Forundelig

[AnonymBruker]

Det forundrer meg at det er så mange som har truffet på mange behandlere de er misfornøyde med. 

Jeg har vært i ca. to år til behandling på dps, hatt fem forskjellige behandlere og har vært fornøyd med dem alle. I tillegg så har jeg hatt flere fastleger og vært til operasjon flere ganger og har hatt x-antall behandlere i forbindelse med det. Alle har jeg vært like fornøyde med. 

Har mange ganger lurt på om jeg har hatt jævlig flaks med behandlere siden jeg har vært så fornøyd. 

Er det faktisk slik at noen kan ha så uflaks at de har møtt på så utrolig mange dårlige behandlere, eller hva er det som er årsaken..?

Anonymkode: 0800a...ee8

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. Ingen har vel alene erfaring med så mange.

Jeg har vel heller inntrykk av at de fleste er veldig fornøyd men at noen som du er inne på dessverre ikke kan si det samme. Like dessverre er det ofte ikke så lett å bevise noe som helst. Så ingen behøver å være redde tror nå jeg.

Anonymkode: 03f04...9a8

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det forundrer meg at det er så mange som har truffet på mange behandlere de er misfornøyde med. 

Jeg har vært i ca. to år til behandling på dps, hatt fem forskjellige behandlere og har vært fornøyd med dem alle. I tillegg så har jeg hatt flere fastleger og vært til operasjon flere ganger og har hatt x-antall behandlere i forbindelse med det. Alle har jeg vært like fornøyde med. 

Har mange ganger lurt på om jeg har hatt jævlig flaks med behandlere siden jeg har vært så fornøyd. 

Er det faktisk slik at noen kan ha så uflaks at de har møtt på så utrolig mange dårlige behandlere, eller hva er det som er årsaken..?

Anonymkode: 0800a...ee8

Tror nok mye av misnøyen er et symptom på noen psykiske lidelser. Sårbarhet og varhet (nær paranoia) for behandleres ord og handlinger. Tolker ting i verste mening, osv. 

Anonymkode: 4c376...d67

[Trine]

Jeg har hatt 7 (?) fastleger. Han ene var forsåvidt flink, men siden jeg bare fikk timer hos vikaren hans så hjalp jo ikke det så mye. De andre har jeg ikke vært fornøyd med. De har aldri tatt tak i ting og det får jeg igrunn svi for nå. Fastlegen jeg har nå er jeg veldig fornøyd med. Hun er flink og nøye. På dps har jeg hatt 4 ulike behandlere. Hun som utredet meg misforsto alt jeg sa og jeg endte opp med de merkeligste diagnoser. Hun ville heller ikke sette meg på adhd-medisin fordi hun mente jeg hadde angst. Tidligere hadde jeg gått til en psykiatrisk sykepleier som etter et halvt år med angstbehandling konkluderte med at jeg ikke hadde angst. Hun skulle også sende en henvisning til nevropsykolog, men det viste seg etterhvert at hun aldri hadde sendt den. Heldigvis sluttet hun som utredet meg og jeg fikk en ny psykiater. Denne psykiateren var veldig flink, men siden hun var i spesialisering så jobbet hun ikke på dps så lenge. Så etterhvert fikk jeg en ny psykiater. Hun var jeg hos 2 ganger så jeg kan ikke si hvordan hun var. Så ble hun langtidssykemeldt og etter et par mnd overlatt til meg selv, fikk jeg en psykolog. Hun er hyggelig hun, men tror ikke hun kan så mye om asperger. Uansett så har hun konkludert med at jeg ikke kan behandles så nå går jeg bare til henne i påvente av tilbud fra kommunen. Andre leger jeg jeg har vært hos har vært for ulike fysiske årsaker. De har vel virket helt greie. Har vært et par sykepleiere på sykehuset som har vært litt skummelt sure, men de fleste har vært hyggelige.

[stjernestøv]

Tror det er en mening med alle behandlere jeg har møtt, så jeg er fornøyd jeg. 

[AnonymBruker]

Nå får jeg sikkert mye motbør, men jeg tror at egen innstilling til behandler er avgjørende for relasjonen. Er man motivert for å foreta endring så vil man klare å ta til seg det man trenger fra behandleren og bruke det i egenarbeidet mellom timene. Men mange lever i den tro at det er behandleren som skal gjøre dem friske, og da oppnår de ikke stort, gitt. Det er på samme måte som med elever i skolen, de forventer at det er læreren som skal lære dem ting, og forstår ikke at det er de selv som må gjøre arbeidet med å lære. Læreren/behandleren skal legge til rette for at endring skal skje, men har egentlig en forsvinnende liten rolle i utviklingen.

Anonymkode: 51349...973

[emilie321]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå får jeg sikkert mye motbør, men jeg tror at egen innstilling til behandler er avgjørende for relasjonen. Er man motivert for å foreta endring så vil man klare å ta til seg det man trenger fra behandleren og bruke det i egenarbeidet mellom timene. Men mange lever i den tro at det er behandleren som skal gjøre dem friske, og da oppnår de ikke stort, gitt. Det er på samme måte som med elever i skolen, de forventer at det er læreren som skal lære dem ting, og forstår ikke at det er de selv som må gjøre arbeidet med å lære. Læreren/behandleren skal legge til rette for at endring skal skje, men har egentlig en forsvinnende liten rolle i utviklingen.

Anonymkode: 51349...973

Er enig i noe av det du skriver, men veldig uenig i andre ting.

