Hvordan er dere hos psykolog?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg går til psykolog for langvarige og sammensatte traumer, selvmordstanker og store tillit- og relasjonsproblemer. Vil dere som også går til psykolog fortelle hvordan samtalene er? Hvordan er dere hos psykologen? Hvordan er psykologen? Hvor lenge har dere gått? Hvilken type terapi er det? Synes dere at det hjelper på problemene?

Anonymkode: b51fa...a0e

[AnonymBruker]

Gikk i ett år.  Vi hadde en god tone, gode samtaler og mye gode refleksjoner. Hun klarte å endre mitt tankemønster på noen ting og det er jeg glad for! 

Men hun "behandler" ikke "store" eller "alvorlige" diagnoser, så jeg ble liksom ferdig der. Nå står jeg uten behandling da jeg kun får avslag på dps.

Anonymkode: aea7e...75a

[stjernestøv]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg går til psykolog for langvarige og sammensatte traumer, selvmordstanker og store tillit- og relasjonsproblemer. Vil dere som også går til psykolog fortelle hvordan samtalene er? Hvordan er dere hos psykologen? Hvordan er psykologen? Hvor lenge har dere gått? Hvilken type terapi er det? Synes dere at det hjelper på problemene?

Anonymkode: b51fa...a0e

Jeg har vært hos endel psykologer, nå har jeg sykepleier fra fact team. Jeg er meg selv...som jeg er ellers, men noen ganger føler jeg at jeg skjerper meg den timen. Han kaller meg alltid adekvat og klar, senere på dagen blir jeg sliten og fjern og får vonddt i hele kroppen. Tror jeg har Fibromyalgi. Etter som jeg forstod går terapien ut på å bli obs på symptomer, få meg til å få mer sykdomsinnsikt. Vet ikke om det hjelper, tror jeg har misforstått hele greiene. Men traumer har jeg jobbet med før, det er jeg kvitt. Der hjalp både healing og psykolog. Sykepleieren gjør sitt beste. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg går til psykolog for langvarige og sammensatte traumer, selvmordstanker og store tillit- og relasjonsproblemer. Vil dere som også går til psykolog fortelle hvordan samtalene er? Hvordan er dere hos psykologen? Hvordan er psykologen? Hvor lenge har dere gått? Hvilken type terapi er det? Synes dere at det hjelper på problemene?

Anonymkode: b51fa...a0e

Jeg går i psykodynamisk langtidsbehandling, med omtrent samme problematikk som deg. Jeg har brukt veldig lang tid på å bli trygg på behandler, og ikke minst på å virkelig ta innover meg i hvor stor grad min oppvekst har preget meg. Jeg har fornektet og stengt av mye, og klarte meg ganske bra i livet (i hvertfall tilsynelatende...), helt til det ikke gikk lenger, og alt låste seg. 

Jeg er ofte ukomfortabel i timene, grunnet mistillit, skam og dårlig selvfølelse som er en del av "pakken" som utgjør mine vansker. Samtalene dreier seg både om enkelte episoder fra fortid/oppvekst, andre livshendelser som har preget meg, og hendelser i nåtid. Enkelte timer er mer som støttesamtaler, andre timer handler mer om det relasjonen mellom oss, og hvordan jeg tenker og føler om meg selv. Jeg våger ikke være helt åpen annet enn når smerten er total, og jeg ikke har annet valg enn å gi meg over. Det har først skjedd i den senere tid, og jeg har opplevd å få veldig god støtte når jeg lar guarden falle - og lar behandler få lov å hjelpe meg. Det er nettopp dét som er så vanskelig; å slippe kontrollen, å våge den nærheten som er helende, men samtidig så veldig truende.  Jeg er glad for de gode erfaringene jeg har fått nylig, som gir håp om at endring virkelig er mulig. Og at det forhåpentligvis vil bli mindre skummelt å åpne opp fremover. 

