Føler dere at psykiatrien hjelper dere nok ?.

[AnonymBruker]

Lurte på hvordan andre her inne føler at status på psykiatrien er her i Norge?.

Politikerene sier år etter år at det skal satses mere, men opplever selv at hjelpen blir kuttet drastisk over hele linja, særlig de siste 10-15 årene.

Opplever også at de som jobber innenfor psykiatrien føler en oppgitthet over nedbemanning og kutt, de er fortvilte over at ikke tilbudet er bedre, nesten alt av leger, psykiatere og andre lavterskel tilbud jeg har vært i kontakt med uttrykker en veldig håpløshet over statusen pr. i dag, alle med unntak av DPS.

Selv skulle jeg ønske at det fantes flere døgnplasser til pasienter som ikke er psykotiske og "kun" har angst og depresjoner. Modum bad er visstnok flinke, men har inntrykk av at det er lettere å vinne i lotto enn å få plass der (har søkt mange ganger).

Mener ikke å svartmale helt, er mye bra også da :).

Så hvordan føler dere status på psykiatrisk hjelp er pr. i dag, hva er dere fornøyd med og hva savner dere?.

 

Anonymkode: e32e4...4ac

[AnonymBruker]

Vet ikke. Jeg nektes hjelp. Og fastlegen har ingen interesse eller kunnskaper ang. psykiatri. Ikke at DPS var så mye å skryte av; mange der sa totalt meningsløse ting, som f.eks. at serumkonsentarsjonen ved lamotrigin bare betyr noe ved elilepsi, og ikke ved bipolar lidelse (som fastlegen også insisterer på).

Anonymkode: 08608...f27

[AnonymBruker]

"Serumkonsentrasjonen ved lamotrigin/Lamictal betyr noe bare ved epilepsi, ikke ved bipolar lidelse."

Det gir ikke mening. Hvorfor i alle dager skulle dose være betydningsløst ved bipolar lidelse? Altså hvis man tar Paracet, så blir paracetamol tatt opp ulike fra individ til individ - men det har kanskje betydning med størrelsen på dosen ved Paracet, og ikke bipolar lidelse?

Det å mene slike ting tyder på at man ikke GIDDER å engasjere seg. Patetisk, og de hever millionlønninger. Sjarlataner, ville jeg nær sagt.

Anonymkode: 08608...f27

[Gjest Kanuttius]

Hvis politikerene er seriøse mtp psykiatrien så forventer jeg å se flere døgnplasser eller muligheter for intensiv behandling for alle diagnoser. Jeg forventer også å kunne bli møtt av kompetente mennesker på dps. Slik det er på den lokale dps'en nå er det en ansatt leder og en nyutdannet psykolog pluss tre allmennleger i praksis. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk i 14 år til DPS hos mer enn 15 terapeuter til sammen. Jeg opplevde liten hjelp å få. Når jeg ble selvdestruktiv, fikk jeg høre at "kom tilbake når du har løst problemet ditt".

For ett år siden takket jeg pent for meg og nå går jeg til en dyktig terapeut som jobber ved et privat psykiatrisk senter med refusjonsordning. Der får jeg 60 minutter eller mer og jeg har blitt utredet og jeg har, endelig, fått bekreftet at jeg har hatt feil diagnose i disse 14 årene.

Anonymkode: e3529...932

[AnonymBruker]

Da synes jeg du har hatt veldig uflaks. Det kan jo umulig være bra å gå til så mange forskjellige behandlere? Selv har jeg opplevd at det har vært vanskelig å få hjelp tidligere, får det nå da. Men, hvis jeg skulle gått så lenge til så mange forskjellige så tror jeg at jeg hadde blitt verre av det. 

Anonymkode: e4c0f...b8a

[AnonymBruker]

Tørr nesten ikke svare på dette. Har opplevd hele prosessen i hjelpeapparatet som traumatisk.!!!!!!!. Først nå har jeg kommet til en empatisk eldre psykiater som forstår litt om livet og belastningen ved å ha vanskelige følelser. Likevel er det å gå i terapi så angstfremkallende  at jeg sliter med å gjennomføre en time pga erfaringer med tidligere terapeuter. Får egentlig ikke terapi her heller , mer en slags kontroll med hvordan det går.  Har selv jobbet i helsevesenet i mange år og har forståelse for både travelhet og at behandlere bare er mennesker. Jeg har ingen alvorlig psykisk lidelse men jammen gjorde det vondt og jeg fungerte ikke i hverdagen. Jeg orker ikke en gang å skrive om det. Om ventelistene, om det å ikke bli forstått , om stadig å få forståelse av at man skulle være sååå glad og takknemmelig for i det hele tatt å ha fått en fot innfor. Selv om hjelpen var lite hensiktsmessig .Lidelsestrykket ved en psykisk lidelse er individuell. En med angst og depresjon kan ha det like vondt som en med alvorlige lidelser. DET Å BLI SATT PÅ VENTELISTE NÅR MAN FØLER  AKKUTT BEHOV FOR HjELP....og samtidig få inntrykk av å oppta plass.. Det skulle ikke vært sånn. 

