Psykologpraksis(?)

[AnonymBruker]

Det har jeg slik at jeg er dårlig med blikkontakt med andre mennesker. Jeg går til jevnlige samtaler hos psykolog på DPS. Det funker veldig godt.. Jeg lurte på om det gjør noe for behandler at jeg ikke ser denne personen i øynene når jeg prater? Jeg er relativt dårlig til det, uansett hva vi prater om. Jeg har irritert meg over det en stund, og jeg vil jo se denne personen i øynene når jeg prater, men det er vanskelig. Er dette noe en psykolog irriterer seg over? Viser jeg lite interesse når jeg gir lite blikkontakt? Bør jeg lære meg det?

Det er en ting til. Jeg føler et ekstremt press når jeg skal inn til timen, og jeg blir utrolig og skjelver fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg føler at jeg må ha gjort noe alvorlig\selvdestruktivt hvis jeg skal ta opp et tema i timen, alt annet er jo bagateller føler jeg. Jeg må prate nesten hele timen, og jeg føler at jeg må finne nye tema å prate om hver gang jeg treffer behandler. Det er en dyktig behandler som vet hva hun driver med, men uansett liksom. Skal det være sånn? Er det vanlig at pasient eller psykologen prater?

Er det lov med følelsesutbrudd? Å grine mye, og være svært stresset pga noe som er vanskelig å ta opp, men samtidig nødvendig? Eller bør jeg være adekvat, rolig, og holde meg på matta?

Anonymkode: 9ea1b...e97

[tilstede]

Det er lov med følelsesutbrudd, grining og å være stresset i timene over ting som er vanskelig å ta opp. Det er helt normalt. Jeg synes ikke du skal holde noe tilbake.