Sliter skikkelig. Tør ikke si noe :(

[Gjest franklyscarlet]

Hei. Jeg har vært deprimert i rundt fem uker. Og det blir bare verre. Jeg går til psykolog for bp1, men tør ikke forklare hvordan jeg har det, fordi jeg føler meg veldig teit. Ja, helt dust å gå til psykolog for å pynte på sannheten, men jeg klarer ikke la være. Sier bare at ting går greit.

Jeg føler meg enten helt tom, fryktelig trist, eller fortvilet og sint. Kroppen er ikke så sliten, så det er hjernen som er mest påvirket, ikke fysikken. Føles nesten som alvorlig kjærlighetssorg, eller som om jeg har mistet noen jeg ikke kan leve uten. Samtidig er kroppen i fight or flight mode hele døgnet, og jeg sover veldig lite. Når jeg først sovner, har jeg grusomme mareritt eller søvnparalyse. - Hvilket påvirker steminingen i meg på dagtid på en negativ måte. Nå har jeg mista helt motivasjonen for det jeg driver med i hverdagen, og vil gi opp alt. Ingenting betyr noe for meg lenger. Jeg har en god plan for å ta livet mitt, men har ikke bestemt meg helt, og ikke satt en spesifikk dato.

Hva pleier dere andre å gjøre når dere er veldig depromerte? Vet dere sikkert kommer til å si at jeg skal fortelle psykologen om det likevel, men jeg klarer ikke. Har prøvd, men jeg blir så forbanna på meg selv fordi jeg er et så jævlig teit menneske, og jeg begynner å skade meg selv som straff for at jeg tenkte på å si noe. :/

[Undulaten]

Jeg har alvorlig depresjon og sliter veldig. Jeg vil nok si at du bør være ærlig med psykologen og fortelle hvordan du har det. Det er jo det svaret du ikke ønsket. MEN hva med å skrive ned det du tenker og gi det til psykologen med en gang du kommer til timen? Ev. kan du skrive ut det du har skrevet i innlegget her og gi til psykologen. For skal du få ordentlig hjelp så må du bare våge å være ærlig. For behandlingen og for at du skal kunne få riktig hjelp og for psykologen er det viktig og h*n synes garantert det er greit om du skriver det til h*n. 

JEg for min del har så mye angst, så jeg klarer ikke å se behandler i øynene og det har også gjort at jeg har klart å være ærlig om ting, altså ved å ikke ha øyekontakt med behandleren/psykologen. Jeg er redd for reaksjonene når jeg forteller om ting alt fra ting jeg har opplevd til hvordan jeg har hatt det siden sist. 

Vet ikke om dette kan være til hjelp, men det er i alle fall et forslag...  Håper du får ordnet det på et vis så du klarer å være ærlig. <3 

[frosken]

17 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Hei. Jeg har vært deprimert i rundt fem uker. Og det blir bare verre. Jeg går til psykolog for bp1, men tør ikke forklare hvordan jeg har det, fordi jeg føler meg veldig teit. Ja, helt dust å gå til psykolog for å pynte på sannheten, men jeg klarer ikke la være. Sier bare at ting går greit.

Jeg føler meg enten helt tom, fryktelig trist, eller fortvilet og sint. Kroppen er ikke så sliten, så det er hjernen som er mest påvirket, ikke fysikken. Føles nesten som alvorlig kjærlighetssorg, eller som om jeg har mistet noen jeg ikke kan leve uten. Samtidig er kroppen i fight or flight mode hele døgnet, og jeg sover veldig lite. Når jeg først sovner, har jeg grusomme mareritt eller søvnparalyse. - Hvilket påvirker steminingen i meg på dagtid på en negativ måte. Nå har jeg mista helt motivasjonen for det jeg driver med i hverdagen, og vil gi opp alt. Ingenting betyr noe for meg lenger. Jeg har en god plan for å ta livet mitt, men har ikke bestemt meg helt, og ikke satt en spesifikk dato.