En må være motivert for å få til en forandring, og en stor del av jobben må en gjøre selv. Det at behandleren har en forsvinnende liten rolle i utviklingen er jeg sterkt uenig i. Uten en god behandler som greier å se hele pasienten, og som greier å opparbeide tillit så mener jeg at pasienten har dårlige odds til å få til en bedring.

[emilie321]

På 23.9.2017 den 20.57, Trine skrev:

Jeg har hatt 7 (?) fastleger. Han ene var forsåvidt flink, men siden jeg bare fikk timer hos vikaren hans så hjalp jo ikke det så mye. De andre har jeg ikke vært fornøyd med. De har aldri tatt tak i ting og det får jeg igrunn svi for nå. Fastlegen jeg har nå er jeg veldig fornøyd med. Hun er flink og nøye. På dps har jeg hatt 4 ulike behandlere. Hun som utredet meg misforsto alt jeg sa og jeg endte opp med de merkeligste diagnoser. Hun ville heller ikke sette meg på adhd-medisin fordi hun mente jeg hadde angst. Tidligere hadde jeg gått til en psykiatrisk sykepleier som etter et halvt år med angstbehandling konkluderte med at jeg ikke hadde angst. Hun skulle også sende en henvisning til nevropsykolog, men det viste seg etterhvert at hun aldri hadde sendt den. Heldigvis sluttet hun som utredet meg og jeg fikk en ny psykiater. Denne psykiateren var veldig flink, men siden hun var i spesialisering så jobbet hun ikke på dps så lenge. Så etterhvert fikk jeg en ny psykiater. Hun var jeg hos 2 ganger så jeg kan ikke si hvordan hun var. Så ble hun langtidssykemeldt og etter et par mnd overlatt til meg selv, fikk jeg en psykolog. Hun er hyggelig hun, men tror ikke hun kan så mye om asperger. Uansett så har hun konkludert med at jeg ikke kan behandles så nå går jeg bare til henne i påvente av tilbud fra kommunen. Andre leger jeg jeg har vært hos har vært for ulike fysiske årsaker. De har vel virket helt greie. Har vært et par sykepleiere på sykehuset som har vært litt skummelt sure, men de fleste har vært hyggelige.

Jeg har hatt 7 fastleger jeg og. Han første var jeg veldig fornøyd med, byttet pga flytting. Neste var jeg fornøyd med i begynnelsen, men så ville hun at jeg skulle øke vesentlig med B-preparater. Gikk på Paralgin forte, vival og flunipam. Da hun nærmest forlangte at jeg skulle øke bruken av vival og flunipam, da byttet jeg. Neste fastlege ville ikke ha meg mer. Så hadde jeg noen som var greie nok. Han nest siste jeg hadde, trodde jeg at jeg var fornøyd med, men måtte bytte da han ble alvorlig syk. Når jeg så hvordan han nye fastlegen var, så innså jeg jo at han forrige bare hadde jattet med meg. Fastlegen jeg nå har er bare helt fantastisk (og heldigvis streng med B-preparater) Han tar tak der det trengs.

Har også hatt noen gode behandlere i psykiatrien, men har jo også opplevd det motsatte.  Har opplevd noen som absolutt ikke burde ha jobbet i psykiatrien, men de fleste synes jeg har vært veldig bra. Har stort sett fått behandling på sykehus, men var en kort stund tilknyttet DPS. Hadde en opplevelse der som gjør at jeg aldri vil sette mine bein der mer.

 

[Gjest Maggie55]

Jeg tror bare man kan være maksimalt heldig og samtidig maksimalt uheldig på samme måte som hvorsomhelst på skalaen.

Men jeg tror også at alle mennesker tåler ikke like mye og er fra naturens side mye mere ømfientlig innstilt helt biologisk og jeg tror også at det er der lite å gjøre noe ved. 

Enkelte er nok også noe mer disponert for å søke "den psykisk sykes disposisjon." Samtidig er dette en gruppe mennesker som ofte utenifra blir påført så mye mer enn for eksempel allergipasienter eller hjertekar lidelser.Jeg tror de må bytte behandlere og endre diagnose og endre medisiner og kanskje behandlingssystemet og tilpasse seg et mye mer uforutsigbart system enn så mange andregrupper pasienter. Husker en jeg kjente som fikk sykdom i underlivet av veldig alvorlig art. Legen hadde sagt i første time at " vi to vil se så mye til hverandre de neste årene at du vil hate det". Jeg tror det gikk bra med ham tilslutt, men poenget mitt var at legen tok en mye mer direkte og positiv angrepsvinkel. Er man så usikker på alt som i det psykiske bør man si også dette tydeligere synes jeg. Noe fremdriftsplan er det heller ikke å snakke om. Som vanlig snakker jeg for egen del. Er det grupper der mere  tull med i journaler for hvor sanne og riktige opplysninger og fakta er viktigere. Er det en gruppe som har vanskeligere for å finne frem i klagesysteme? Er der særlig mye statistikk på dette feltet? Har man prøvet å synliggjøre?

ofte ligger der urett bak som aldri blir tatt tak i om den til slutt blir synlig for behandler eller har interesse for behandler som vel ubevisst bare forsvarer "systemet"

Hvem må tåle mer enn dem man antar tåler det minst? De som er reddest og vet så altfor godt at det er ikke bare å ha rett man må også få rett. Det hele minner mye om hva som skjer helt andre steder i verden som vi som alle mennesker tar sterk avstand fra.

Selvsagt satt på spissen da jeg er fullt klar over at vi alle ikke er like og har erfart det samme kanskje heldigvis.😊