti år og føler meg " mett av dage". Hvordan kan ting man hadde så stor passion for føles så totalt likegyldig?? . Alt føles likegyldig !!! Hvordan kan tomhet føles så vondt og hvordan fyller man denne tomheten... ? . 

Anonymkode: 66811...1ca

[stjernestøv]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid trodd at det lå noe spesielt for meg i fremtiden. Hadde drømmer og forventning. Skulle bare bli " fri" disse psykiske plagene først. Skulle bare få bedre dager som ikke var så intenst utfordrende først ... Skulle bare...                                                                             Hvis jeg leste bøker eller hørte om mennesker som klarte å komme igjennom vanskelige tider og oppnå fantastiske ting tenkte jeg automatisk at det skulle bli meg en gang.... Jeg klarte det nesten men så ble jeg akutt mye dårligere psykisk. Jeg kom meg etter flere år over den verste kneiken igjen men tror ikke lenger at jeg blir en overvinner, en som skal nå drømmen eller utrette noe her i livet. Jeg er snart femti år og føler meg " mett av dage". Hvordan kan ting man hadde så stor passion for føles så totalt likegyldig?? . Alt føles likegyldig !!! Hvordan kan tomhet føles så vondt og hvordan fyller man denne tomheten... ? . 

Anonymkode: 66811...1ca

Jeg trodde hele livet jeg skulle få det bra når jeg var 40 år, var så sikkert på det. Jeg stolte på det, men jeg utsatte vel min egen prosess ved å ta ap. 

[AnonymBruker]

Jeg tror mye har sammenheng for min del at hvis man kommer borti psykiatrien er dette et fag som av mange har store utfordringer

Som pasient må man liksom hele tiden forsvare sin eksistens og man bruker så mye energi på å finne hva sannhet at den fysiske helsa ofte ryker på veien for mange av oss Helt forferdelig spør du meg som tidligere "aktiv"pasient Mye skyldes at alle har det bare ikke helt likt tror jeg

Å prøve seg i foreningslivet f eks styret i et borettslag eller noe kan gi verdifull kompetanse som siden kan føre til yrkesliv hvis man ikke har det

Skog og mark kan være noe hvis det er mulighet for en

Man kan skrive eller male hvis man tør

 

Ofte tror jeg det kan hjelpe å prøve å tillate seg selv å være litt snill med seg selv og ikke behøve å ta stilling til alt men bare prøve å ta best mulig vare på seg sjøl selv om alt bare blir vanskeligere og vanakeligere

Min konkrete erfaring er at man må prøve å ikke gape over for mye men ta tingene mer litt om litt eller om om OL som mange sier Mye har samanheng med omgivelsene tror jeg også

Alle har det bare ikke likt tror jeg personlig bare

Anonymkode: 279d4...4fa

[AnonymBruker]

Hallo jeg shenner meg så igjen i det du skriver med tomhet, jeg fikk sjokk av  å få bipolar psykose og ble aldri den samme igjen og ble innmari deprimert i åresvis og det hjalp mildt sagt ikke at de stappet meg full av antipsykotisk som gjorde meg feit og fikk meg opp 15 shilo på 3 mnd og jeg fikk strekkmerker og dobbelthake og mistet figuren min totalt. Jeg var strl small og gikk opp til large og ble ikke like attraktiv og meg selv lenger, men det var dessverre ikke bare  fysisk, det var også psykisk, og psykiatrien føler jeg har ødelagt meg som menneske. De tvangsdopet meg i 10 år og til slutt gikk jeg opp ytterligere 7 kilo så 25 kilo tilsammen og de stjal alle mine beste år og tok fra meg håp og livsmot og saboterte meg istedet for å hjelpe meg eller få meg igang igjen og jeg er evig bitter på de dumme bakstreverske onde folkene i psykiatrien som ødelegger unge folk sitt liv og lemlester de psykisk og fysisk. Intelligensen min sank masse ifølge mensa testen på antipsykotisk i tillegg til følelsesavflatning og elendig motorikk, kunne ikke hoppe på steiner på en strand, balansere eller stå i en rulletrapp engang. Jeg er som sagt evig bitter på psykiatrien. De har ødelagt minst 15 år av mine ungdomsår og holdt meg i kunstig koma aka antipsykotiske sprøyter.

Jeg hadde håp om at det skulle bli bedre rundt 30 årene men da kom en helvetes depresjon da jeg var 32 år gammel og jeg har vært delvis sengeliggende og suicidal siden det. Jeg tror det delvis skyldes livshendelser som grusomme xer, elendige falske venner som ønsket meg bare ondt, gikk bak ryggen min, løy til meg og det som verre er, men også delvis at psykiatrien har behandlet meg verre enn et pelsdyr i bur på en farm for minkoppdrett.

Anonymkode: d31c8...20c

[AnonymBruker]

Du er viktig ..skulle så gjerne ha "tryllet" litt og hjulpet deg. Bitterhet og anger er en større gift enn medisiner. Det har jeg selv erfart. Min datter kom til meg en dag å sa :" let it go . mamma". Ja . Jeg må slippe taket i det som har vært. Men samtidig er det utrolig godt å få ekte forståelse for hvor vondt det opplevdes. At vi er mange som forstår hvordan en ung sjel kan bli " fanget " i et system som oppleves så vanskelig. Vi forstår men så må vi se befrielsen i å slippe taket i det. Det kan på en måte gjøre godt å dvele ved det også . Men det skader oss bare . Det er en befrielse i å si : "jeg er fri til å ikke bry meg lengre om det som har vært " Det er rart dette hvordan vi mennesker trenger å føle mening med livet... Det å få en partner å dele livet med , en som elsker deg gir mening. Men likevel kan man føle på tomhet. Det å få barn , en jobb, ha gode venner betyr mye for livsgleden. Men tomheten kan være der enda. Det å tro at det finnes en skaper og at vi ikke er en tilfeldighet gir også stor mening. Kanskje vi ofte tror at livet er så enkelt for andre. Spesielt de som har alt vi selv lengter etter. Hvert liv er dyrebart i seg selv. Jeg har opplevd både store gleder og dyp depresjon.  Man ser helt anderledes på livet med depressive briller. Men skal kanskje ikke så mye til for å komme ut av det . Den rette behandleren, rett medisin er viktig . Men kanskje den ene lille aktiviteten man orket å begynne med. At man ble med i en  gruppe med mennesker og begynner å gjøre noe sammen med andre. Går en tur med noen. Be en bønn til Gud, Tar initiativet til å være en venn for noen osv. Det var bare sånne små steg som litt etter litt  gav en mening med å likevel være her. Dessuten betyr ikke utseende så mye for andre som man tror. Det er jo ikke tomme fasader som møtes. 

Anonymkode: 66811...1ca