Akutt ambulant team

[Andreaswell]

Noen med erfaringer?

[AnonymBruker]

Hadde hyppig kontakt med AAT i en kortere periode for en del år siden (som alternativ til en innleggelse). Veldig flinke folk som jobbet der. Tok tak i ting som ikke fungerte slik de var og sørget for videre oppfølging og henvisning når de avsluttet arbeidet med meg.

Anonymkode: f0200...453

[Andreaswell]

Okey, så bra. Har aldri vært under DPS eller noe, men er i en sinnsyk krise nå så havnet på legevakten i dag som tok kontakt med dem. De kommer til meg i morgen og hver dag så lenge jeg trenger det. Aldri hatt det slik før, har så mye sinne i meg. Nøster opp i overgrep da advokaten vil anmelde kommunen. Så jeg må skrive ned i detaljer om overgrep fra 3 lærere som foregikk over 6 år. Var vist tøffere enn jeg trodde.

[Andreaswell]

Hadde helt glemt at jeg skrev denne posten. Flere som har holdt overgrep for seg selv i mange år? Hvordan reagerte dere om/når dere startet behandling?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Andreaswell skrev:

Hadde helt glemt at jeg skrev denne posten. Flere som har holdt overgrep for seg selv i mange år? Hvordan reagerte dere om/når dere startet behandling?

Dette var trist å lese. Ja, jeg har opplevd det. Folk spurte meg om jeg var sinnt men jeg følte ikke sinne engang. Hadde lagt lokk på det. Satt seg i kroppen som skam og depresjon. Da jeg sammen med en traumepsykolog begynnte å snakke om det var det smertefullt og mange vonde følelser kom opp. Også sinne. Tror at man ikke kan unngå å måtte føle det verre før det bli bedre. Da er det viktig å ha folk rundt deg som følger med og støtter deg. Noen som vet hva de holder på med. 

Anonymkode: c29bd...214

[tilstede]

1 time siden, Andreaswell skrev:

Hadde helt glemt at jeg skrev denne posten. Flere som har holdt overgrep for seg selv i mange år? Hvordan reagerte dere om/når dere startet behandling?

Ja jeg holdt det for meg selv i mange år. Det tok noen år før jeg i det hele tatt klarte å innrømme for meg selv at det var overgrep det jeg hadde opplevd. Men etter hvert kom jeg til en fantastisk psykiater som drev psykodynamisk terapi, og gikk der i flere år, og han hjalp meg veldig. Jeg skjønner at det er forferdelig vondt det du står oppe i nå, men slike ting kommer ofte opp før eller siden og egentlig er det like godt å ta tak i det før som sist. Prøv å kom deg videre i behandling nå etter det ambulante teamet, til noen som kan hjelpe deg videre, med sinnet ditt og alle de andre følelsene dine. Jeg kan love deg at du vil ha det mye bedre etter hvert. Selv har jeg kommet så langt nå at jeg ikke har et eneste problem i forhold til overgrepene som skjedde lenger, så det går utrolig nok an det også. Men veien dit må en først gå. 

Og skriv gjerne inn her om du vil. Vi er mange her inne som gjerne vil hjelpe og støtte deg om du trenger det. De ambulante teamene er ofte veldig dyktige, så jeg håper du får en god opplevelse med de i morgen.

[tilstede]

1 time siden, Andreaswell skrev:

Hadde helt glemt at jeg skrev denne posten. Flere som har holdt overgrep for seg selv i mange år? Hvordan reagerte dere om/når dere startet behandling?

Du spør spesifikt hvordan reaksjonen var når behandlingen startet. I starten klarte ikke jeg kjenne på sinne. Jeg følte mest på sorg, en voldsom skam, mye skyld. Etterhvert ble jeg så sint at jeg holdt på å sprekke, men det tok faktisk år før jeg kom dit. Men dette er så individuelt, og alle følelser er normale i en slik situasjon, men tristhet, sorg, sinne, skyld og skam er nok veldig vanlige følelser i en terapiprosess som har med overgrep og gjøre. Jeg husker at det var mye følelser knyttet til behandlingen, at det var veldig utmattende. Det krevde mye av meg, og jeg var veldig sliten etter timene. Ofte brukte jeg å vandre rundt på byen etter timene, sette meg på en kafe med en avis. Andre ganger var jeg så opprørt at jeg gråt og bare måtte reise rett hjem. Men jeg følte meg veldig trygg på behandleren min, og det hadde mye å si. 

[Andreaswell]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette var trist å lese. Ja, jeg har opplevd det. Folk spurte meg om jeg var sinnt men jeg følte ikke sinne engang. Hadde lagt lokk på det. Satt seg i kroppen som skam og depresjon. Da jeg sammen med en traumepsykolog begynnte å snakke om det var det smertefullt og mange vonde følelser kom opp. Også sinne. Tror at man ikke kan unngå å måtte føle det verre før det bli bedre. Da er det viktig å ha folk rundt deg som følger med og støtter deg. Noen som vet hva de holder på med. 