Min behandler er engasjert, direkte, rolig, stødig og tålmodig. Ganske formell. Kjemimessig er vi nok ikke den aller beste matchen, men det er bra nok. Vi har hatt flere runder gjennom årene, hvor jeg har følt meg krenket og/eller har reagert negativt på ting han har sagt/gjort. Jeg har tidvis vurdert å slutte/skifte behandler, rett og slett fordi mistillit og mine projiseringer har gjort det veldig vanskelig, men jeg er glad for at jeg har holdt ut. Og jeg er trygg på at han vil mitt beste, selv om han ufrivillig tråkker meg på tærne i blant, og ikke alltid oppfører seg i samsvar med mine forventninger!  

Enn du da? Hvilke erfaringer har du fra terapi? 

Anonymkode: 064ea...578

[Jessicaxdx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg går i psykodynamisk langtidsbehandling, med omtrent samme problematikk som deg. Jeg har brukt veldig lang tid på å bli trygg på behandler, og ikke minst på å virkelig ta innover meg i hvor stor grad min oppvekst har preget meg. Jeg har fornektet og stengt av mye, og klarte meg ganske bra i livet (i hvertfall tilsynelatende...), helt til det ikke gikk lenger, og alt låste seg. 

Jeg er ofte ukomfortabel i timene, grunnet mistillit, skam og dårlig selvfølelse som er en del av "pakken" som utgjør mine vansker. Samtalene dreier seg både om enkelte episoder fra fortid/oppvekst, andre livshendelser som har preget meg, og hendelser i nåtid. Enkelte timer er mer som støttesamtaler, andre timer handler mer om det relasjonen mellom oss, og hvordan jeg tenker og føler om meg selv. Jeg våger ikke være helt åpen annet enn når smerten er total, og jeg ikke har annet valg enn å gi meg over. Det har først skjedd i den senere tid, og jeg har opplevd å få veldig god støtte når jeg lar guarden falle - og lar behandler få lov å hjelpe meg. Det er nettopp dét som er så vanskelig; å slippe kontrollen, å våge den nærheten som er helende, men samtidig så veldig truende.  Jeg er glad for de gode erfaringene jeg har fått nylig, som gir håp om at endring virkelig er mulig. Og at det forhåpentligvis vil bli mindre skummelt å åpne opp fremover. 

Min behandler er engasjert, direkte, rolig, stødig og tålmodig. Ganske formell. Kjemimessig er vi nok ikke den aller beste matchen, men det er bra nok. Vi har hatt flere runder gjennom årene, hvor jeg har følt meg krenket og/eller har reagert negativt på ting han har sagt/gjort. Jeg har tidvis vurdert å slutte/skifte behandler, rett og slett fordi mistillit og mine projiseringer har gjort det veldig vanskelig, men jeg er glad for at jeg har holdt ut. Og jeg er trygg på at han vil mitt beste, selv om han ufrivillig tråkker meg på tærne i blant, og ikke alltid oppfører seg i samsvar med mine forventninger!  

Enn du da? Hvilke erfaringer har du fra terapi? 

Anonymkode: 064ea...578

Hei. Det er TS. Jeg har gått til psykologspesialist i ca. 6 måneder. Han er veldig lik din psykolog. Han er veldig flink, omsorgsfull, åpen, tålmodig og forståelsesfull. Vi har veldig god kjemi og det er takket være han jeg har klart å holde ut så lenge. Han er veldig flink på å rose meg og gi meg komplimenter, men jeg er dårlig på å si noe tilbake. Jeg synes det er kleint å gi positive kommentarer, men det er aboslutt en ting jeg vil bli bedre på. Jeg har også blitt møtt veldig positivt når jeg har valgt å være 110% ærlig og åpne meg på mitt innerste, men det er noe jeg gjør relativt sjeldent. Takk for et veldig fint og utfyllende svar, det hjalp meg mye!!

[AnonymBruker]

Den som spør får svar, og her skal du få ett for ett Jeg har PTSD, relasjonsproblemer, dissosiativ lidelse og tilhørende tilbakevendende depressiv lidelse.

Vil dere som også går til psykolog fortelle hvordan samtalene er? Jeg må selv styre innholdet i timene. Psykologen sier at jeg bestemmer innholdet og han skal veilede og guide meg igjennom innholdet med sine kunnskaper og verktøy. Han starter alltid timen med: "Hva vil du snakke om i dag?" Det var tøft i begynnelsen, men nå har jeg blitt vant til det og forbereder meg til timene.

