Barnevern

[Jessicaxdx]

Hei!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp. Forbereder seg på mye lesning, hehe.

Jeg har nettopp bodd 11 uker på barnevernsinstitusjon, og for ca 4 uker siden flyttet jeg tilbake til fosterhjemmet. Jeg var 11 når jeg flyttet i fosterhjem, og jeg har hatt en god og trygg omsorgsbase. I de 3 månedene hadde jeg det veldig vanskelig, og det var mye suicidalitet, vagabondering, og jeg pendlet mellom institusjon og psykiatrisk. Det har ført med seg fordeler og ulemper å flytte tilbake, og det har vært oppturer og nedturer. Før jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet så hadde jeg høye krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere og imponere på den aller minste ting. Det var vanskelig å ha en "normal" hverdag igjen, og fungere i hjemmet, skole, og samfunnet igjen. Det hadde vært vanlig for meg å leve turbulent, og jeg hadde mistet kompromissene for å fungere i et samfunn igjen. 

Jeg begynte på skole på tirsdag. Jeg gikk på en stor smell. Hjemmesituasjonen har etterhvert blitt vanskelig, og det har vært mye drama, konflikter, og misforståelser. Jeg begynte på skole slik at jeg kunne fylle dagene med noe positivt slik at man kunne konsentrere seg om andre ting, og ha noe vanlige rutiner. Jeg var forberedt på at det ville være flere utfordringer med å begynne på skole igjen, og at konsentrasjonen og motivasjonen var svekket. Jeg ville ta det forsiktig i starten, bygge meg opp, og øke på med skoletimer og lekser etterhvert som ting gikk bedre, og jeg fant min plass i klassen. Jeg klarte 2 timer av 6, det var alt. Jeg ble veldig skuffet over meg selv, og jeg følte at jeg skuffet alle andre rundt meg også. Jeg klarte å fungere nogenlunde greit på skolen, og jeg ble godt tatt imot av lærere og medelever. Hjemmesituasjonen var usikker, jeg klarte ikke å konsentrere meg og være på skole når jeg ikke visste hvor jeg hadde en framtid, og jeg tenkte mye på bosituasjonen. Mine humørsvingninger, fortvilelser, og frustrasjoner har gått utover fosterforeldrene mine, men jeg har ikke verken blitt møtt, forstått, eller støttet i den verste perioden av livet mitt. For all del ,- de har inkludert meg i nettverket sitt, og åpnet hjemmet sitt for meg, men jeg er en i sårbar fase hvor jeg trenger mye komplimenter, støtte, og forståelse. Selvfølgelig krangler alle foreldre og barn innenfor normale rammer, og relasjoner kan ikke gå knirkefritt. Men når det går utover hverdagen, og relasjonen blir vanskelig og komplisert så er det ikke et sunt forhold. Det er vanskelig å finne seg i det, og jeg vil ikke vært i dette uheldige mønsteret. Jeg kjenner også ofte på avvisning, ensomhet, og jeg er i en fortvilet situasjon pga relasjonsbrudd og jeg har ikke noe holdepunkt til noe her i livet.

Jeg flyttet i beredskapshjem for et par dager siden. Jeg går ikke på skole, og jeg tenker mye på hva som vil skje framover. 
Jeg har møte med barneverntjenesten til uka, og jeg skal si mine meninger, og hva jeg tenker videre. Jeg er en bestemt ung kvinne med mange og bestemte meninger, og de pleier som regel å finne ut av løsninger sammen med meg. Jeg har hørt rykter om at det er sannsynlig at jeg kommer på enetiltak. Fordelene ved enetiltak er at det er voksne mennesker som kan stå i mye, jeg blir selvstendig på flere ting, og det er ingen andre barn/ungdommer å ta hensyn til. Men det er nok flere ulemper enn fordeler å bo på enetiltak. Enetiltak betyr IKKE noe mer enn at man bor alene med et personale som går på medleverturnus, så det blir jo egentlig en institusjon. Jeg trenger normalitet og stabilitet, og jeg er redd for at enetiltak blir for "unormalt". Alle i vennekretsen min har jo et hjem, familiemedlemmer, og blir bedt i familieselskaper, bursdager, bryllup osv osv. Jeg vil nok gå glipp av slike ting hvis jeg bor på enetiltak. En annen ting som bekymrer meg er relasjoner. I et hjem kan du få et intimt og nært forhold til fosterforeldre, mens i et enetiltak så kan man bli utrolig ensom, og det blir nok også veldig uvant siden jeg har bodd i et hjem hele livet, og tilpasset meg det best. Hvis jeg skal bo på enetiltak så blir oppholdet på 3-4 måneder, og da må jeg flytte på en ny plass igjen. Jeg skal begynne på videregående til høsten, og da blir det jo nye venner, nytt miljø, og nytt nettverk rundt meg. Barnevernet tenker sikkerhet her og nå, men jeg tenker langsiktig, og jeg planlegger ungdomstiden allerede nå. Jeg bør jo ha et hjem jeg kan vokse opp i resten av ungdomsåra snart, og stabilisere, lande, kjenne på trygghet, og vite at jeg kan være et sted lenge. Mens på enetiltak så vil jeg uansett hele tiden tenke at jeg skal videre uansett, og da vil jeg stresse, og kanskje slurve med skole, eller ikke gidde å få venner på den nye plassen. Så ja, det er nok flere ulemper enn fordeler, men jeg vil ikke utelukke noe som helst. Jeg vil ikke forhåndsstemple enetiltak som dritt når jeg engang ikke har prøvd det, og jeg vil tenke åpent og høyt med barnevernet. Er på 4-12 forresten, så det er omsorg, og da har de ikke mulighet for å bruke tvang med mindre de bruker nødvergeparagrafen. Beklager for et rotete innlegg, og det var mange varierte temaer.
Hva mener dere er bra for meg framover? Jeg vet nok dette best, men jeg er så utrolig usikker i denne sammenhengen. 
Bør jeg kjempe for å være i et hjem? Eller kan enetiltak hjelpe meg? Er det fordeler og ulemper ved begge tiltak? Hva tenker DU?

[AnonymBruker]

Hei kjære du!!.Vanskelig for en ung jente å skulle ta slike valg .. Jeg vet for lite om barnevern til å kunne hjelpe deg. Men som du sier så vet du egentlig best .. Er det noen du stoler mer på enn andre så lytt til de. Noen ganger må man bare ta et valg , så ser man etterhvert om det var lurt ... Gi det valget du tar en sjanse , stå i det en stund uansett hvor vanskelig det oppleves . Følelser går opp og ned . En dag er det greit og neste dag ikke . Gi det litt tid og hold deg til de voksne du stoler mest på... De du innerst inne vet bryr seg om deg. Håper du får noen bedre svar enn mitt. 

Anonymkode: d4ecf...96a