Anonymkode: 68e24...59c

[AnonymBruker]

Både ja og nei fikk utreding på sykehus men etter det så 3månder vente tid på dps for videre oppfølging ambulant dårlig holding vil helst ikke snakke med deg så kan vel ikke si at det er bra og når du svinger i humøret ganske ofte og får suisidale tanker så ja veit dere selv hvordan det ofte ender

Anonymkode: 8771c...c2c

[FjellOgDalar]

"Serumkonsentrasjonen ved lamotrigin/Lamictal betyr noe bare ved epilepsi, ikke ved bipolar lidelse."

Inkompetent!!! Det har i høyeste grad noe å si ved bp, akkurat som ved epilepsi. Referanseormådet er noe forskjellig, men man har føringer for hva som er ønsket serumkonentrasjon for å få effekt. Det er like viktig å kontrollere på Lamictal som det er på Litium, men Lamictal trenger en ikke sjekke like ofte med mindre man har en doseendring.

Til topic, ja - jeg føler jeg får veldig god hjelp av psykiateren jeg har nå. Det eneste jeg synes kan være litt krøkkete til tider, er at det kan være vanskelig å få  tak i han fordi han engasjerer seg i mye.

Psykiatere jeg har hatt tidligere ved en annen poliklinikk? Varierende, for det har vært en forferdelig gjennomtrekk - og det er ikke greit når en ny psykiater kommer inn og vil endre på noe som den forrige har kommet fram til i samråd med pasienten som fungerer! På psykehus. Det har tapt seg; de har for mye å gjøre og jeg opplever det som vanskelig å få samtale med dem om jeg har medisinske spørsmål. Synes psykologene er bedre. Personalet der jeg stort sett havner når jeg blir innlagt uttrykker frustrasjon over omorganiseringer og nedbemanning, problemer med å ta unna pasienteter... Når noe utvikler seg negativt, medfører det ofte at de som virkelig er dyktige i jobben sin slutter. Det er en trend jeg ser ved den avdelingen nå. Før var staben der ekstrmt stabil.

[Gjest]

Når jeg først fikk hjelp, så fikk jeg den beste hjelpen jeg kunne fått. Før det sleit jeg i mange år, måtte kjempe på egen hånd størsteparten av tiden - og da jeg var på det sykeste. 

[Gjest franklyscarlet]

Så lenge jeg får fortsette hos psykologen jeg har nå, er jeg veldig fornøyd. Er man heldig med fastlege, psykolog og psykiater, så er mye hjelp å få.

[AnonymBruker]

Husker en dame jeg jobbet samme sted som Hun var blitt oppringt hjemme etter et veldig omfattende inngrep av type som jeg tror før eller siden kanskje kommer til mange psykisk syke av den eldre garde herunder meg selv

Denne damen var ikke psykisk syk Tvertom kjempedyktige i jobben sin på høyt nivå slank og sportslig og kjempegodt likt Hel ved og natur og miljøkunnskaprik til fingerspissene og alltid snill og hyggelig og balanser

Man hører aldri om psykiatere med lignende innstilling som denn tannlege riktignok fra tannlegehøyskolen tror jeg

Selv om jeg har tatt røykepause med mange pasienter som hadde fortjent dette og mere til

Nei hvorfor er det slik

Husker en av sjefene mine etter jeg hadde utført et oppdrag for en annen på jobben som var en veldig stor arbeidsplass

Han sa jeg skulle ikke bruke tiden så dårlig

Slik er det bare

Man må vite hva man jobber for

man vet aldri hvor lenge det varer

Ja altså Kanskje vi ikke bruker tiden bra nok???

man må bare prøve å forstå litt hver dag

I hvilken monn ser man seg selv utenfra?vanskelig å si

 

Dere ser ikke hvordan jeg har det inne i meg sa en gammel filletante til meg på 70 tallet

Den gang var hundrekroners spørsmålet i medisinen tror jeg Skal man spise viten eller det gule i egget Med tanke på kolestreaalet

Nei når man hører om alt det vonde som skjer bare her i landet kan man ikke hjelpe for å føle at psykiatrien er ikke kommet langt

