det man gjør i hjemmet ...

[XbellaX]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

" " No hard feelings folkens" . Syns dere er supre . Har ikke vært en som har turt å utrykke følelsene mine. Har vokst opp med en som måtte ha rett. Gav seg ikke før man la seg helt flat . Jeg har bare vært innpå her en kort periode og vet jo ikke alt som er sagt før. Jeg er blitt litt modig og tørr å mene noe. Har tydeligvis kommet inn på et følsomt tema uten å ville det. Samtidig må jeg  stå til rette for at jeg opplever at svarene er preget av menneskers følelser og opplevelser av det ???. Nå har jeg lært at man ikke må  snakke om uføretrygd , alenemødre eller opplevelser hos behandlere.her på dol ??Jeg lærer jo etter hvert og har respekt for at de som har vært her i åresvis vet best. Jeg tror ikke jeg mistolket min behandler . Men hva vet jeg ,? jeg er jo " psyk". Men jeg har ingen negative følelser ang henne. Føler mest skyldfølelse selv. Noe som bare ble verre etter denne tråen... 

Anonymkode: aee22...ea2

 

Jeg tror dette er et svært følsomt tema for akkurat deg i den situasjonen du er i, og det skjønner jeg ganske så godt. Når man strever med livet blir man hudløs og sårbar, og ganske så ofte overtolker man det som sies eller skrives, det er helt vanlig.

På DOL er takhøyden stor, du kan snakke om stort sett hva som helst, men det betyr ikke at du kun vil motta "svar" som er enig med deg.. men å se situasjonen fra andre sider betyr heller ikke at andre er uenige med deg. 

Det står mye respekt av at du nå våger å si hva du mener, jeg håper du fortsetter. Jeg skulle ønske du skaffet deg et anonymt nick og ble endel av forumet. Det er enklere for andre å gi deg noen vettuge svar/tips/råd når vi kjenner litt til historien din fra før. 

[AnonymBruker]

Takk for gode råd og tips. Har rett og slett ikke tenkt på dette som et diskusjonsforum . Da forstår jeg mye bedre ... Jeg er faktisk ikke vant med å være på nettet heller . Er ikke på Facebook engang ..  Så har litt å lære. Jeg tror at alle kan gjemme seg bak fine ord. Liker ærlighet . Jeg overtolker helt sikkert men jeg tror også at noen  på dol kommer med "spisse" kommentarer som ikke bare er godt ment.  Har i allefall fått MYE hjelp av dol den korte tiden jeg har vært her. Har jobbet med akutt syke og døende  i mange år og er vant med å takle liv og død. Men jobber litt med å finne min rolle som pasient.. 

Anonymkode: aee22...ea2

[laban]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har rett og slett ikke tenkt på dette som et diskusjonsforum . Da forstår jeg mye bedre ... 

Anonymkode: aee22...ea2

Det var vel jeg som brukte det utrykket. Det ER jo et helseforum, men de fleste av oss faste brukere er glade amatører. 

Så man kan ta opp både konkrete spørsmål og temaer er som er mer egnet for generell debatt - og være forberedt på å få alle typer svar 

[AnonymBruker]

. 

Anonymkode: aee22...ea2

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er ofte et resultat av tiden og kulturen vi lever i. Som en godt voksen kvinne opplevde jeg at min mor og bestemor var hjemmeværende. Det var liksom helt greit. Det å være hjemme og ta seg av hus og barn ble sett på som en " jobb" i seg selv. Nå forstår jeg jo at man har hjelpemidler som letter husarbeid og det gjør godt for en kvinne å komme seg "ut" i arbeidslivet. Har selv jobbet i snart 30 år. Men når man har en psykisk lidelse og skal klare både jobb og alt hjemme..? . Som uføretrygdet skulle jeg ønske at innsatsen hjemme også betydde noe i samfunnet . 

