Overskudd?

[umakenverdt]

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

 

[stjernestøv]

3 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

 

Å du er ikke den eneste....hvis det er noen trøst. 

[yellow ledbetter]

Klart det må aksepteres. Det er veldig ulikt hva folk faktisk har ork og overskudd til. Klarer du å gjøre jobben din, så er resten opp til deg. Jeg blir av og til helt satt ut av å se hvor mye andre ser ut til å ha overskudd til. Jeg prioriterer jobb, det lille som er av oppfølging av nesten voksne unger, legetimer og alt sånt. Og et minimum av husarbeid. Da er det stopp. Og det er i grunnen helt greit. 

[Caprioli]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

En ting først -- Nå representerer jo ikke publikum her inne snittet av befolkningen når det gjelder dette. Veldig mange her inne som har kroniske eller midlertidige lidelser/situasjoner som gjør at de har lavt energinivå.

Så på generelt grunnlag er jo ikke dette normalt for et friskt, voksent menneske. Forstår ikke hva du mener med at du "Vet det er min feil"? Er dette noe du ønsker, sånn at du har utsatt deg for ting som gir deg mindre energi?

Jeg kjenner jo ikke deg eller din historikk, men noen har kroniske tilstander som gjør at energinivået er lavt, mens mange av oss har lavt energinivå i en periode. Det kan være på grunn av somatisk sykdom, utbrenthet, småbarnsperioden eller andre ting.

Kan ikke se noen grunn til at de som får forklart situasjonen ikke skal akseptere dette (har de noe valg?).

[frosken]

3 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

 

Kanskje du bør be om en medisinvurdering nå?

[Gjest Kanuttius]

Hvis det er noe du kan gjøre for å få mere overskudd synes jeg du skal gjøre det. En liten innsats for en bedre hverdag. Å ikke orke noe utenom jobb er ikke normalen for folk flest.

[frosken]

4 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

 

Slik jeg kjenner deg, så er det primært du selv som har problemer med å akseptere at du i perioder har det så vanskelig at du fungerer dårligere enn hva du pleier. Jeg synes det er viktig at du forteller behandleren din om hvordan du har det, og sannsynligvis bør du også etablere kontakt med din fastlege. Kanskje vil det være lurt med delvis sykemelding en periode - eller kanskje trenger du ikke formell sykemelding siden du har en arbeidsplass som pleier å være svært innstilte på å tilrettelegge for deg når ting er vanskelig. 

Jeg husker ikke om jeg har nevnt denne tidligere, men hvis ikke så synes jeg du skal vurdere å skaffe deg den: https://www.adlibris.com/no/bok/the-compassionate-mind-workbook-9781472135902

[umakenverdt]

Takk, kjennes ganske så depressivt igjen for tiden, men må forsøke å finne ut hva jeg skal gjøre med det. Mulig jeg må se på medisinene sammen med fastlegen. Men aner jo ikke hva som kan være aktuelt, har brukt cipramil en kort periode og nå fontex 60 mg pr. dag i et par år. Skal se om det kanskje er andre medisiner som er bedre, men aner jo ikke om det er de jeg bruker nå som gjør at jeg holder meg til en viss grad flytende i alle fall på jobb. 

Jeg synes det er vanskelig å si at jeg ikke får til mer, og ikke gjør noe annet enn jobb. Jeg er redd for det ikke er aksept for det på jobb. Jeg har jo ingen unnskyldninger, ingen familie, aktiviteter eller ingen andre ting som tar tid. Jeg burde ikke være så ferdig.

[Trine]

22 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg forstår ingenting av dette systemet. Jeg  holder ut på jobb, men gjør ikke noe mer etterpå, det har jeg ikke fått til i det siste. Vet det er min feil, men har ikke fått til å gjøre noe med det. Er det slik at det er aksept for at noen klarer veldig lite, og tilsynelatende blir sliten av lite? Jeg får ikke til å leve. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forholde meg til at jeg gjør så lite... Sliten nå. Kanskje ikke riktig å poste dette. Vet bare ikke hva som er akseptert og hva jeg skal gjøre med det dersom det ikke er aksept for det.

 

Det viktigste er ikke hvorvidt andre aksepterer det, men at du aksepterer det selv. Jeg syns det er imponerende at du klarer å stå i full jobb. Man skal orke å gjøre ting som gir glede, i tillegg til jobben. Det er ihvertfall hva jeg har blitt fortalt av lege, psykolog og NAV. Orker man ikke det, går det ut over livskvaliteten. Men generelt tror jeg ikke folk bryr seg om hva du orker og ikke orker, det er nok ikke sånn at de ikke aksepterer deg fordi du orker mindre. Noen har sikkert problemer med å forstå det, men det trenger du ikke bry deg noe om. Det er bare du som kjenner deg og det er bare du som kan ta hensyn til dine behov.

11 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er vanskelig å si at jeg ikke får til mer, og ikke gjør noe annet enn jobb. Jeg er redd for det ikke er aksept for det på jobb. Jeg har jo ingen unnskyldninger, ingen familie, aktiviteter eller ingen andre ting som tar tid. Jeg burde ikke være så ferdig.