Den har alltid bært stemoderlig behandlet

Man snakker mer om det enn da jeg var barn Da ble klassekamerater bare borte uten et ord Man bare mimet mer på klassene slik at det ble nye konstellasjoner av elever

Man lærer så lenge man har elever som pappa sa når han var hjemme

Men dette er tunge fag å studere og lange lerreter å bleke som de sier

Og lavstatus blant leger tror jeg

Fordi alle resultater har så mye tvil og unndrar seg målbarhet

Ingen vil leses som en åpen bok som en tennisstjernen sa til avisen engang Hørte forresten han nå skriver bok

Anonymkode: b3a2b...944

[Cilien]

Jeg føler meg hjulpet "nok" når det kommer til kvantitet av hjelp - har gått til diverse psykiatere og to psykologer. Men jeg synes ikke kvaliteten har vært god nok. Begge psykologene har begynt alle timer med "Og hva vil du snakke om i dag" og så har alt vært opp til meg. De la aldri fram en plan for arbeidet og virket ikke å forberede seg noe til timene vi hadde. Jeg fikk heller aldri noe jeg skulle arbeide med mellom timene. Hver time ble derfor litt som en "øy" for seg selv - der vi snakket løst og fast om hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde ikke at dette løste noen av mine problemer, selv om det var ok som brannslukking og trøst.

[AnonymBruker]

Ikke noe hjelp å få bortsett fra medisiner og trygd.

Anonymkode: 89235...9a8

[Trine]

Det er ingen behandling å få i mitt tilfelle. Takket være fastlegen har jeg blitt grundig utredet og det er jeg fornøyd med. Men nå har jeg ikke vært hos psykiateren på et par mnd. Tror hun har fått svartedauen, eller noe annet alvorlig. Syk er hun ihvertfall. Så da får jeg rusle og gå på egenhånd. Skulle ønske jeg ikke hadde behøvd å bytte behandler. Fikk ny i sept og hos henne har jeg vært hele to ganger. Sett bort ifra utredning, som jo tross alt har vært nyttig, så føler jeg at jeg fikk best hjelp av den psykiatriske sykepleieren jeg gikk til for et par år siden. Hun hjalp meg å forstå ting.

[Gjest franklyscarlet]

1 time siden, Cilien skrev:

Jeg føler meg hjulpet "nok" når det kommer til kvantitet av hjelp - har gått til diverse psykiatere og to psykologer. Men jeg synes ikke kvaliteten har vært god nok. Begge psykologene har begynt alle timer med "Og hva vil du snakke om i dag" og så har alt vært opp til meg. De la aldri fram en plan for arbeidet og virket ikke å forberede seg noe til timene vi hadde. Jeg fikk heller aldri noe jeg skulle arbeide med mellom timene. Hver time ble derfor litt som en "øy" for seg selv - der vi snakket løst og fast om hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde ikke at dette løste noen av mine problemer, selv om det var ok som brannslukking og trøst.

Sånne psykologer har jeg også vært borti. Jeg har vært kjempeheldig med h*n jeg har nå, som virker interessert i meg, og spør meg om masse spørsmål. Det har hjulpet meg mye mer enn timer der jeg må ta alt initiativ. Det er kanskje ekstra vanskelig for pasienter som tror de er uinteressante og ikke er verdt noe å ta ansvar for hva timene skal handle om. 

[AnonymBruker]

Jeg er veldig fornøyd med all hjelpen jeg har fått. Har hele veien fått god og tett oppfølging hos svært flinke behandlere. Jeg har to behandlere sånn at jeg har en i "reserve" hvis hovedbehandler blir syk, går til psykomotorisk fysioterapeut, gruppeterapi og jevnlig kontakt med fastlege. 

Når jeg leser og hører om hvor mange som har dårlige erfaringer med behandlingsapparatet så blir jeg veldig takknemlig for all den gode hjelpen jeg får. Jeg tar det ikke for gitt. 

Anonymkode: 97b09...977

[Gjest]

Jeg er så heldig at jeg har både en fantastisk dyktig behandler (psykiater) og likeledes fastlege. Har fått utrolig mye hjelp og hatt en betydelig fremgang. Mye mer enn jeg føler jeg er verdt og fortjener. Jeg mistet etter hvert også mye håp. Men dem klarte å fikse meg. jeg måtte bare kjempe i noen år alene først, og det førte bla til to smertefulle år for meg som har preget meg ganske mye. Jeg ble ikke tatt på alvor av dps selv om jeg var alvorlig deprimert. Men jeg kan ikke gå og tenke på det. Jeg lar tankene være når de kommer, og da passerer de. Er iallefall veldig takknemlig for all hjelp jeg har fått av fastlegen og psykiateren.