Anonymkode: aee22...ea2

Jeg forstår ønsket, fordi det er lite av "verdi" i uføretrygdet. Definisjonen av det blir litt syk/psyk, ikke i stand til å arbeide eller bidra med noe nevneverdig eller av betydning slik samfunnet har endret seg. Hadde din mor elle bestemor vært syke på tilsvarende vis som deg hadde det vært lite "synlig" på deres tid om de ikke selv fortalte det. Og hadde de vært åpne om det hadde de kunnet oppleve å bli møtt med forståelse av sine medsøstre som utførte eksakt samme arbeid som dem, altså husmoryrket. Men de hadde også blitt møtt av, som oss psykisk syke Idsg blir, av uforstand og uvitenhet og med det følt seg lite forstått. 

Det er derfor, slik jeg ser det, hverken bedre eller verre å være syk/psyk i vår tid enn den gang da. Vel, økonomisk kommer kanskje noen bedre ut. Som hjemmeværende var det ingen penger i kassa ved sykdom/psykdom i gamle dager. På den annen side var hele familiekonstilasjonen annerledes bygget og de fleste klarte seg greit på en inntekt. Menneskene er ikke spesielt annerledes, sett bort fra at de kanskje var litt mer sosiale, mer tilstede og nærere enn i dag. Og de hjalp hverandre mer, slik jeg husker det. Men forståelse for psykdom/sykdom kan jeg ikke huske var noe større.  i dag er vi mer opplyste, spesielt rundt psykiske lidelser. Men opplysning skaper ikke nødvendigvis mer forståelse for eller la oss si medfølelse med. Hos enkelte kan man til og med føle latterliggjøring, hån, nedvurdering osv og man rammes litt mer av det. Det som før i tiden var mest hvisking/tissing uttrykkes i dag høylytt både i RL og på nett. Det er jo så viktig i dag å uttrykke seg rundt, det er din rett og du oppfordres til å engasjere deg. Det gjør at det man før i tiden kanskje var litt lykkelig uvitende om er man i dag vel vitende om. Og det er klart at det kan oppleves som hardt og sårende når man er en "outsider".

Din behandler utviste i beste fall uforstand, fordi vedkommendes opplevelse av egen hverdag er irrelevant i din sak. I verste fall var hun/han ute etter å fortelle deg litt skjult at du ikke duger eller ikke bidrar med noe av viktighet. At du bør presse deg mer for å klare å være en del av velykketheten som ligger i å arbeide utenfor hjemmet selv om det gjør deg sliten. Kanskje et snev av misunnelse. Det finnes faktisk mennesker som har en oppfatning at det å ha en kronisk psykdom som gir uførhet er som en evig miniferie med betalt lønn for å slappe av. Holdninger som ovennevnte vil man møte på overalt når man ikke passer inn i malen for vellykket som i dag er tuftet på å være i arbeid, gjerne ha en god utdannelse og utføre "viktig" arbeid, tjene nok til å fremstå som vellykket gjennom å ha mye materielt på stell.  Dette fokuset skaper selvfølgelig en haug med outsidere som føler seg av liten viktighet i det store bildet.

Jeg har funnet ut, etter mange år som ufør og til tider møtt av uforstand og med det være lei meg, at mitt liv er kun mitt. Jeg bruker ikke min energi til å forklare eller forsøke overbevise meg selv eller andre om at jeg har rett på uføretrygd. At det jeg mestrer har betydning for meg og mine. Jeg søker ingen forståelse for fordi det er fåfengt. Jeg er syk og kan ikke utføre arbeid slik det kreves av meg i arbeidslivet. Jeg mottar rettmessig trygd og jeg feier for min egen dør. Jeg holder klokelig kjeft når jeg ikke har noe godt å bidra med. Jeg snakker ikke bare fordi det trendy å mene noe om alt. Folk burde snakke/skrive mindre og bruke ørene sine mer 😀

