Bli aldri helt kvitt spiseforstyrrelsen

[Lilleby]

Jeg har vært så bra så lenge nå. Hadde sluttet å tenke på det også. 

Men nå har det vært forferdelig mye i det siste, et samlivsbrudd, jeg har begynt å studere, og føler at jeg ikke får hverdagen helt til å gå opp. Barna må prioriteres først selvfølgelig, og jeg føler jeg er allerede litt bakpå med studiene.. 

Ja, jeg føler jeg har mistet litt kontrollen. Og på en eller annen måte har dette sendt meg rett ut i bulimien på nytt.

Jeg vet det, jeg er så klar over at det ikke blir bedre av dette, for jeg har vært her så mange ganger før. Så hvorfor skjer dette alltid? Jeg vet jo at dette ikke gir meg mer kontroll? Jeg vet at energinivået mitt vil synke om jeg fortsetter slik, selv om det akkurat nå føles som om det blir boostet. 

Plutselig er følelsen av å ha mat i magen helt forferdelig. Den må ut, klarer ikke tenke, det er bare helt jævlig. 

Jeg merker at jeg begynner å trekke meg litt unna en jeg er veldig glad i. Dette er noe jeg absolutt ikke vil. Samtidig så kan jeg ikke vise hvordan jeg har det. Jeg vet ikke, det er vel at jeg skammer meg. Det er jo ingen «fin» sykdom akkurat. Dessuten er jeg gammel nok til å burde vite bedre.. 

Vurderer om kansje rådgiveren på universitetet kan være verdt å snakke med? Samtidig så er jeg ikke noe flink å snakke om følelser heller. 

Flere voksne her som sliter med spiseforstyrrelser? 

[emilie321]

Ja, jeg sliter med spiseforstyrrelse. Har hatt det fra 7 års alder. Det har variert mellom bulimi, overspising og tvangsspising. Er på bedringens vei, men tror nok at jeg må slite mer eller mindre med dette videre .

Synes du skal snakke med noen om dette. Enten rådgiveren eller kanskje fastlegen. Kanskje fastlegen kan henvise deg til en som kan spiseforstyrrelser. 

Selv går jeg til en privat terapeut. Har blitt bedre, men får tilbakefall spesielt når jeg ikke greier å ha kontroll på følelsene.

 

[Gjest franklyscarlet]

Jeg kan relatere litt til det du skriver. Hadde bulimi i rundt tre år, var frisk i noen få år, og nå har jeg begynt igjen. Vet hvor dumt det er, og så gjør jeg det likevel. Tror jeg ikke takler stresset både bipolar og PTSD gir, i tillegg til at jeg begynte å studere nå i høst. Det er som om jeg trenger å kaste opp for å få "kastet opp" en del av det indre stresset, og for å komme meg gjennom hverdagen. Det er helt idiotisk, og likevel gjør jeg det - litt som på autopilot. Jeg nyter ikke maten jeg overspiser, men jeg nyter følelsen av å tømme meg. Og så blir jeg sår i halsen og svimmel etterpå, men hey ho...