Mens man venter på terapi

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog (o.l) en gang i uka de siste 5 årene og har blitt helt avhengig av det. Har gått til mange forskjellige folk, i tillegg til at det har vært en del innleggelser. Av ulike grunner så venter jeg nå på å få plass hos en ny behandler. Dermed har jeg ingen å snakke med for tida. Jeg har ikke venner og jeg klarer ikke å snakke med familien min (for mye av det jeg sliter med handler om dem). Fastlegen min er ikke noe god til å lytte, han liker best å ha fokus på somatiske ting. 

Så vet dere om det finnes noen jeg kan snakke med (helst profesjonelle) mens jeg venter på å få startet opp hos ny behandler? Hvis jeg skal holde alt inni meg, så er jeg sikker på at det kommer til å ende opp med en ny akuttinnleggelse og det vil jeg virkelig unngå

Anonymkode: 66f70...360

[Caprioli]

Noen kommuner har lavterskeltilbud med psykolog som hvis du er heldig har kapasitet omgående. Det samme gjelder DPS. I begge tilfeller må du normalt gå via fastlege, og er avhengig av litt flaks med kapasitet.

Alternativt kan du alltids gå til en privatpraktiserende psykolog uten avtale med det offentlige. Da vil du normalt kunne få time omgående, men må ta kostnaden selv (typisk fra 900 til 1500 kr/time).

[Gjest Kanuttius]

Kommunens psykiatri har gjerne en psykolog og flere psykiatriske sykepleiere. Du kan søke om å få hjelp dèr, i min kommune søker pasienten selv. Vi trenger ikke legens henvisning der. Ellers kan du undersøke om det finnes noen dagtilbud eks hos frivillighetssentralen. Da kommer du deg litt ut blant andre. Det hjelper på ventetiden å ha noe fast å gå til.

[Fuglene]

Jeg fikk en periode gå til psykiatrisk sykepleier i kommunen, men opplevde selv at det ble helt feil. Jeg var rett og slett for "tung" for henne, og hun ga meg litt for "enkle" råd og tips, som gjorde meg nesten frustrert. Ble sittende der og prate på repeat mens hun sa "huff og ja og ha." Lavterskeltilbud er ikke alltid det man har behov for, og det er fælt å gå og vente på hjelp.

[Gjest Kanuttius]

Det har nok noe med kjemien å gjøre også. Mennesker jeg ikke har god kjemi med kan komme med så mange gode råd og tanker de bare vil, mine ører er lukket. Å føle at hjelp blir dyttet på en er ingen god følelse for noen tror jeg.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Fuglene skrev:

Jeg fikk en periode gå til psykiatrisk sykepleier i kommunen, men opplevde selv at det ble helt feil. Jeg var rett og slett for "tung" for henne, og hun ga meg litt for "enkle" råd og tips, som gjorde meg nesten frustrert. Ble sittende der og prate på repeat mens hun sa "huff og ja og ha." Lavterskeltilbud er ikke alltid det man har behov for, og det er fælt å gå og vente på hjelp.

Det er dessverre mange av disse sykepleierne. 

Anonymkode: fc422...c05