Anonymkode: c29bd...214

Ja, jeg har ikke engang begynt å rive opp i det profesjonelt, kun for meg selv som skal legges ved anmeldelsen :/ 

 

[Andreaswell]

8 minutter siden, tilstede skrev:

Du spør spesifikt hvordan reaksjonen var når behandlingen startet. I starten klarte ikke jeg kjenne på sinne. Jeg følte mest på sorg, en voldsom skam, mye skyld. Etterhvert ble jeg så sint at jeg holdt på å sprekke, men det tok faktisk år før jeg kom dit. Men dette er så individuelt, og alle følelser er normale i en slik situasjon, men tristhet, sorg, sinne, skyld og skam er nok veldig vanlige følelser i en terapiprosess som har med overgrep og gjøre. Jeg husker at det var mye følelser knyttet til behandlingen, at det var veldig utmattende. Det krevde mye av meg, og jeg var veldig sliten etter timene. Ofte brukte jeg å vandre rundt på byen etter timene, sette meg på en kafe med en avis. Andre ganger var jeg så opprørt at jeg gråt og bare måtte reise rett hjem. Men jeg følte meg veldig trygg på behandleren min, og det hadde mye å si. 

Ja har jo holdt det for meg selv i over 20 år. Ble så sint i går at jeg skremte meg selv. Derfor dro jeg på legevakten. Knakk noen fingre da jeg slo og slo på en murvegg. For meg nå høres det ut som en annen person. Men hun jeg møtte på legevakten sa at dette er normale følelser, så det var nå godt å høre.

Selv husket jeg ikke overgrepene før jeg var rundt 15-16. De holdt på fra et sted mellom 2-3 klasse og helt ut 7.klasse. Vi snakker ukentlig, og på det groveste med vold og voldtekt. Æsj, aldri kalt det for det før.

[tilstede]

1 time siden, Andreaswell skrev:

Ja har jo holdt det for meg selv i over 20 år. Ble så sint i går at jeg skremte meg selv. Derfor dro jeg på legevakten. Knakk noen fingre da jeg slo og slo på en murvegg. For meg nå høres det ut som en annen person. Men hun jeg møtte på legevakten sa at dette er normale følelser, så det var nå godt å høre.

Selv husket jeg ikke overgrepene før jeg var rundt 15-16. De holdt på fra et sted mellom 2-3 klasse og helt ut 7.klasse. Vi snakker ukentlig, og på det groveste med vold og voldtekt. Æsj, aldri kalt det for det før.

Det høres forferdelig ut, og jeg er lei meg for å høre at du måtte ha en slik tung barndom og bli sviktet slik av personer som skulle hatt normal omsorg for deg. Det er en start å finne de rette ordene og kalle en spade for en spade. Da har du egentlig kommet et stykke på vei, selv om det kanskje ikke kjennes slik ut nå. Og sinnet ditt synes jeg er bra. Det er godt du kjenner på det og jeg håper du klarer å rette det dit det hører hjemme og ikke vender det mot deg selv, for det er heller ikke uvanlig blant overgrepsutsatte. 

[emilie321]

Selv husket jeg ikke selve overgrepene før etter overgriper døde og vi tømte huset hans. Da begynte bildene å komme. Men kroppen har hele tiden husket. Jeg har følt mye skam og vemmelse, men også mye sorg og sinne. Først da jeg begynte å huske kunne jeg begynne å bearbeide. 

Nå er jeg i en ny fase av bearbeidelsen, hos en ny terapeut (gått hos han i ett år) Begynner nå å få føttene under meg, begynner innimellom å føle meg bra nok og ikke ekkel og skitten hele tiden. Nå har jeg også opplevd fysisk og psykisk mishandling, så noe av problemene min er jo fra det også.

Skjønner at du har det veldig vondt nå, men hold ut, så vil det nok bli bedre etterhvert. Det har iallefall blitt det for meg. 

 

[påskelilje]

Leit å høre hvordan du har hatt det i oppveksten. Ønsker deg alt mulig godt og masse styrke til å komme gjennom den prosessen du nå har begynt på  <3

[Andreaswell]

2 timer siden, tilstede skrev:

Det høres forferdelig ut, og jeg er lei meg for å høre at du måtte ha en slik tung barndom og bli sviktet slik av personer som skulle hatt normal omsorg for deg. Det er en start å finne de rette ordene og kalle en spade for en spade. Da har du egentlig kommet et stykke på vei, selv om det kanskje ikke kjennes slik ut nå. Og sinnet ditt synes jeg er bra. Det er godt du kjenner på det og jeg håper du klarer å rette det dit det hører hjemme og ikke vender det mot deg selv, for det er heller ikke uvanlig blant overgrepsutsatte. 

