Angst! Lider du av angst mer eller mindre?

[Gjest Mina1]

Jeg lider veldig mye av angst. I perioder er jeg bedre og i perioder verre. 

Jeg kjenner at jeg blir mye verre når jeg utsetter meg selv for stress. I går gikk jeg på en 4 date med en mann. Og da kjente jeg at inni meg så var det jo nerver i situasjonen og angsten kom frem til de grader. Det som skjer er at det er ikke bare selve situasjonen : dating jeg får angst for men jeg blir stresset i situasjonen og så begynner jeg å tenke på alt som kan skje med de jeg er aller mest glad i. Redsel for barna mine osv. Og så fester det seg på hjernen og da får ikke jeg glede av det jeg gjør på. Var rett og slett glad da jeg kom meg inn dørene og angret på at jeg gikk på date pga angsten kom frem pga det. Jeg har mindre angst når jeg ikke er i slike situasjoner. Men jeg må jo leve. Kan jo ikke låse meg inne... men angsten kommer i situasjoner som dating, eller andre ting som er litt tøffe for meg. Og tankene dreier seg om redsel for å miste de jeg er glad i. De dreier seg ikke om daten selv om jeg ikke liker å date. 

Hvordan er det med dere andre.. noen som kjenner igjen dette med angst og den typen angst jeg får? 

Endret 16. september 2017 av Mina1

[stjernestøv]

1 time siden, Mina1 skrev:

Jeg lider veldig mye av angst. I perioder er jeg bedre og i perioder verre. 

Jeg kjenner at jeg blir mye verre når jeg utsetter meg selv for stress. I går gikk jeg på en 4 date med en mann. Og da kjente jeg at inni meg så var det jo nerver i situasjonen og angsten kom frem til de grader. Det som skjer er at det er ikke bare selve situasjonen : dating jeg får angst for men jeg blir stresset i situasjonen og så begynner jeg å tenke på alt som kan skje med de jeg er aller mest glad i. Redsel for barna mine osv. Og så fester det seg på hjernen og da får ikke jeg glede av det jeg gjør på. Var rett og slett glad da jeg kom meg inn dørene og angret på at jeg gikk på date pga angsten kom frem pga det. Jeg har mindre angst når jeg ikke er i slike situasjoner. Men jeg må jo leve. Kan jo ikke låse meg inne... men angsten kommer i situasjoner som dating, eller andre ting som er litt tøffe for meg. Og tankene dreier seg om redsel for å miste de jeg er glad i. De dreier seg ikke om daten selv om jeg ikke liker å date. 

Hvordan er det med dere andre.. noen som kjenner igjen dette med angst og den typen angst jeg får? 

Jeg får angst når jeg er med folk eller etterpå. 

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg får angst når jeg er med folk eller etterpå. 

Da er vi flere som opplever det samme. Jeg opplever å få panikkangst med bilder i hodet mitt om alt farlig som kan skje med de jeg er mest glad i. Dette skjer når jeg er foreks på en date som i går. Jeg liker ikke å date og føler meg ikke bra nok. På toppen så får jeg denne angsten og de tankene som er helt forferdelig som bivirkning både der og da og etterpå. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Da er vi flere som opplever det samme. Jeg opplever å få panikkangst med bilder i hodet mitt om alt farlig som kan skje med de jeg er mest glad i. Dette skjer når jeg er foreks på en date som i går. Jeg liker ikke å date og føler meg ikke bra nok. På toppen så får jeg denne angsten og de tankene som er helt forferdelig som bivirkning både der og da og etterpå. 

Ja jeg og blir redd det skal skje noe med mine nærmeste, i går trodde det var skjedd. Gikk med en stor kniv i kjelleren og lette etter sønnen min, trodde noen hadde slått han i svime for jeg hørte noe derfra. Men ingen var der så han var på jobb,hvor får jeg alt fra? Må ha skjedd noe grusomt med ungene mine i et tidligere liv. 

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg og blir redd det skal skje noe med mine nærmeste, i går trodde det var skjedd. Gikk med en stor kniv i kjelleren og lette etter sønnen min, trodde noen hadde slått han i svime for jeg hørte noe derfra. Men ingen var der så han var på jobb,hvor får jeg alt fra? Må ha skjedd noe grusomt med ungene mine i et tidligere liv. 

Da har du det som meg. Jeg går konstant rundt og er redd for alt som kan skje mine barn. Angsten forsterkes når jeg er under stress eller andre påkjenninger. Da får jeg opp bilder om alt som kan skje dem i hodet og blir helt nedbrutt / knust av det. Det var slik jeg hadde det på daten i går. Jeg var redd for at det var merkbart men jeg lot som ingenting... .