Hvordan er dere hos psykologen? Tja, som en pasient som gråter mye når vi gjennomgår traumene. Jeg dissosierer mye, men han "kjører på" til jeg ikke dissosierer.

Hvor lenge har dere gått? Jeg gikk i 11 år på DPS med en feil diagnose. Jeg ble utredet for traumer og dissosiasjon i et halvt år og går nå i en langsiktig traumeterapi.

Hvilken type terapi er det? Hehe, jeg vet faktisk ikke hva den kalles, men den retter seg direkte mot traumer og dissosiasjon. Ikke her- og nå-terapi, men vi graver oss ned i dritten og ser på den i dagslys og hva og hvordan jeg skal forholde meg til det i dag. Noen ganger skulle jeg ønske at vi kunne snakke litt om hverdagene, men det tror jeg ikke han vil bruke timene på. Jeg vurderer å søke etter psykiatrisk sykepleier for å ha noen å lufte hverdagens utfordringer med...

Synes dere at det hjelper på problemene? Ja, absolutt. Psykologen er trygg og rolig. Han vet hva han driver med etter 20 år som traumepsykolog. Jeg stolte ganske raskt på ham og tvang meg til å åpne meg for ham. Jeg har lovet meg selv å aldri lyve eller unnlate å si noe til ham. Jeg har også bestemt meg for at alt som skal frem, skal gjøres munntlig. Tidligere har jeg gjerne levert et skriv til psykologen om hva som er problemet, men ikke nå.

Anonymkode: cdc24...9ce

[AnonymBruker]

Jeg bærer på en dyp sorg ........ Sorgen over å ha vært så uheldig i terapi. Nav og lege sa selv at min behandler ikke har noe godt rykte men han var den eneste som hadde kapasitet .... Fikk beskjed om å legge godviljen til og gjøre det beste ut av det . Jeg er flink pike og gjør det .... Jeg kvier meg veldig på forhånd . Selve  timen er et mareritt og jeg sliter med mye vanskelige tanker og følelser etterpå. Terapi er bare vondt for meg, man føler på en dyp frustrasjon og håpløshet over at jeg ikke var verdig en god behandler..... Får bare øke pilledosen og leve med det ...

Anonymkode: 8e332...2f9

[AnonymBruker]

Jeg er åpen, men tilbaketrukken på samme tid. Jeg er ikke 100% ærlig. Vet ikke hvorfor, men jeg har vansker med å stole på mennesker. 

Anonymkode: aea7e...75a

[AnonymBruker]

Noe tilbakeholden første/andre samtalen. Er meg selv stort sett, og meget ærlig. Er i utgangspunktet ærlig og åpen. Behandler er sykepleier m/tilleggsutdanning. Hjulpet litt, å få snakke om vanskelige ting fra tidligere bla, som var blitt lagt lokk på. Ellers er det en selv som må gjøre jobben..  Fikk jeg høre. Ingen mirakler skjer. 

Anonymkode: 82a68...c65

[AnonymBruker]

Er som ellers, hvis jeg har god kjemi til nøytral kjemi med psykologen. Hvis kjemien er dårlig blir jeg taus eller aggressiv. Jeg har bare utbytte av psykologer jeg har en viss kjemi med, selv om vi ikke trenger ha bestevenn potensiale på noe vis. 

Anonymkode: 43f63...dae

[AnonymBruker]

Jeg har fått til psykologen min i to år for traumer og diverse annet grums. Jeg har i den perioden vært så ustabil, med svært mange innleggelser at det har blitt mer støttesamtaler enn noe annet. Han har vært klippen min i alt kaoset. 

Nå skal han slutte og jeg er i dyp sorg...

Anonymkode: 061d2...d71

[Eva Sofie]

På 3.4.2017 den 21.38, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg går til psykolog for langvarige og sammensatte traumer, selvmordstanker og store tillit- og relasjonsproblemer. Vil dere som også går til psykolog fortelle hvordan samtalene er? Hvordan er dere hos psykologen? Hvordan er psykologen? Hvor lenge har dere gått? Hvilken type terapi er det? Synes dere at det hjelper på problemene?