Hva pleier dere andre å gjøre når dere er veldig depromerte? Vet dere sikkert kommer til å si at jeg skal fortelle psykologen om det likevel, men jeg klarer ikke. Har prøvd, men jeg blir så forbanna på meg selv fordi jeg er et så jævlig teit menneske, og jeg begynner å skade meg selv som straff for at jeg tenkte på å si noe. :/

Jeg tenker at vi alle må ta ansvar for det vi er i stand til å ta ansvar for. Du kan ikke bestemme hvordan du skal ha det, men du kan bestemme deg for å informere din behandler. Hvis du ikke klarer å få sagt det, så kan du sende mail eller brev. 

Just do it!

[Trine]

På en eller annen måte må du få fortalt psykologen hvordan du faktisk har det. Det som er teit er jo å ikke si noe, det er ikke teit å være deprimert. Å skrive til psykologen er lurt, dersom du ikke tør si noe. Om du ikke vil være tilstede når hn leser det så kan du be hn vente til timen er over eller gi det du har skrevet i det du drar derfra.

Det jeg gjør, bortsett fra å snakke med psykologen om det, er å forsøke å gjøre de tingene jeg ellers gjør. Gå tur, trene hundene mine, gjøre husarbeid... Så forsøker jeg å unngå ting som stresser meg siden det bare gjør meg mer deprimert. Jeg må tvinge meg selv til å gjøre de tingene jeg normalt liker å gjøre, men når jeg først er igang så får jeg ofte en liten pause fra depresjonen. Jeg forsøker å ikke tenke på at jeg er deprimert. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg lar de depressive tankene komme og jeg lar dem gå, uten at jeg forteller meg selv at jeg er deprimert. Prøver på en måte å ikke fokusere på selve ordet. Jeg tror at jo mer man fokuserer på det jo mer graver man seg selv ned. Jeg tenker vel mer at jeg er sur, sint, dritt lei av folk, sliten, eller hva det nå enn er jeg føler. Så tillater jeg meg å ha akkurat de følelsene uten å klandre meg selv eller fortelle meg selv at jeg er teit.

[Eva Sofie]

10 timer siden, frosken skrev:

Jeg tenker at vi alle må ta ansvar for det vi er i stand til å ta ansvar for. Du kan ikke bestemme hvordan du skal ha det, men du kan bestemme deg for å informere din behandler. Hvis du ikke klarer å få sagt det, så kan du sende mail eller brev. 

Just do it!

 

Det er ikke alle terapeuter/behandlingsinstanser som liker at pasientene sender e-post. Det er til og med lovstridig ifølge personopplysningsloven. Om man skal fortelle ærlig om seg selv, regnes dette som sensitive personopplysninger og skal ikke sendes pr. e-post. E-post regnes som en usikker kommunikasjonskanal og e-poster kan lett komme på avveie.

[frosken]

18 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Det er ikke alle terapeuter/behandlingsinstanser som liker at pasientene sender e-post. Det er til og med lovstridig ifølge personopplysningsloven. Om man skal fortelle ærlig om seg selv, regnes dette som sensitive personopplysninger og skal ikke sendes pr. e-post. E-post regnes som en usikker kommunikasjonskanal og e-poster kan lett komme på avveie.

Det stemmer at ikke alle ønsker det, og at de så avgjort ikke bør oppfordre til bruk av epost uten samtidig å si noe om begrensningene mht personvernsikkerhet. Allikevel er det et betydelig antall terapeuter som synes kommunikasjon på mail er ok dersom pasienten selv ønsker det, og jeg antar derfor at trådstarter vet hvordan hennes behandler ser på dette. Det er ikke lovstridig at pasienten selv velger en slik kommunikasjonsform, men behandler kan ikke bruke epost for å kommunisere sensitive opplysninger. 

Ved tvil finnes heldigvis fortsatt muligheten til å sende brev. Og noen har også mulighet til å kommunisere via sikre elektroniske systemer.