Jeg har valgt å anmelde de som forgrep seg på meg, selv om de i prinsippet ikke kan straffefølges etter så lang tid. Politiet velger derfor selv om de vil etterforske eller ikke. Men dette gjør bistandsadvokaten heldigvis for meg. 

Mye følelser i sving nå ja, trodde jeg hadde kommet over det. Men når man skriver ned i detaljer så blir det så synlig.

[Andreaswell]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Selv husket jeg ikke selve overgrepene før etter overgriper døde og vi tømte huset hans. Da begynte bildene å komme. Men kroppen har hele tiden husket. Jeg har følt mye skam og vemmelse, men også mye sorg og sinne. Først da jeg begynte å huske kunne jeg begynne å bearbeide. 

Nå er jeg i en ny fase av bearbeidelsen, hos en ny terapeut (gått hos han i ett år) Begynner nå å få føttene under meg, begynner innimellom å føle meg bra nok og ikke ekkel og skitten hele tiden. Nå har jeg også opplevd fysisk og psykisk mishandling, så noe av problemene min er jo fra det også.

Skjønner at du har det veldig vondt nå, men hold ut, så vil det nok bli bedre etterhvert. Det har iallefall blitt det for meg. 

 

Jeg ser fortsatt lyst på fremtiden, så absolutt! Men det var tøffere enn jeg trodde.

[Andreaswell]

1 time siden, påskelilje skrev:

Leit å høre hvordan du har hatt det i oppveksten. Ønsker deg alt mulig godt og masse styrke til å komme gjennom den prosessen du nå har begynt på  <3

Takker for det! <3

Følte jeg måtte ut med det, da jeg selv skal jobbe med barn som er utsatt for det samme som meg. Dobbeltmoralsk ønsker jeg ikke å være. Alt av overgrep må anmeldes, særlig mot barn. Vi har en lang vei igjen i samfunnet.

[GordonVega]

Jeg har vært i kontakt med de i flere perioder. Både i akutte kriser og i oppfølging etter innleggelse. Jeg har møtt flere av de som jobber der (8 for å være eksakt pluss noen psykiatere) noen av de har vært med på flere episoder. Min erfaring har utelukkende vært positiv. Her hvor jeg bor virker det som de jobber i AAT virkelig kan jobben sin. 

[GordonVega]

11 timer siden, Andreaswell skrev:

Takker for det! <3

Følte jeg måtte ut med det, da jeg selv skal jobbe med barn som er utsatt for det samme som meg. Dobbeltmoralsk ønsker jeg ikke å være. Alt av overgrep må anmeldes, særlig mot barn. Vi har en lang vei igjen i samfunnet.

Du har så rett. Jeg har selv jobbet med barn, og hørt og sett mye som ikke skal sies eller gjøres mot noen spesielt barn

[AnonymBruker]

Har en god opplevelse med AAT, for ikke lenge siden ringte jeg dem. Snakket dessverre ikke spesielt lenge med dem, men de kjørte meg til legevakten, og virket svært hyggelig. 

Anonymkode: d4e7a...99a

[Eva Sofie]

På ‎25‎.‎10‎.‎2017 den 0.11, Andreaswell skrev:

Noen med erfaringer?

 

Min erfaring med ambulant team er utelukkende negative. Jeg følte de var overfladiske og opptatt av å komme seg videre og om jeg ønsket å snakke om noe vanskelig, fikk jeg beskjed om at jeg måtte snakke med behandler om det. De ble heller et stressmoment mer enn til hjelp. Aldri mer...

Når det kommer til overgrep, tok det 14 år fra første overgrep til jeg fortalte noen litt av det. I gjennomsnitt tar det 17 år fra overgrepet skjedde til man forteller om det. Det står mer om det i denne artikkelen: "Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om overgrep?". Det er en interessant og tankevekkende artikkel.

I mitt tilfelle handlet det om skam, trusler fra overgripere, beskytte foreldrene mot å få vite hva som hadde skjedd og selvfølgelig den klassiske: Skyldfølelse.

Endret 27. oktober 2017 av Eva Sofie

[Andreaswell]

10 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Min erfaring med ambulant team er utelukkende negative. Jeg følte de var overfladiske og opptatt av å komme seg videre og om jeg ønsket å snakke om noe vanskelig, fikk jeg beskjed om at jeg måtte snakke med behandler om det. De ble heller et stressmoment mer enn til hjelp. Aldri mer...

Når det kommer til overgrep, tok det 14 år fra første overgrep til jeg fortalte noen litt av det. I gjennomsnitt tar det 17 år fra overgrepet skjedde til man forteller om det. Det står mer om det i denne artikkelen: "Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om overgrep?". Det er en interessant og tankevekkende artikkel.

I mitt tilfelle handlet det om skam, trusler fra overgripere, beskytte foreldrene mot å få vite hva som hadde skjedd og selvfølgelig den klassiske: Skyldfølelse.

Ja, kjenner meg godt igjen i det du skriver. Spesielt det om foreldre.