Jeg håper du finner din vei i dette, for jeg tror neppe husmoryrket er det som kommer til å verdsettes i noen stor grad om det i det hele tatt har noen verdi utover å være nødvendig og slik det var forventet av kvinner i sin tid. Og da er det rimelig bortkastet energi å ønske seg det. Og jeg vil legge til at jeg mulig er på din alder og jeg kan ikke huske at hverken min mor eller bestemor følte seg spesielt verdsatt hverken i samfunnet (det var de i grunnen ikke noe opptatt av tror jeg) eller at husmoryrket i seg selv ga dem noe kred. Det var hardt arbeid, det var utakknemlig arbeid og det var ingen frihet i å dyrke seg selv og egne behov. Med andre ord, det var trolig ikke noe bedre eller enklere å være våre mødre eller bestemødre enn det er å være oss. Det er bare annerledes 😀 

Anonymkode: 21dcf...229

[AnonymBruker]

5 timer siden, gullfisk skrev:

Kanskje hun mente å trøste: Forson deg med at du ikke jobber, det er ikke SÅÅ givende akkurat, jeg selv kunne egentlig ønske jeg kunne slippe, men gjør det for lønna (som de fleste andre). 

Sånn er det nok for de fleste, antar jeg. Skulle nok sluppet hvis de kunne.

Anonymkode: f9e4e...bd3

[AnonymBruker]

Takk for langt og godt svar . Jeg må innrømme noe folkens. Jeg vet ikke hvordan man " limer inn" setninger fra andre sine svar !!. 

Anonymkode: aee22...ea2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for langt og godt svar . Jeg må innrømme noe folkens. Jeg vet ikke hvordan man " limer inn" setninger fra andre sine svar !!. 

Anonymkode: aee22...ea2

Trykk på siter og hele svaret blir sitert. Jeg er også helt håpløs på lim inn deler av tekst etter at jeg gikk over til Pad. Kanskje noen kan hjelpe oss å lære noe nytt? 😀

Anonymkode: 21dcf...229

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trykk på siter og hele svaret blir sitert. Jeg er også helt håpløs på lim inn deler av tekst etter at jeg gikk over til Pad. Kanskje noen kan hjelpe oss å lære noe nytt? 😀

Anonymkode: 21dcf...229

Klarte jeg det ?? 

Anonymkode: aee22...ea2

[Kayia]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i en veldig krevende jobb i mange år samtidig med psykisk lidelse . Hadde angstanfall før jeg gikk på jobb hver dag i over 20 år.

Behandleren min (...) mente at jeg ikke forstod hvor hardt det er å jobbe .

Anonymkode: aee22...ea2

Sikker på at du ikke har misforstått behandleren? Jeg regner med at du har fortalt behandleren at du har jobbet hardt i over 20, og da gir det jo ingen mening at hun har ment å si at du ikke vet hvor hardt det er å jobbe, det vet hun jo at du vet.

Kanskje behandleren forsøkte å oppmuntre/oppfordre deg til å stå i jobb fordi hun trodde dette var bra for funksjonen din og de helsemessige utfordringene dine (som er hennes ansvar i forhold til deg), og at hun i den sammenheng trakk inn at hun selv heller ikke nødvendigvis gikk på jobb fordi hun elsket drt men fordi hun må? Og så har du oppfattet at hun har sagt dette for å fornærme deg, ikke for å hjelpe deg?  

Endret 6. januar 2017 av Kayia

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klarte jeg det ?? 

Anonymkode: aee22...ea2

Jepp 😀

Anonymkode: 21dcf...229

[AnonymBruker]

Kan sikkert ha misforstått henne . Var veldig psykisk dårlig da. Jeg er selv utdannet i helsevesenet og vet at folk kan misforstå. Men samtidig er det flere episoder og faktorer i forhold til denne behandleren som gjør at jeg opplevde dette vondt. Tør ikke å komme med flere detaljer her..  Men jeg trenger nok å bli konfrontert med å prøve å å se det fra en annen side ... 

