Ekspertsvar Forskjell på psykiatere og andre leger

[FjellOgDalar]

Å håndhilse første gang man ser hverandre synes jeg er et minstekrav, og det har stort sett de jeg har møtt i psykiatrien opp igjennom gjort. Alt fra pleiere til psykologer og leger. Selv de jeg ikke har likt så godt. Men i det store og det hele synes jeg at jeg har blitt behandlet skikkelig. Jeg klarer ikke de veldig bråe og autoritære legene som ikke hører på meg om jeg ikke deler meningen deres. Det gjelder for alle typer leger. En gang jeg hadde selvskadet, kom en f.eks. en kirurg inn. Ikke presenterte han seg, og han satte bare i gang med å sy uten bedøvelse. Sa knapt et ord til meg. I ettertid angrer jeg at jeg ikke klagde det inn, for slik opprøfsel er ikke akseptabel. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå stilte jeg vel bare spørsmål om det kunne være noe med din reaksjon og måten du snakket til psykiateren på  som fikk psykiateren til å slenge på røret ,jeg var der ikke så jeg vet ikke .

Hvorfor er innlegget mitt et godt eksempel på at pasienten aldri vet noe ,men legen er allmektig? Kan du forklare det litt nermere?

Du sier at du ble så krenket over at han snakket med din datter uten deg tilstede, hva var det med den situasjonen som var så krenkende? 

 

Anonymkode: e67a1...fcf

Jeg regner med at psykiateren mislikte det jeg sa og følte seg ukomfortabel og slengte røret på som menneskelig reaksjon.  Jeg kunne bevise at han hadde gjort feil.  Det har overlegen innrømmet og beklaget, men ikke han selv.

Jeg har ikke lyst å gå i detaljer på situasjonen.  Poenget mitt er at jeg sa i fra at jeg følte meg krenket og sa klart i fra om det, men psykiateren gjorde inngenting med det.

Spydighetene hos NHD i hans svar viser noe om holdninger overfor pasienters følelser.  Jeg ville synes det var rart hvis en lege ønsket å snakke med meg om mine barn uten dem til stede og uten at de samtykket det.  De er voksne og jeg trenger ikke vite alt om dem.  Jeg er ikke umyndiggjort og jeg synes dette viser mangel på respekt.  Selv om jeg sa ifra at jeg følte dette krenkende, så fortsatte han å snakke med henne alene og det uten at jeg hadde sett han i det hele tatt.

Anonymkode: 9742e...ea4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med at psykiateren mislikte det jeg sa og følte seg ukomfortabel og slengte røret på som menneskelig reaksjon.  Jeg kunne bevise at han hadde gjort feil.  Det har overlegen innrømmet og beklaget, men ikke han selv.

Jeg har ikke lyst å gå i detaljer på situasjonen.  Poenget mitt er at jeg sa i fra at jeg følte meg krenket og sa klart i fra om det, men psykiateren gjorde inngenting med det.

Spydighetene hos NHD i hans svar viser noe om holdninger overfor pasienters følelser.  Jeg ville synes det var rart hvis en lege ønsket å snakke med meg om mine barn uten dem til stede og uten at de samtykket det.  De er voksne og jeg trenger ikke vite alt om dem.  Jeg er ikke umyndiggjort og jeg synes dette viser mangel på respekt.  Selv om jeg sa ifra at jeg følte dette krenkende, så fortsatte han å snakke med henne alene og det uten at jeg hadde sett han i det hele tatt.

Anonymkode: 9742e...ea4

Er det noe poeng å bruke tid og energi på dette i ettertid?