Etterpå ble jeg redd for at han ikke vil treffe meg igjen itilegg til min oppgitthet over angsten for barna mine. Jeg har så dårlige erfaringer med menn fra tidligere at jeg tror ingen liker meg. Jeg er ikke så interessert i den fyren heller så egentlig gjør det meg ikke noe men selvtilliten er svak og det er slikt som forsterker angsten. Forsøker nå å bli positiv igjen og ikke gå å være så redd for alt som kan skje hele tiden. Barna har det bra og det er viktig. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Da har du det som meg. Jeg går konstant rundt og er redd for alt som kan skje mine barn. Angsten forsterkes når jeg er under stress eller andre påkjenninger. Da får jeg opp bilder om alt som kan skje dem i hodet og blir helt nedbrutt / knust av det. Det var slik jeg hadde det på daten i går. Jeg var redd for at det var merkbart men jeg lot som ingenting... .

Etterpå ble jeg redd for at han ikke vil treffe meg igjen itilegg til min oppgitthet over angsten for barna mine. Jeg har så dårlige erfaringer med menn fra tidligere at jeg tror ingen liker meg. Jeg er ikke så interessert i den fyren heller så egentlig gjør det meg ikke noe men selvtilliten er svak og det er slikt som forsterker angsten. Forsøker nå å bli positiv igjen og ikke gå å være så redd for alt som kan skje hele tiden. Barna har det bra og det er viktig. 

Ja det er i grunn slitsomt, mine er voksne nå men det er fremdeles sånn. Var sånn da de vokste opp også, min ene sønn ble paranoid av det jeg sa. Skremte han rett og slett, det var jo ikke meningen. 

Du får se da om dere treffes igjen, men kanskje du burde blitt ferdig med han andre først?  

 

[Gjest Mina1]

22 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det er i grunn slitsomt, mine er voksne nå men det er fremdeles sånn. Var sånn da de vokste opp også, min ene sønn ble paranoid av det jeg sa. Skremte han rett og slett, det var jo ikke meningen. 

Du får se da om dere treffes igjen, men kanskje du burde blitt ferdig med han andre først?  

 

Ja sånn er det her og. Jeg har hatt angst for alt som kan skje barna helt fra jeg ble gravid og blir jo paranoid av det. Mine er voksne de også. Mine har ikke sånn angst som jeg har men de sier slapp av mamma til meg iblant når jeg er riktig stresset. 

Ja jeg er ikke ferdig med det som skjedde med min eks desverre. Og det kompliserer jo alt for meg også. Det burde jo være lett å bli ferdig med det men det har vært et forferdelig vondt brudd for meg. Veldig trist brudd for mitt vedkommende. Går jo fortsatt rundt å håper på at han vil skrive et brev til meg eller tenke på meg for slutten gjorde det forferdelig tungt for meg med å gå videre. Men det ser jo ut til at han ikke tenker slik jeg gjør. Og han har nok ikke problemer med dette på den måten jeg har i etterkant. Det hele er veldig uforståelig sett fra mitt ståsted. Men jeg presset meg på date selv om jeg ikke er over det. Men det gir mye angst for det er så mye tanker. Det er tungt å tenke på at jeg brukte så mye tid sammen med en som ikke følte noe for meg. Angrer det. Men gjort er gjort. 

 

Endret 16. september 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Det å ha vært i livet til en som man ikke ble verdsatt av er jo vondt. Og den situasjonen har skapt mye angst for meg i ettertid. 

[stjernestøv]

55 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja sånn er det her og. Jeg har hatt angst for alt som kan skje barna helt fra jeg ble gravid og blir jo paranoid av det. Mine er voksne de også. Mine har ikke sånn angst som jeg har men de sier slapp av mamma til meg iblant når jeg er riktig stresset. 

Ja jeg er ikke ferdig med det som skjedde med min eks desverre. Og det kompliserer jo alt for meg også. Det burde jo være lett å bli ferdig med det men det har vært et forferdelig vondt brudd for meg. Veldig trist brudd for mitt vedkommende. Går jo fortsatt rundt å håper på at han vil skrive et brev til meg eller tenke på meg for slutten gjorde det forferdelig tungt for meg med å gå videre. Men det ser jo ut til at han ikke tenker slik jeg gjør. Og han har nok ikke problemer med dette på den måten jeg har i etterkant. Det hele er veldig uforståelig sett fra mitt ståsted. Men jeg presset meg på date selv om jeg ikke er over det. Men det gir mye angst for det er så mye tanker. Det er tungt å tenke på at jeg brukte så mye tid sammen med en som ikke følte noe for meg. Angrer det. Men gjort er gjort. 

 

Ja mine og sier at det går bra, at jeg må slappe av. Akk ja!

Ja livet må gå videre, men det er ikke alltid så lett. 