Hvorfor skulle de på jobben bry seg om hva du bruker fritiden din til? Og at du ikke har noen unnskyldninger, eller grunner er egentlig et bedre ord, du sliter psykisk og det er ekstremt energikrevende å ha psykiske problemer.

[umakenverdt]

9 minutter siden, Trine skrev:

Det viktigste er ikke hvorvidt andre aksepterer det, men at du aksepterer det selv. Jeg syns det er imponerende at du klarer å stå i full jobb. Man skal orke å gjøre ting som gir glede, i tillegg til jobben. Det er ihvertfall hva jeg har blitt fortalt av lege, psykolog og NAV. Orker man ikke det, går det ut over livskvaliteten. Men generelt tror jeg ikke folk bryr seg om hva du orker og ikke orker, det er nok ikke sånn at de ikke aksepterer deg fordi du orker mindre. Noen har sikkert problemer med å forstå det, men det trenger du ikke bry deg noe om. Det er bare du som kjenner deg og det er bare du som kan ta hensyn til dine behov.

Hvorfor skulle de på jobben bry seg om hva du bruker fritiden din til? Og at du ikke har noen unnskyldninger, eller grunner er egentlig et bedre ord, du sliter psykisk og det er ekstremt energikrevende å ha psykiske problemer.

Jeg får det ikke helt til for tiden. Det er også et par oppgaver på jobben jeg ikke får til, det går mer på det relasjonelle med kollegene, men er likevel en del av det jeg skal gjøre i jobben. Når folk spør hvorfor jeg ikke gjør alt, så må jeg jo svare dem. Jeg må jo svare dersom jeg ikke orker å bli med til lunsj. Og siden det nå er en del som jobber ekstra for tiden, så bryr det jo de på jobben at jeg som ikke har noenting annet ikke skal kunne ta i ekstra. 

Målet er å ikke gjøre destruktive handlinger. Akkurat nå må målet være å holde hode over vannet på jobb, selv om jeg har problemer med å akseptere det. 

Må gå til lege for å få vurdert medisiner, har ikke gjort det på to år. Usikker på om det er mer depresjon, men mye tanker om at jeg ikke ønsker å leve og ellers veldig negative vurderinger. Klarer ikke konstruktive revurderinger. 

[Gjest Kanuttius]

Jeg synes det er ganske tydelig at du trenger en god prat med legen nå. 

[Trine]

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg får det ikke helt til for tiden. Det er også et par oppgaver på jobben jeg ikke får til, det går mer på det relasjonelle med kollegene, men er likevel en del av det jeg skal gjøre i jobben. Når folk spør hvorfor jeg ikke gjør alt, så må jeg jo svare dem. Jeg må jo svare dersom jeg ikke orker å bli med til lunsj. Og siden det nå er en del som jobber ekstra for tiden, så bryr det jo de på jobben at jeg som ikke har noenting annet ikke skal kunne ta i ekstra. 

Målet er å ikke gjøre destruktive handlinger. Akkurat nå må målet være å holde hode over vannet på jobb, selv om jeg har problemer med å akseptere det. 

Må gå til lege for å få vurdert medisiner, har ikke gjort det på to år. Usikker på om det er mer depresjon, men mye tanker om at jeg ikke ønsker å leve og ellers veldig negative vurderinger. Klarer ikke konstruktive revurderinger. 

Ja, selvfølgelig, sånne ting har jo innvirkning på de andre. Skaff deg hund, da blir det helt naturlig at du ikke kan jobbe overtid for du må jo hjem til hunden Jeg vet ikke hvordan folk du jobber med, noen mennesker er jo flinke til å forstå, mens andre overhode ikke forstår. Men du kan jo bare forklare akkurat sånn som det er. Det er ikke det at du ikke gidder, men at slik din situasjon er nå så makter du det ikke. Jeg tenker litt at om de ikke forstår det så får det være dems problem. Ditt problem er vel mer at du skylder på deg selv for dette her. Det er ikke din skyld at du er syk. Det kan du forresten si til kollegaer. Ganske enkelt si at du er syk og derfor ikke får til alt som forventes av deg.

Ja, er rart du ikke har vært hos legen på to år syns jeg. Legen min drar meg jo inn en gang i mnd. Så kom deg til legen du. Det kan vel egentlig sies å være et framskritt da, for 2 år siden var det jo bare så vidt du kom deg til legen, for du ville ikke være til bry. Du bør også be om en blodprøve for å sjekke om du har noen mangler som kan gjøre depresjonen værre. D-vit f.eks. Tanker om at man ikke ønsker å leve er ikke farlige før man gjør handling av dem. Det får du ikke lov til, da kommer jeg til å bli skikkelig sur på deg.  Men jeg kjenner tankene veldig godt, og det er ikke tanker som gjør en glad og positiv. Hvor ofte går du til psykolog nå? Og syns du det hjelper?