Anonymkode: b51fa...a0e

Jeg møter alltid opp 40 minutter før timen og sitter og tenker igjennom og noterer ned tanker jeg har og hva jeg ønsker å ta opp i timen. Denne prosessen begynner jeg med for øvrig et par dager før jeg skal til psykologen også. Dette er helt avgjørende for hva jeg får ut av timen, for hver time begynner med at psykologen spør: "Hva vil du ta opp i dag?" Dersom jeg ikke har tenkt igjennom noe og har noe tema å komme med, blir timen bortkastet for oss begge. Vi fokuserer ikke på livet og hverdagen min her og nå, for den mestrer jeg stort sett fint alene. Om det er noe, kan vi bruke 5-10 minutter på å snakke om noe som jeg har vanskeligheter med, men i hovedsak går behandlingen ut på traumeterapi og behandling av disse, håndtere følelser fra fortiden som påvirker meg i nåtiden og hvorfor det, regler jeg har laget meg som styrer livet og hverdagen min i stor grad i dag og hvorfor det, håndtere skyld, skam og følelse av å ikke fortjene noe i livet... og listen er lang, så jeg har sagt til psykologen min at han får ikke lov til å førtidspensjonere seg, for det har vi ikke tid til

Psykologen min kommer sjelden med konkrete svar, men han får meg til å tenke og finne løsninger selv. Når jeg spør ham om et konkret spørsmål, spør han gjerne tilbake: "Hva tror du selv?" og sannelig har jeg ikke et eller annet svar inni meg som vi kan kverne videre på sammen. I blant opplever jeg ham litt avvisende og kald, men jeg tror jeg har godt av det. Han sier at det er han som er guiden min mens jeg selv styrer innholdet i timene. Jeg må selv ta ansvaret for min egen terapi og innholdet i den. Han er opptatt av at jeg skal oppleve at jeg har kontroll og at han ikke tar kontrollen over meg. At kontoret skal være et rom med omsorg og ikke overtramp slik det en gang var i fortiden. Han stoppet meg ikke og kom ikke etter meg en gang jeg forlot timen i affekt trolig fordi jeg skulle erfare at jeg selv hadde et valg og kontroll. Eneste de gangene han griper inn ved å hindre meg er når jeg fysisk begynner å skade meg selv på kontoret hans i dissosiativ tilstand.

Jeg har gått til ham i fire år og kommer til å gå til ham i mange år fremover. Jeg har lovet meg selv å være helt ærlig mot ham. Jeg har frem til nå ikke løyet for ham, men det har noen få ganger hendt at jeg har unnlatt å komme med mindre viktig informasjon. Jeg tror at ærlighet lønner seg og at man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å være uærlig mot seg selv og psykologen. Når man først har fått den muligheten å få hjelp, bør man også benytte seg av den.

Og det som har hjulpet meg mest i denne terapien: Etter hver time setter jeg meg ned på venterommet og skriver ned i detaljert stikkordsform, nesten ordrett på PC-en, hva vi snakket om i samtalen. I hvert fall det jeg husker. Dette renskriver jeg senere når jeg kommer hjem. Senere skriver jeg ned tanker jeg har om terapien og det vi snakket om i dagboken. Jeg føler at jeg får "lagft fra meg" timen når den er skrevet ned og jeg kan gå videre i hverdagen min og ikke bruke så mye tankekapasitet på den resten av uken. Som min forrige samboer kalte terapien min: "Det er jobben din". Og det er en fulltidsjobb i seg å gå i terapi. Jeg gikk i 13 år i terapi hvor jeg møtte opp til timen, gikk hjem og tenkte minst mulig på den, men det brakte meg lite fremover. Det er først nå de fire siste årene at jeg virkelig har sett fremgang med meg selv i terapien. Men det har kostet og det har ikke kommet gratis.

Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, men i et håp om å motivere andre til å ta tak og gjøre noe av det samme. For seg selv og sin egen fremtid. Sitt eget liv.