Anonymkode: ccf2b...100

[AnonymBruker]

15 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Å håndhilse første gang man ser hverandre synes jeg er et minstekrav, og det har stort sett de jeg har møtt i psykiatrien opp igjennom gjort. Alt fra pleiere til psykologer og leger. Selv de jeg ikke har likt så godt. Men i det store og det hele synes jeg at jeg har blitt behandlet skikkelig. Jeg klarer ikke de veldig bråe og autoritære legene som ikke hører på meg om jeg ikke deler meningen deres. Det gjelder for alle typer leger. En gang jeg hadde selvskadet, kom en f.eks. en kirurg inn. Ikke presenterte han seg, og han satte bare i gang med å sy uten bedøvelse. Sa knapt et ord til meg. I ettertid angrer jeg at jeg ikke klagde det inn, for slik opprøfsel er ikke akseptabel. 

Jeg er enig med dette å håndhilse, men det jeg reagerte på var at han sto i døra uten at jeg så han og pekte min datter å komme og selvom jeg sa i fra at jeg følte det krenkende at de satt i et annet rom og snakket om meg så fortsatte han.  Jeg aner ikke om han håndhilste på min datter, men jeg kom på det nå at han håndhilste ikke på meg da de kom tilbake.  Det er ikke det jeg tenker på, men den holdningen som både han og flere utstråler at jeg er dum fordi jeg sliter.  Jeg synes det er forskjell på psykiatrisk personale og somatisk, og kaster frem spørsmålet om det er en grunn til det.  Når en psykiatrisk pleier sier at jeg kan godt føle at noe er dumt, men at de har alltid rett så er det noe som ikke stemmer.  Det innrømmet overlegen også.

Anonymkode: 9742e...ea4

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært til behandling hos psykiater, men snakket med noen.  Jeg husker en på psykiatrisk legevakt som jeg fikk snakke med fordi jeg hadde voldsom angst.  Han var fantastisk god å snakke med.  Når jeg tenker på andre som jeg har snakket med både på psykiatrisk legevakt og inne på sykehus så synes jeg for mange av dem har snakket ned til meg og behandlet meg nedlatende.  Jeg har opplevd å bli innlagt i to dager på psykiatrisk avdeling og syntes det var meget spesielt hvordan personalet snakket til pasientene.  Fastlegen min ble opprørt og sa at jeg overhodet ikke hørte hjemme der og skulle aldri dit inn igjen da han hørte hvor skremt jeg ble.

Jeg er ikke vant til dette fra noen andre leger selvom de selvsagt har vært forskjellige.  Det er to leger som har krenket meg dypt og det var en gyneokolog for tredve år siden som skulle undersøke meg som veldig ung jente, gravid for første gang.  Han hilste ikke på meg og så meg ikke i ansiktet, men gikk rett på underlivsundersøkelsen.  Den andre var psykiater som snakket med min datter uten å hilse på meg først.  Jeg sa i fra til personale at jeg følte det krenkende, men likevel kom de ikke.  Jeg fortalte han det da de kom inn og han beklaget ikke.  Da jeg tok kontakt med han senere unnskyldte han seg med at min datter hadde bedt om å snakke med han.  Da jeg snakket med henne sa hun at noen hadde sagt til henne at en psykiater kunne snakke med oss og hun hadde sagt ja og trodde at de mente om hun ville være sammen med meg i samtalen.  Hun var også meget forundret over at han ikke kom inn for å hilse på meg først og for øvrig måten han snakket til meg på.  Da jeg ringte psykiateren og konfronterte han med dette ble han helt overrumplet og slengte på. Da forsvant respekten for han totalt.  For øvrig er det mere rundt dette som nå er klaget inn til fylkesmannen.

Er dette yrkesskade hos psykiatere og psykiatrisk personale?  Er de så vant til å forholde seg til farlige mennesker og være på vakt hele tiden at de glemmer sårbarheten hos mennesker med sterk angst og redsel for omgivelsene?  Jeg har en psykiater i min omgangskrets og han er vanlig oppegående mann som snakker til meg som alle andre.  Jeg er en samfunnsengasjert person med høy utdannelse og er vant til respekt fra omgivelsene.  Kanskje derfor blir sjokket større.  Jeg har lyst å engasjere meg mer i dette og få frem min erfaring for å få helsevesenet til å tenke gjennom hvordan de møter mennesker.  Jeg er ikke ute etter enkeltpersoner, men prøver å gruble på årsaken til oppførselen jeg har opplevd.  Kom gjerne med innspill, men jeg er ikke interessert i å si mer om hvordan jeg kunne, skulle eller måtte ha vært.