[umakenverdt]

13 timer siden, Trine skrev:

Ja, selvfølgelig, sånne ting har jo innvirkning på de andre. Skaff deg hund, da blir det helt naturlig at du ikke kan jobbe overtid for du må jo hjem til hunden Jeg vet ikke hvordan folk du jobber med, noen mennesker er jo flinke til å forstå, mens andre overhode ikke forstår. Men du kan jo bare forklare akkurat sånn som det er. Det er ikke det at du ikke gidder, men at slik din situasjon er nå så makter du det ikke. Jeg tenker litt at om de ikke forstår det så får det være dems problem. Ditt problem er vel mer at du skylder på deg selv for dette her. Det er ikke din skyld at du er syk. Det kan du forresten si til kollegaer. Ganske enkelt si at du er syk og derfor ikke får til alt som forventes av deg.

Ja, er rart du ikke har vært hos legen på to år syns jeg. Legen min drar meg jo inn en gang i mnd. Så kom deg til legen du. Det kan vel egentlig sies å være et framskritt da, for 2 år siden var det jo bare så vidt du kom deg til legen, for du ville ikke være til bry. Du bør også be om en blodprøve for å sjekke om du har noen mangler som kan gjøre depresjonen værre. D-vit f.eks. Tanker om at man ikke ønsker å leve er ikke farlige før man gjør handling av dem. Det får du ikke lov til, da kommer jeg til å bli skikkelig sur på deg.  Men jeg kjenner tankene veldig godt, og det er ikke tanker som gjør en glad og positiv. Hvor ofte går du til psykolog nå? Og syns du det hjelper?

Hehe, en hund hadde nok kunnet blitt brukt som unnskyldning, men kunne ikke hatt den slik min situasjon er nå. Ja, må ta noen grep for å forhindre ytterligere forverring, for det er heller ikke mine kolleger tjent med.

Ja, nå var det jo egentlig ikke legen min som startet dette og han har vært lite med på prosessen, så det er egentlig helt forståelig. Jeg har jo også ukentlig oppfølging av psykolog, som jeg har opplevd har hjulpet, men den siste måneden er det lite som har hjulpet. Men hun hjelper vel akkurat nå meg med å holde hode over vannet. 

Siden jeg har gått på antidepressiva over så lang tid uten noen medisinvurdering så bør jeg vel få gjort det, spesielt når jeg har kjent på mer depressive tanker den siste tiden. Bør kanskje sjekke om jeg mangler noe, d-vitamin eller annet. Får spørre han. Nei, tankene er ikke farlige. Jeg vet jo nå at ikke alle ville hatt det bedre dersom jeg forsvant, noen ville til og med syntes det hadde vært vanskelig, så det gir meg enn viss trygghet på at jeg ikke kommer til å gjøre handlinger av tankene. 

[Trine]

16 timer siden, umakenverdt skrev:

Hehe, en hund hadde nok kunnet blitt brukt som unnskyldning, men kunne ikke hatt den slik min situasjon er nå. Ja, må ta noen grep for å forhindre ytterligere forverring, for det er heller ikke mine kolleger tjent med.

Ja, nå var det jo egentlig ikke legen min som startet dette og han har vært lite med på prosessen, så det er egentlig helt forståelig. Jeg har jo også ukentlig oppfølging av psykolog, som jeg har opplevd har hjulpet, men den siste måneden er det lite som har hjulpet. Men hun hjelper vel akkurat nå meg med å holde hode over vannet. 

Siden jeg har gått på antidepressiva over så lang tid uten noen medisinvurdering så bør jeg vel få gjort det, spesielt når jeg har kjent på mer depressive tanker den siste tiden. Bør kanskje sjekke om jeg mangler noe, d-vitamin eller annet. Får spørre han. Nei, tankene er ikke farlige. Jeg vet jo nå at ikke alle ville hatt det bedre dersom jeg forsvant, noen ville til og med syntes det hadde vært vanskelig, så det gir meg enn viss trygghet på at jeg ikke kommer til å gjøre handlinger av tankene. 

Det er bra du får tett oppfølging av psykologen. Men jeg syns alikevel legen din burde vært mer involvert, selv om det ikke var han som startet prosessen. Det er ihvertfall på tide at du får en medisinvurdering. Du kan jo høre med psykologen også, hva hun tenker ang. medisiner.

Det er godt å høre at du har forstått at ikke alle ville hatt det lettere om du ble borte. Jeg er sikker på at ganske mange hadde syntes det var vanskelig om du forsvant.

[Gjest Maggie55]

Det vanskeligste synes jeg ofte er hvor lite jeg klarer å gjøre med andres situasjon.Men det går mye virus om dagen tror jeg. Føler hele kroppen bare slått ut. Men har fått time hos fastlegen neste uke.

[umakenverdt]

17 timer siden, Maggie55 skrev:

Det vanskeligste synes jeg ofte er hvor lite jeg klarer å gjøre med andres situasjon.Men det går mye virus om dagen tror jeg. Føler hele kroppen bare slått ut. Men har fått time hos fastlegen neste uke.

Ja det er mye som kan slå ut en kropp og ett hode.