Samtaleterapi - psykolog

[AnonymBruker]

Heisann.

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp til noe. Dette er komplisert, men jeg skal forsøke å ordlegge tankene mine.

Jeg har hatt en turbulent barndom. Jeg har opplevd langt mer enn det en 15 åring skal oppleve. Jeg har opplevd psykisk og fysisk vold, mobbing, seksuelle overgrep, og jeg har måttet flytte mange ganger. Jeg har store tillit- og relasjonsproblemer, og jeg har en utfordrende atferd som til tider er voldsom, og ikke aldersadekvat. Dette har resultert i blant annet kraftige humørsvingniger og aktive selvmordsforsøk. Jeg er også veldig dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll.

Jeg er som en tikkende bombe, jeg presser meg selv langt for å prestere, også sprekker jeg brått og kraftig. Jeg er tilsynelatende fungerende, og omverden kjenner meg som høflig, blid, og oppegående. Men denne masken så er det ei jente som gråter av utmattelse hver dag. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle lidelsesmønsteret mitt. Det er vanskelig å beskrive denne smerten. Jeg sliter med konstante selvmordstanker, til tider konkrete planer. Jeg vet ikke hva hodet mitt vil, jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg, eller hvilken retning jeg vil bevege meg i. Jeg drukner i tårer, og hverdagen min er preget av gråt, negativt tankespinn, og skyldfølelse for den aller minste ting. Det ligger som en djevel over meg, og alt stresset og følelsen av meningsløshet overvelder meg. Vet dere hva det verste er? Det eneste som har holdt meg gående er at jeg ofte skriver avskjedsbrev, og det gjør at jeg fortsetter litt og litt til, fordi jeg vet at jeg alltid har en nødutgang. Jeg sitter fast i en mørk gjørme, og jeg kommer meg ikke opp, uansett om jeg prøver. Jeg utsetter mine nærmeste for konstant frykt og dritt, men samtidig så tenker jeg at det beste er om jeg bare forsvinner. Et annet vellykket menneske kan ta min plass. Ingen vil vise kjærlighet, empati, eller omsorg for meg, men det går greit. Jeg er ikke vant til det. Kanskje jeg ikke fortjener det. Tristheten er der konstant, og den psykiske og fysiske smerten er uutholdelig.

Jeg går til behandling for traumer. Jeg har en veldig dyktig og forståelsesfull psykolog, og denne behandleren er helt fantastisk. Denne psykologen har vært med meg i tykt og tynt, og hjulpet meg ut av andre ting tidligere. Jeg synes det er fint at ting blir satt i perspektiv, og kunnskap gir meg endel forståelse til å ufarliggjøre endel ting. Jeg har ekstremt mye tillit til denne personen, men jeg har aldri vært så trygg på noen at jeg har turt å prate ærlig og åpent om selvmordstankene mine. Jeg har aldri tatt initiativ til å prate om det, og det har heller ikke psykologen. Vi prater generelt lite om suicidalitet, vi prater mest om tillit i relasjoner. Jeg fremstår som ærlig, jeg forteller bare ikke hvordan det egentlig er inni meg. Har i grunn mye jeg gjerne vil ta opp, men det er så personlig og vanskelig å sette ord på. Jeg er også opptatt av at psykologen skal bli fornøyd med de svarene jeg gir. Jeg er redd for at svarene skal bli dårlige eller at det er noe h*n ikke vil høre. Jeg har ikke så mye å tape med å være ærlig sånn som situasjonen er nå, men trust me, jeg har prøvd flere ganger. Jeg ønsker ikke å skjule eller lyve, men det er alltid det jeg ender opp med etter hver time uansett. Jeg har tidligere skrevet ned en traumatisk hendelse, og det var mye lettere å skrive den hendelsen enn å måtte ordlegge seg i en slik situasjon. Jeg tror h*n fikk en bredere forståelse av mine reaksjoner, og det virket som h*n synes det var fint at jeg viste h*n så mye tillit. Jeg vet at jeg bare gjør det verre for meg selv og at jeg graver min egen grav, men det er lettere sagt enn gjort å være ærlig. Jeg tror det er problem mange kan kjenne seg igjen i. Hvordan kan jeg ta de små skrittene for å bli ærlig med psykologen min? Noen som har vært i lignede situasjon? Psykologen er der for å hjelpe meg, og jeg vil ikke pynte på sannheten lengre. Jeg er så lei av det.

Anonymkode: ef88c...3b1