Anonymkode: aee22...ea2

[Gjest Kanuttius]

Men kanskje du bare skal prøve å si at "slik er det og det fungerer for meg" og la denne psykologens meninger om deg ligge dødt. Se til at du har en behandler som behandler deg slik du skal behandles uten å trekke veksel på sitt eget privatliv. Nå vet jeg at vi i behandling av og til må bryte opp tanker og opplevelser og at dette gjør veldig vondt. Men, psykologen skal og plukke opp alt etterpå og pusle det sammen på en måte som er bra for oss. Den kan høres ut som den du har møtt er god på å bryte opp men ikke på å pusle sammen. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, BamseLiten skrev:

Men kanskje du bare skal prøve å si at "slik er det og det fungerer for meg" og la denne psykologens meninger om deg ligge dødt. Se til at du har en behandler som behandler deg slik du skal behandles uten å trekke veksel på sitt eget privatliv. Nå vet jeg at vi i behandling av og til må bryte opp tanker og opplevelser og at dette gjør veldig vondt. Men, psykologen skal og plukke opp alt etterpå og pusle det sammen på en måte som er bra for oss. Den kan høres ut som den du har møtt er god på å bryte opp men ikke på å pusle sammen. 

Du sier det så bra  . Jeg husker at jeg prøvde å forklare hvordan jeg opplevde det :" da jeg begynte i terapi trodde jeg at jeg var noe, kunne noe og visste noe. Men etter lengre tids terapi ble jeg revet i stykker bit for bit. Nå vet jeg at jeg er ingenting og vet ingenting". Svaret jeg fikk var : ".så du tåler ikke kritisk personanalyse ?". Jeg gråt en gang og spurte :" kan du ikke si noe positivt og oppmuntrende til meg. Noe til trøst ". Fikk til svar at det ikke var hennes oppgave . Det måtte jeg få fra venner . Den  timen jeg snakket om incest sa hun. I dag skal jeg bruke den empatiske metoden. ( en time i løpet av noen år).  Jeg ble rådet  til å bytte behandler fordi jeg ble " traumatisert " av å gå til henne .  Jeg stod opp for meg selv og spurte. Endte opp med en veldig ubehagelig samtale og ble stående uten behandler i en fase jeg var svært dårlig..... Har bare følt på skyld for dette . ( er litt sånn " snill pike"). At jeg burde ha tålt denne kritiske personanalysen. Kanskje derfor jeg ble så sårbar innpå her?... I alle fall bamseliten . Nå forstår jeg det . Hun brøt meg opp i biter( sikkert i beste mening) men hun glemte å pusle meg sammen igjen!!!!! 

Anonymkode: aee22...ea2

[Gjest Kanuttius]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier det så bra  . Jeg husker at jeg prøvde å forklare hvordan jeg opplevde det :" da jeg begynte i terapi trodde jeg at jeg var noe, kunne noe og visste noe. Men etter lengre tids terapi ble jeg revet i stykker bit for bit. Nå vet jeg at jeg er ingenting og vet ingenting". Svaret jeg fikk var : ".så du tåler ikke kritisk personanalyse ?". Jeg gråt en gang og spurte :" kan du ikke si noe positivt og oppmuntrende til meg. Noe til trøst ". Fikk til svar at det ikke var hennes oppgave . Det måtte jeg få fra venner . Den  timen jeg snakket om incest sa hun. I dag skal jeg bruke den empatiske metoden. ( en time i løpet av noen år).  Jeg ble rådet  til å bytte behandler fordi jeg ble " traumatisert " av å gå til henne .  Jeg stod opp for meg selv og spurte. Endte opp med en veldig ubehagelig samtale og ble stående uten behandler i en fase jeg var svært dårlig..... Har bare følt på skyld for dette . ( er litt sånn " snill pike"). At jeg burde ha tålt denne kritiske personanalysen. Kanskje derfor jeg ble så sårbar innpå her?... I alle fall bamseliten . Nå forstår jeg det . Hun brøt meg opp i biter( sikkert i beste mening) men hun glemte å pusle meg sammen igjen!!!!! 

Anonymkode: aee22...ea2

Så bra, det er godt å høre at jeg kan være til nytte for deg. Jeg har en fastlege som har vert ett år på dps og hun er veldig flink til å forklare hva jeg må forvente i behandling. Samme lege sa og at en slik prosess hvor bitene brytes opp for mange pasienter oppleves veldig vondt og at man i den tiden vil oppleve å bli sykere. Ønsker deg alt godt ❤️