Jeg strever med å få sove

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kronisk insomni de siste 15 årene og er avhengig av antipsykotisk medisin for å få sove normalt. Om jeg ikke tar medisinene, sovner jeg ikke ett minutt. Kroppen reagerer med å bli anspent og oppfarende og tanker og ideer går på høygir i hodet. Diagnosene traumeterapeuten min har stilt er PTSD og DID. Jeg tvinger meg selv til avslapning f.eks. ved å høre på lydbok eller telle mine egne hjerteslag uten å tenke.

 

Jeg blir veldig sliten i både kropp og hode av dette, men alle muskler er spent og jeg klarer ikke å slappe av i kroppen. Øynene umulig å lukke. Jeg har forsøkt å ta opptil 15 mg Stesolid, men den har ingen virkning. Jeg bruker i tillegg Rivotril pga. epilepsi, men merker ingen beroligende effekt av denne. Jeg har stadig et ønske om å klare meg uten medisiner og tenker at om jeg går lenge nok uten søvn, vil jeg til slutt sovne av meg selv - det må vel si stopp et sted...? Det ender som regel i et epilepsianfall etter 4-5 dager.

 

Nå har jeg sovet én time siden jeg våknet fredag morgen. Det gjør nesten fysisk vondt i hodet av slitenhet og rygg og skuldrer verker av anspente muskler. Og igjen kommer tanken: Om jeg bare ikke sover på lang nok tid... Jeg lærer aldri eller kanskje rettere at jeg aldri gir opp håpet? Medisiner er noe herk, enten det er for søvn eller epilepsi.

 

Hvorfor jeg ikke får sove? Jeg vet ikke. Jeg føler meg ikke engstelig eller urolig. Har lite flashbacks. Hører lite stemmer nå sammenliknet med tidligere. Jeg har en stabil hverdag med lite bekymringer og jeg har tenkt de siste dagene at jeg har det ganske bra i livet mitt slik det er nå. Jeg har kun én venn som bor i Sverige (som jeg chatter med daglig) utenom samboeren min, men jeg trives i eget selskap. Alt skulle ligge til rette for at jeg kunne sove bra. For bare 7-8 år siden bestod hverdagen av flashbacks, angst, selvskading, spiseforstyrrelser, gjentatte innleggelser pga. suicidalitet, var plaget av befalende stemmer osv. Nå går jeg i bra terapi hos en svært flink traumeterapeut. Jeg er priviligert som får gå i terapi hos denne terapeuten.

 

Er det flere som har det slik jeg har beskrevet? Er det noen som har tanker eller erfaringer å dele med hvordan komme ut av uføret? Er det et håp i sikte? Å prøve flere medisiner er ikke aktuelt. Jeg og legen har nå funnet frem til en kombinasjon som virker bra - og da har jeg forsøkt mer enn 20 ulike medisiner.

 

Takk for at du orket lese og takknemlig om du legger igjen noe svar )

 

Anonymkode: 54151...dcb

[Gjest Kanuttius]

Jeg sovner heller ikke uten hjelp. Det har vert ett problem i 15 år her og men det er de siste årene jeg har måtte ty til hjelp. Før sto jeg opp flere ganger hver natt og fikk da til slutt noen få timer med søvn. Å døgne hjalp ikke, ble bare mere stresset av det. Jeg hadde i mange år en tablett i uka, den brukte jeg til den dagen jeg måtte tidlig opp. Nå er det hver natt siden jeg ikke tør stå opp lengre, får fullstendig angst av å stå opp. Sover ikke når jeg er alene i huset heller selv om jeg tar medisinene. Alle råd om god søvnhygiene er forsøkt gang på gang, meditasjoner og hva det måtte være. Toget er gått, jeg orker ikke kjempe for søvnen lengre siden jeg merker at det gjør det bare værre.

Nei, jeg har desverre ingen gode råd men du har min medfølelse iallefall.

[emilie321]

Føler med deg. Det er vondt og ikke sove.  Har selv slitt med søvnen i hele mitt voksne liv, uten medisiner så sover heller ikke jeg. Alt er prøvd. Etter at jeg både har blitt bedre psykisk og at jeg begynte med quetiapin så sover jeg nå vanligvis 4-6 timer i døgnet, det er kjempebra i forhold til hvordan det var før. 

Hvis jeg sover dårlig en eller flere netter (da 1-3 timer) så sover jeg faktisk bedre neste natt hvis jeg tar en hvil på dagen. Det nytter ikke å gå til jeg "stuper", jo mer sliten, jo mindre søvn.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg er godt voksen og det er først det siste året jeg sover så mye som 4-6 timer. Du må bare ikke gi opp, søvnen kan forandre seg til det bedre.