Mun datter forakter meg fordi jeg er uføretrygdet

[AnonymBruker]

Ingen sårer meg mer enn min voksne datter. Hun dømmer meg hardt og får meg til å føle meg uverdig , liten og skamfull. Når hun er på besøk har jeg hjertet i halsen hele tiden. Hun jobber innen sosialen og jeg er uføretrygdet . Hun kritiserer meg for alt og kommer med ekstremt sårende kommentarer. Det er bare noen år siden hun var jenten min som elsket meg og så opp til meg. Jeg har vært en god mor som har gitt alt for ungene mine. Men nå er jeg psyk. Jeg prøver å forklare hvordan jeg har det og hva psykiateren sier men hun bare " fnyser" av forakt. Det gjør så vondt . Hvordan skal jeg møte dette ?. 

Anonymkode: 5f01c...506

[AnonymBruker]

Hvorfor jobber hun på sosialen hvis hun er så foraktfull? Hun må ha en veldig trivelig arbeidsdag når hun forakter de hun jobber for. Det må være et veldig givende møte både for henne og klientene 

Anonymkode: 2b04f...3f4

[XbellaX]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen sårer meg mer enn min voksne datter. Hun dømmer meg hardt og får meg til å føle meg uverdig , liten og skamfull. Når hun er på besøk har jeg hjertet i halsen hele tiden. Hun jobber innen sosialen og jeg er uføretrygdet . Hun kritiserer meg for alt og kommer med ekstremt sårende kommentarer. Det er bare noen år siden hun var jenten min som elsket meg og så opp til meg. Jeg har vært en god mor som har gitt alt for ungene mine. Men nå er jeg psyk. Jeg prøver å forklare hvordan jeg har det og hva psykiateren sier men hun bare " fnyser" av forakt. Det gjør så vondt . Hvordan skal jeg møte dette ?. 

Anonymkode: 5f01c...506

Hva sier hun?

[frosken]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen sårer meg mer enn min voksne datter. Hun dømmer meg hardt og får meg til å føle meg uverdig , liten og skamfull. Når hun er på besøk har jeg hjertet i halsen hele tiden. Hun jobber innen sosialen og jeg er uføretrygdet . Hun kritiserer meg for alt og kommer med ekstremt sårende kommentarer. Det er bare noen år siden hun var jenten min som elsket meg og så opp til meg. Jeg har vært en god mor som har gitt alt for ungene mine. Men nå er jeg psyk. Jeg prøver å forklare hvordan jeg har det og hva psykiateren sier men hun bare " fnyser" av forakt. Det gjør så vondt . Hvordan skal jeg møte dette ?. 

Anonymkode: 5f01c...506

Hva er det din datter er kritisk til? Er det noe hun vil du skal gjøre annerledes?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Hva er det din datter er kritisk til? Er det noe hun vil du skal gjøre annerledes?

Vet at du har opplevd å være pårørende for en som sliter psykisk og jeg forstår st det ikke er lett.  Hun kommer med mange kommentarer ang ting jeg virkelig vet selv og daglig kjemper med. Kritiserer at det ikke er ryddig nok, at jeg burde trent mer , hva jeg spiser, hva jeg gjør. Hva jeg gjør galt i forhold til søsknene hennes. At jeg burde gjøre mer generellt osv. Hun kritiserer meg for alt jeg snakker om,. Hun synes det er uinteressant og at jeg noen ganger gjentar meg selv.  Hun vil helst at jeg skal se mindre på TV, kort sagt hele livet mitt. Jeg strekker meg så langt jeg kan og stiller virkelig opp. Men medisiner og intensiv terapi og dårlig psyke virker jo inn. Spesiellt i perioder der jeg er veldig deprimert og bare vil dø. Hun nekter meg å snakke om min psyke så jeg later som alt er greit og fokuserer på henne når hun kommer på besøk.  Jeg klarer rett og slett ikke å leve opp til hennes forventning. Jeg ser jo alle mine feil men jeg trenger ikke å bli minnet på de hele tiden. 

Anonymkode: 5f01c...506

[frosken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vet at du har opplevd å være pårørende for en som sliter psykisk og jeg forstår st det ikke er lett.  Hun kommer med mange kommentarer ang ting jeg virkelig vet selv og daglig kjemper med. Kritiserer at det ikke er ryddig nok, at jeg burde trent mer , hva jeg spiser, hva jeg gjør. Hva jeg gjør galt i forhold til søsknene hennes. At jeg burde gjøre mer generellt osv. Hun kritiserer meg for alt jeg snakker om,. Hun synes det er uinteressant og at jeg noen ganger gjentar meg selv.  Hun vil helst at jeg skal se mindre på TV, kort sagt hele livet mitt. Jeg strekker meg så langt jeg kan og stiller virkelig opp. Men medisiner og intensiv terapi og dårlig psyke virker jo inn. Spesiellt i perioder der jeg er veldig deprimert og bare vil dø. Hun nekter meg å snakke om min psyke så jeg later som alt er greit og fokuserer på henne når hun kommer på besøk.  Jeg klarer rett og slett ikke å leve opp til hennes forventning. Jeg ser jo alle mine feil men jeg trenger ikke å bli minnet på de hele tiden. 

Anonymkode: 5f01c...506

Kanskje du skal gi henne en kontant tilbakemelding på hvordan hennes kritikk oppleves? Jeg tror jeg ville ha foreslått en form for kompromiss: Hun må slutte å hakke på deg, og til gjengjeld kan du la være å snakke om dine psykiske vansker. Hun har ingen rett til å komme på besøk og oppføre seg dårlig. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, frosken skrev:

Kanskje du skal gi henne en kontant tilbakemelding på hvordan hennes kritikk oppleves? Jeg tror jeg ville ha foreslått en form for kompromiss: Hun må slutte å hakke på deg, og til gjengjeld kan du la være å snakke om dine psykiske vansker. Hun har ingen rett til å komme på besøk og oppføre seg dårlig. 

Du har nok rett. Jeg har en tendens til å trekke meg unna og bli stille i stede for at jeg skulle ha sagt fra.  Kanskje hun føler ansvar for å hjelpe meg samtidig som hun egentlig trenger meg som mor. Hun er kanskje såret og lei seg for noe og så misforstår jeg det opplever det som at hun er flau over meg. Jeg skal være ærlig med henne. 

Anonymkode: 5f01c...506

[Gjest Kanuttius]

Jeg er vokst opp med mye kritikk og negativ tenkning og det eneste som fungerer for meg er å nekte personen å snakke slik til meg. Jeg har den siste tiden avbrutt alle slike temaer kontant. Om din datter ikke klarer å forstå deg uten å komme med kritikk så synes jeg ikke hun fortjener å vite noe heller. Stopper du informasjonen om din helse helt så vil hun kanskje forstå etter hvert at hun går glipp av den du er fullt og helt.

[AnonymBruker]

Det kan være tøft å se at en forelder er syk og ikke minst å høre om det. Da min mor ble syk så var det frustrerende og jeg ble sint og lot nok en del av sinne gå utover min mor. Så kanskje det kan være lurt å begrense litt å snakke om sykdommen din, kanskje hun vil komme å spørre hvordan det går etter hvert. Ikke vet jeg, var bare noe som slo meg.

Anonymkode: 8e7f2...4f8

[Underbar]

Hva med å ta henne med på en pårørendesamtale hos psykiateren?