Hva kan jeg få ut av å fortelle om vonde minner?

[usikker123]

Er man på snart 30 som ikke fungerer i hverdagen. Depresjon, mye angst og selvhat. Har ikke hatt noe fremgang så lenge jeg kan huske.

Jeg har gått til psykiater i noen måneder i tilfelle det er noe hjelp å få ut av det selv om jeg ikke vet hva det skulle være. Det jeg føler ligger i bunnen av mine problemer er en nesten-konstant frykt for å si eller kjøre ting jeg ikke får med meg selv. Altså at jeg sier noe høyt og tydelig uten at jeg legger merke til det. Jeg mistenker dette ofte, mange ganger de siste 15 årene har jeg hatt veldig god grunn til å tro det har skjedd, og noen ganger har jeg fått 100%(ja, 100%) bekreftelse.

Ofte er det utsagn som er frekke eller veldig upassende på andre måter.

Det mest betydelige, for meg, tilfellet av dette var grove seksuelle kommentarer/utsagn. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var, ble bare fortalt deler av det uker senere. Jeg hadde ingen mistanke om at det hadde skjedd. 

Av barndomsminner har jeg ikke noe særlig å fortelle, litt mobbing og andre dårlige opplevelser som jeg på ingen måte bryr meg om lengre.

Det eneste minne jeg fortsatt syntes det er veldig ukomfortabelt å tenke på er et hvor jeg opplevde ting veldig lignende innholdet i utsagnet jeg nevnte ovenfor.

Har ikke nevnt den siste delen til psykiateren. Først og fremst har jeg bare uendelig lite lyst til å snakke om det, og så vil jeg absolutt ikke at det settes noen navnelapp på de minnene eller meg som følge av dem.

Når jeg skriver det ned slik jeg har gjort nå ser det opplagt ut at jeg burde nevne det til psykiater, men er veldig usikker på om jeg skal.

- Det opplevdes ikke traumatisk der og da(hadde ikke full forståelse av det som skjedde)

- Frykter veldig at det skal oppfattes som er større ting en det jeg mener det er.

 

Som sagt ekstremt lite lyst til å snakke om det. På den andre siden får jeg ikke noe liv jeg noen gang vil trives med slik ting har gått så langt.

Hva kan jeg vente meg om jeg forteller om det? Hva er det å gjøre med det?

 

[Gjest Kanuttius]

Du sier altså ufine ting høyt uten å helt få det ned med deg selv? Har du tenkt på om det kan være tics? En jeg kjenner gjentok alltid siste setning som blir sagt f.eks på skolen når læreren prater eller han ser film. Han var ikke klar over det selv før en lærer så Det, da forsto han jo også hvorfor de andre av og til kikket litt rart på han.

Men uansett, skal du få det bedre så er det du forteller absolutt relevant  å si til behandler. Det kan være ett viktig innspill videre 😊

 

[usikker123]

På 9/18/2017 den 2.42, BamseLiten skrev:

Du sier altså ufine ting høyt uten å helt få det ned med deg selv?

Ja. Psykiateren kaller et tics.

De minnene jeg tenker på, som omhandler samme seksuelle ting(før jeg hadde noe interesse av det selv) som minst ett av de ubevisste utsagnene mine, har jeg i det siste vurdert å fortelle om(ikke i detalj). Hvilke forskjell kan det gjøre på behandlingen? Er det noe effektiv behandling for slikt? Ikke veldig lyst å fortelle noe om det, så lurer på om det er verd det.

[Gjest Kanuttius]

På 24.9.2017 den 22.44, usikker123 skrev:

Ja. Psykiateren kaller et tics.

De minnene jeg tenker på, som omhandler samme seksuelle ting(før jeg hadde noe interesse av det selv) som minst ett av de ubevisste utsagnene mine, har jeg i det siste vurdert å fortelle om(ikke i detalj). Hvilke forskjell kan det gjøre på behandlingen? Er det noe effektiv behandling for slikt? Ikke veldig lyst å fortelle noe om det, så lurer på om det er verd det.

Tics skal du ikke skamme deg over, det er en sykdom som du ikke kan noe for og det er noe du kan få profesjonell hjelp til å begrense. Det er ikke noe du skal være nødt til å jobbe med alene. Med riktig hjelp kan man ha gå helt normale jobber med tics. Den mest populære læreren på ungdomsskolen min hadde tics, han var så snill og kul at ingen tenkte over de rare tingene han gjorde.  

Kan det tenkes at de du sier som er tics kan ha noe med de minnene å gjøre? Hva om ikke du hadde de minnene så hadde du kanskje gjort helt andre tics? Uansett så plager disse tankene deg såpass mye at du tar det opp her og da tenker jeg at det er noe du bør snakke om.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt men har selv hatt nytte av å snakke om ting. Det er et utsagn som sier at trollene sprekker når de kommer ut i lyset. Det å hele tiden skulle holde nede vonde minner er som å skulle holde nede en ball eller flere under vann. Det går ann men blir veldig slitsomt i lengden. Jeg har hatt ting i livet mitt som jeg har hatt veldig lite lyst til å snakke om . Men det var ikke så farlig da jeg endelig snakket om det og faktisk befriende. Det er viktig at du er trygg på psykiateren din og det kan ta litt tid. En annen ting er at hvis din psykiater ikke er ekspert på dine problemer kjenner han nok noen som han kan henvise deg videre til. Men da er det viktig at du er ærlig med hva som plager deg. 

Anonymkode: 79127...4d9

[Gjest Mina1]

Du er den du er og enkelte ting i livet kan man ikke for. Jeg har selv sagt og gjort mye dumt i visse situasjoner hvor jeg ble psykisk usikker og stresset. Vi er bare mennesker. Og vi er ikke programmert til å ikke gjøre feil. Feilene kan også være situasjonsbetinget /preget. Eller fordi minner fra situasjoner dukker opp. 

Du skal kunne fortelle din psykolog om det. De er nok vant til å høre om slike ting og værre ting. 

Tenk positivt. Livet er så bra som man gjør det til. Gjøre det beste ut av livet er viktig. Gjøre det beste ut av sin situasjon. Viktig.