Anonymkode: 9742e...ea4

Jeg har i mange år pga sykdom/psykdom vært i kontakt/behandling hos mange ulike allmennleger via legevakt og fastlege, spesialister/indremedisiner, hudleger, øre-nese-hals leger, gynekologer, endokrinologer, hjertespesialister, psykologer, psykiaterere, fysioterapeuter, kiropraktorer og sikkert noen jeg har glemt.

Min opplevelse er at alle disse behandlergruppene har "råtne egg". Så at psykologer/psykiatere skulle være en gruppe som spesielt lider av noen form for yrkesskade i at de behandler pasienter dårlig, lite respektfullt eller håndterer ulike situasjoner kritikkverdig er i min erfaring ikke noe typisk for akkurat dem. Du finner disse menneskene overalt. De har fra snilt vurdert dårlige dager, personlighetsforstyrrelser, rusproblemer, mangler empatigen, du-skal-ikke-stille-spørsmål syndrom, allmennpraktiserende med 0 forståelse for psykisk sykdom, kunnskapsløshet som føler til feilbehandling, psykiatere som pusher medisin som eneste behandling og om du ikke lytter til det kan du se langt etter hjelp, og jeg vet ikke hva som måtte feile enkelte av dem. Også har du de som har alt. Hvor du føler deg så ivaretatt, trygg, sett og hørt at hele opplevelsen føles så god at du nesten gråter i ettertid fordi du opplever det så sjelden. 

Og som syk/psyk har du sjelden ork/overskudd til å ta selv alvorlige hendelser videre. Jeg har også latt være fordi jeg tror at min opplevelse neppe ville være en sterk sak om jeg feks gikk opp mot en hjertespesialist i ringen. I tillegg sitter man gjerne i ettertid og vurderer seg selv som trolig årsak til at det gikk som det gikk. Litt slik du kan oppleve at andre utsetter deg for i denne tråden. Ofte forenkles denne oppførselen enkelte behandlere utviser ved ord som, kanskje du forventet for mye, kanskje du var sårbar, er det mulig at din psykdom blablabla. Og igjen sitter man med følelsen av at den dårlige, respektløse og krenkende oppførselen du mottok var selvforskyldt.

 

Jeg oppsøkte legevakten for kort tid siden etter en uke med over 40 i feber, ekstremt dårlig allmenntilstand, stygg hoste og ja rett og slett svært dårlig. Det satt langt inne. Jeg visste jo at jeg hadde influensa og influensa er jo en sykdom folk villig vekk forteller deg at du bare må vente ut og at legevakten ikke kan hjelpe deg med dette. Altså implisitt kaster du bort deres tid. Jeg ble møtt av en lege, som føltes som en engel både i måten jeg ble undersøkt på, forklaringene hun ga osv og når hun til slutt berømmet meg for å ha kommet fordi influensa potensielt kan være alvorlig så begynte jeg å gråte. Det sa meg mye om hvor preget jeg er av dårlig bemøtelse, ivaretakelse og manglende forståelse generelt gjennom år med la oss si ulik dårlig oppførsel i behandlerapparat. Jeg forventer skitt og gråter av lettelse når jeg blir godt ivaretatt, grøss.

 

Anonymkode: d5074...760

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i mange år pga sykdom/psykdom vært i kontakt/behandling hos mange ulike allmennleger via legevakt og fastlege, spesialister/indremedisiner, hudleger, øre-nese-hals leger, gynekologer, endokrinologer, hjertespesialister, psykologer, psykiaterere, fysioterapeuter, kiropraktorer og sikkert noen jeg har glemt.