[Gjest Mina1]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Ja mine og sier at det går bra, at jeg må slappe av. Akk ja!

Ja livet må gå videre, men det er ikke alltid så lett. 

Det er sant. Fortiden er som en minnebok / som et fotoalbum... og det som var i fortiden ønsket man jo å ha ut livet sitt egentlig. Personer som man trodde man skulle dele resten av livet sitt med... og så når de forsvinner så var den tiden borte, men samtidig så var jo det en tid i det.... Det var jo en del av livet mitt. Jeg har jo hatt forhold, og det betydde jo mye for meg. Men jeg må bare leve med at nå i nåtiden så eksisterer det ikke mer desverre. Og det er bare såret igjen som sitter på, og det må gro. Livet mitt har på sett og vis gått videre. Jeg har et rikt og innholdsrikt liv, men jeg er bare trist over måten han forlot meg på fortsatt. 

Jeg får mye angst når jeg har hatt så mye... Og barna er det kjæreste jeg har i livet mitt, og er livredd for at noe skal skje dem. Jeg vil dø før barna mine. Jeg tenker på dem som opplever å miste sine barn før de selv dør. Og gå igjennom det må være helt forferdelig, og det er min største frykt. Jeg ville vært helt ødelagt for alltid om noe skjedde mine barn. Ungene mine sier til meg at jeg må ikke bekymre meg for de har det bra.. Det sier de når jeg noen få ganger har kommet innpå hvor mye jeg kan stresse og engste meg for dem. Jeg sier det veldig sjelden til dem. For jeg vil ikke at de skal vite at jeg går rundt å bekymrer meg for dem hele tiden. Da vil jo de tro jeg er helt hysterisk ;). 

[stjernestøv]

28 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er sant. Fortiden er som en minnebok / som et fotoalbum... og det som var i fortiden ønsket man jo å ha ut livet sitt egentlig. Personer som man trodde man skulle dele resten av livet sitt med... og så når de forsvinner så var den tiden borte, men samtidig så var jo det en tid i det.... Det var jo en del av livet mitt. Jeg har jo hatt forhold, og det betydde jo mye for meg. Men jeg må bare leve med at nå i nåtiden så eksisterer det ikke mer desverre. Og det er bare såret igjen som sitter på, og det må gro. Livet mitt har på sett og vis gått videre. Jeg har et rikt og innholdsrikt liv, men jeg er bare trist over måten han forlot meg på fortsatt. 

Jeg får mye angst når jeg har hatt så mye... Og barna er det kjæreste jeg har i livet mitt, og er livredd for at noe skal skje dem. Jeg vil dø før barna mine. Jeg tenker på dem som opplever å miste sine barn før de selv dør. Og gå igjennom det må være helt forferdelig, og det er min største frykt. Jeg ville vært helt ødelagt for alltid om noe skjedde mine barn. Ungene mine sier til meg at jeg må ikke bekymre meg for de har det bra.. Det sier de når jeg noen få ganger har kommet innpå hvor mye jeg kan stresse og engste meg for dem. Jeg sier det veldig sjelden til dem. For jeg vil ikke at de skal vite at jeg går rundt å bekymrer meg for dem hele tiden. Da vil jo de tro jeg er helt hysterisk ;). 

Når jeg blir bekymret prøver jeg å sende dem gode tanker "Du har det bra, dette klarer du, det går fint" osv. Vil jo ikke sende dem negative tanker heller. 

[Gjest Mina1]

57 minutter siden, stjernestøv skrev:

Når jeg blir bekymret prøver jeg å sende dem gode tanker "Du har det bra, dette klarer du, det går fint" osv. Vil jo ikke sende dem negative tanker heller. 

Samme her. Jeg prøver å skjule at jeg er så redd for alt mulig. Men var en gang jeg kom innpå om at jeg fikk veldig lett angst og sånn, har dere merket det? Da svarte de: nei .. vi har ikke merket at du får lett angst. .Det var en lettelse å høre for her har jeg gått rundt med kronisk angst i alle år, og de har ikke oppdaget det. Det eneste de merket var at jeg ble veldig redd hvis de ikke kom hjem til avtalt tid, eller hvis de ramlet og slo seg eller var syk osv.. 

[stjernestøv]

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Samme her. Jeg prøver å skjule at jeg er så redd for alt mulig. Men var en gang jeg kom innpå om at jeg fikk veldig lett angst og sånn, har dere merket det? Da svarte de: nei .. vi har ikke merket at du får lett angst. .Det var en lettelse å høre for her har jeg gått rundt med kronisk angst i alle år, og de har ikke oppdaget det. Det eneste de merket var at jeg ble veldig redd hvis de ikke kom hjem til avtalt tid, eller hvis de ramlet og slo seg eller var syk osv.. 