Min opplevelse er at alle disse behandlergruppene har "råtne egg". Så at psykologer/psykiatere skulle være en gruppe som spesielt lider av noen form for yrkesskade i at de behandler pasienter dårlig, lite respektfullt eller håndterer ulike situasjoner kritikkverdig er i min erfaring ikke noe typisk for akkurat dem. Du finner disse menneskene overalt. De har fra snilt vurdert dårlige dager, personlighetsforstyrrelser, rusproblemer, mangler empatigen, du-skal-ikke-stille-spørsmål syndrom, allmennpraktiserende med 0 forståelse for psykisk sykdom, kunnskapsløshet som føler til feilbehandling, psykiatere som pusher medisin som eneste behandling og om du ikke lytter til det kan du se langt etter hjelp, og jeg vet ikke hva som måtte feile enkelte av dem. Også har du de som har alt. Hvor du føler deg så ivaretatt, trygg, sett og hørt at hele opplevelsen føles så god at du nesten gråter i ettertid fordi du opplever det så sjelden. 

Og som syk/psyk har du sjelden ork/overskudd til å ta selv alvorlige hendelser videre. Jeg har også latt være fordi jeg tror at min opplevelse neppe ville være en sterk sak om jeg feks gikk opp mot en hjertespesialist i ringen. I tillegg sitter man gjerne i ettertid og vurderer seg selv som trolig årsak til at det gikk som det gikk. Litt slik du kan oppleve at andre utsetter deg for i denne tråden. Ofte forenkles denne oppførselen enkelte behandlere utviser ved ord som, kanskje du forventet for mye, kanskje du var sårbar, er det mulig at din psykdom blablabla. Og igjen sitter man med følelsen av at den dårlige, respektløse og krenkende oppførselen du mottok var selvforskyldt.

 

Jeg oppsøkte legevakten for kort tid siden etter en uke med over 40 i feber, ekstremt dårlig allmenntilstand, stygg hoste og ja rett og slett svært dårlig. Det satt langt inne. Jeg visste jo at jeg hadde influensa og influensa er jo en sykdom folk villig vekk forteller deg at du bare må vente ut og at legevakten ikke kan hjelpe deg med dette. Altså implisitt kaster du bort deres tid. Jeg ble møtt av en lege, som føltes som en engel både i måten jeg ble undersøkt på, forklaringene hun ga osv og når hun til slutt berømmet meg for å ha kommet fordi influensa potensielt kan være alvorlig så begynte jeg å gråte. Det sa meg mye om hvor preget jeg er av dårlig bemøtelse, ivaretakelse og manglende forståelse generelt gjennom år med la oss si ulik dårlig oppførsel i behandlerapparat. Jeg forventer skitt og gråter av lettelse når jeg blir godt ivaretatt, grøss.

 

Anonymkode: d5074...760

Takk for dette.  Det var godt skrevet og godt formulert.  Det er en selvfølge å være sårbar når man er syk og det må alle som jobber med syke mennesker regne med.  Det at jeg er sårbar betyr ikke at jeg har ansvar for andres oppførsel.  I mitt tilfelle har jeg opplevd dette mest i forbindelse med mine angstplager, og jeg er overrasket over holdningen jeg ofte møter.  Det kan umulig være min skyld at en psykiater slenger på når han ikke kan svare for seg og blir konfrontert med at han har gjort feil. Jeg tror at siden psykisk syke sjelden orker eller kan gå videre og klage så påvirker det de som jobber innenfor psykiatri.

Jeg har tenkt å være stolt av meg selv for å ha gått videre med hele saken, som er av mye større omfang enn det jeg har fortalt her.  Jeg har en beklagelse fra en overlege pga, denne hendelsen jeg fortalte om her, men jeg innrømmer at jeg ble kraftig overrasket over svaret fra NHD hvor han bagatelliserer innlegget mitt på en spydig måte.

Anonymkode: 9742e...ea4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noe poeng å bruke tid og energi på dette i ettertid?

Anonymkode: ccf2b...100

Ja for meg er det viktig.

Anonymkode: 9742e...ea4