Ja Gud husker når han ene ikke kom rett hjem etter skolen, jeg var totalt nervevrak og ringte rundt over alt. Hadde blitt med en kompis hjem han,da fikk han mobil. De visste nok hvordan jeg var...redd, men de trodde det var normalt at mammaer var som meg. De spurte en plass vi var innlagt"Hva feiler det mamma da". Da sa de "Nei hun har nå lavt jerninnhold". Da fikk jeg beskjed om å forklare dem om angst og at det hadde jeg. Men om min psykose greie fortalte jeg ikke om før de var voksne, ville jo beskytte dem. Men jeg var jo den samme for dem. 

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja Gud husker når han ene ikke kom rett hjem etter skolen, jeg var totalt nervevrak og ringte rundt over alt. Hadde blitt med en kompis hjem han,da fikk han mobil. De visste nok hvordan jeg var...redd, men de trodde det var normalt at mammaer var som meg. De spurte en plass vi var innlagt"Hva feiler det mamma da". Da sa de "Nei hun har nå lavt jerninnhold". Da fikk jeg beskjed om å forklare dem om angst og at det hadde jeg. Men om min psykose greie fortalte jeg ikke om før de var voksne, ville jo beskytte dem. Men jeg var jo den samme for dem. 

Sånn er det med familie. Jeg har sagt til mine barn at jeg er ikke en feilfri mamma. Jeg gjør mine feil, men jeg forsøker så godt jeg kan. Da har de sagt: ja men mamma : vi elsker deg uansett. Og jeg gjør det samme med de  . Ingen er feilfrie. Og det med angst er en grusom ting... 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Sånn er det med familie. Jeg har sagt til mine barn at jeg er ikke en feilfri mamma. Jeg gjør mine feil, men jeg forsøker så godt jeg kan. Da har de sagt: ja men mamma : vi elsker deg uansett. Og jeg gjør det samme med de  . Ingen er feilfrie. Og det med angst er en grusom ting... 

Jeg har et veldig åpent forhold med mine barn nå, vi snakker omtrent om alt sammen. Syns det er fint  Og sønnen min som selv sliter med ting ringer meg ofte når han vil snakke. 

[Gjest Mina1]

46 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg har et veldig åpent forhold med mine barn nå, vi snakker omtrent om alt sammen. Syns det er fint  Og sønnen min som selv sliter med ting ringer meg ofte når han vil snakke. 

Jeg synes at det er fint når man kan prate åpent om alt. Det kan jeg og barna også, men jeg forsøker å ikke prate så mye om min angst da, men prater litt om den iblant. 

Foreks i sommer: Vi skulle reise med flere fly på ferie, og jeg var jo livredd å fly.. Da sa jeg til barna: jaja , mammaen deres er galen. Hun er redd å fly men må sydover. Så jeg drar, og er stolt over at jeg våger dette her... Ungene synes at det er kult at jeg er åpen om det. Og de er ikke redd for å fly i det hele tatt. De ler av meg, for de synes at jeg er morsom som absolutt skal ut å reise selv om jeg har den flyangsten  

[Gjest Gargamel]

Niks. Har ikke angst.

[Gjest Mina1]

1 time siden, Gargamel skrev:

Niks. Har ikke angst.

Da er du veldig heldig  

[stjernestøv]

14 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg synes at det er fint når man kan prate åpent om alt. Det kan jeg og barna også, men jeg forsøker å ikke prate så mye om min angst da, men prater litt om den iblant. 

Foreks i sommer: Vi skulle reise med flere fly på ferie, og jeg var jo livredd å fly.. Da sa jeg til barna: jaja , mammaen deres er galen. Hun er redd å fly men må sydover. Så jeg drar, og er stolt over at jeg våger dette her... Ungene synes at det er kult at jeg er åpen om det. Og de er ikke redd for å fly i det hele tatt. De ler av meg, for de synes at jeg er morsom som absolutt skal ut å reise selv om jeg har den flyangsten  

Ja det er fint å kunne snakke om alt  

Du er nå tøff da som flyr  Min mann har flyskrekk og nekter. 

[Gjest Mina1]

6 timer siden, stjernestøv skrev:

Ja det er fint å kunne snakke om alt  

Du er nå tøff da som flyr  Min mann har flyskrekk og nekter. 

Jeg nektet i alle år og du  . Men tilslutt så fant jeg plutselig ut at jeg skulle virkelig se verden!!! Og da måtte jeg fly. Men jeg er stolt av at jeg våger noe jeg hadde mega-angst for. Men jeg er ikke så redd lenger som før, så jeg har vunnet mye over den angsten.  . Forsøker å se på angsten som humor i den situasjonen... Det hjelper. 
 

Endret 17. september 2017 av Mina1