Søsken

[AnonymBruker]

Noe jeg synes er veldig interessant er hvirdan søsken kan oppleve sine foreldre og sin oppvekst vidt forskjellig fra hverandre. Såpass at man skulle tro at de ikke vokste opp i samme familie eller hadde de samme foreldrene.

Noen som har erfart det personlig? 

Jeg er en av tre søsken. Min opplevelse av min barndom/oppvekst er ikke gid, uten at jeg vil gå nærmere inn på det her.

Mitt eldre søsken virker tilsynelatende upåfallende og vil ikke snakke om det. Hen har gått videre.

Mitt yngre søsken har valgt å se på alt med positive øyne og nærmest "hyller" våre foreldre og den barndommen de har gitt ham/henne. Jeg kjenner neg overhodet ikke igjen i det hen forteller, og jeg må innrømme at jeg blir både misunnelig, sint og skuffet. For hvordan kan mitt yngre søsken ha opplevd ting SÅ positivt, og ha hatt et SÅ godt forhold til foreldrene våre når JEG ikke hadde det? Vi har opplevd og tolket ting så utrolig forskjellig.Så forskjellig at jeg lurer på meg selv, og om det er meg det er noe galt med og ikke foreldrene våre og oppveksten vår.

Hva er årsaken? 

 

Anonymkode: f2fca...da1

[AnonymBruker]

Det må også sies at jeg har blitt skikkelig skadet og har gått inn og ut av psykehus og hos ulike leger, psykologer og andre behandlere. Mens det tilsynelatende har gått bra med de to andre? 

Kan det være at f.eks psykopatiske foreldre kan velge seg ut et offer i barneflokken som de plager, mens de andre barna går fri? Er det gjort noe research på slike ting?

Anonymkode: f2fca...da1

[AnonymBruker]

Mine søsken og jeg har ikke noe særlig god kontakt med hverandre i dag. Du vet, tre forskjellige barn, tre forskjellige barndommer, tre forskjellige livshistorier. Ingenting felles som knytter oss sammen ala Rune Andersen og hans søsken. Der hos dem hadde de en ganske lik opplevelse av sin situasjon og sin barndom/oppvekst med den samme fienden. Hos oss er saken annerledes hvor bare jeg er den skadeskutte. Iallefall tilsynelatende. 

Tror ikke lenger jeg takler livet mitt. Gjør nok slutt på det snart.

Anonymkode: f2fca...da1

[AnonymBruker]

Vil tro de har opplevd det samme som deg, men takler det på en helt annen måte. Vi er forskjellige og trenger ikke reagere likt. 

Anonymkode: 3e218...0ff

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig dette du beskriver. Det er mange ting som spiller inn. Kjønn, hvor man er i søskenflokken, hvilken personlighet man har, hvilket sosialt nettverk man har utenom familien osv. Jeg har opplevd oppveksten anderledes enn mine søsken men jeg tror ikke mine foreldre bevisst behandlet oss forskjellig . Jeg var storesøster og det ble forventet mer av meg samtidig som jeg var veldig følsom og utrygg som person. Jeg hadde ikke så mange venner så jeg hadde mer behov for kontakt og bekreftelse fra mine foreldre men de var travelt opptatt med yngre søsken og jobb. Mine brødre var litt tøffere og slapp likevel  unna med mer. Min mor var nok litt mer svak for guttene. De hadde mange venner og aktive liv. Og lillesøster har en helt annen personlighet enn meg. Hun var dessuten uvanlig vakker og snill. Jeg vet at mine foreldre gjorde så godt de kunne og de var ikke stygg mot meg. Men jeg hadde behov som de ikke så eller forstod og ble nok litt frustrert over min måte å være på. Jeg er psykisk syk i dag. Jeg har et bra forhold til mine foreldre og søsken i dag. Jeg har vært ærlig i terapi om hvordan jeg opplevde oppveksten for å få legge ting bak meg og jeg har valgt å tilgi. Noe som har vært en lang prossess. Jeg ser anderledes på ting nå som godt voksen med egne barn. Jeg vet også nå at min mor slet psykisk selv og skammet seg over det. Hun så mye likheter i meg og reagerte med å være strengere mot meg  i stedet for å møte meg med åpenhet og forståelse. I dag kan hun snakke om det og jeg ser at hun selv vokste opp uten å bli forstått. Ofte ligger det ting bak som et barn ikke forstår. Barnet er uansett ikke den skyldige . Det er viktig at du forstår. 

Anonymkode: bc10e...ea2

[bibben]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mine søsken og jeg har ikke noe særlig god kontakt med hverandre i dag. Du vet, tre forskjellige barn, tre forskjellige barndommer, tre forskjellige livshistorier. Ingenting felles som knytter oss sammen ala Rune Andersen og hans søsken. Der hos dem hadde de en ganske lik opplevelse av sin situasjon og sin barndom/oppvekst med den samme fienden. Hos oss er saken annerledes hvor bare jeg er den skadeskutte. Iallefall tilsynelatende. 

Tror ikke lenger jeg takler livet mitt. Gjør nok slutt på det snart.

Anonymkode: f2fca...da1

Det er vondt å lese om hvordan du har og har hatt det. Det å føle seg så isolert og uten livsvitner i egen oppvekst kan skape betydelig ensomhet. Det å mangle anerkjennelse for hvordan man har hatt det og hva man har opplevd i oppveksten, kan som du skriver skape enorm usikkerhet av typen: Er det jeg som er fullstendig hinsides som har disse opplevelsene?

For å trekke inn min egen erfaring følte jeg i mange, mange år en sterk illojalitet fra det søskenet som jeg vokste opp med. Vedkommende ville ikke snakke om vår felles historie, og når h*n gjorde det var det «rosenrødt». Jeg kunne ta meg i å lure på om det var noe alvorlig galt med meg som følte meg så ødelagt og hadde så behov for støtte og hjelp til å takle hendelsene. Heldigvis har jeg fått mye støtte og hjelp fra helsevesenet og fra andre nærstående utenfor familien, så jeg har i de senere år ikke følt meg helt alene.

Så for noen år siden var det som om demningen brast for mitt søsken. Det veltet ut. Nå er h*n full av aggresjon, frustrasjon og fortvilelse over hvordan oppveksten har preget livet. H*n har et stort behov for å konfrontere foreldrene. Det er ikke grenser for hva h*n husker. Nå kan også vi som søsken snakke mer om hvordan det har vært, selv om det er svært vanskelig fortsatt fordi alle disse årene uten den form for felleskap har satt sitt preg på vår relasjon. Men h*n anerkjenner i alle fall at tingene har vært som de har vært.

Jeg skriver dette til deg i forsøket på å løfte frem et håp; at forholdene i en søskenflokk kan endre seg. Noen (kanskje som dine søsken) trenger lang, lang tid på å tørre å ta innover seg sin egen historie. For noen er det så mye tryggere å glorifisere «overmakten» selv om det betyr å utradere sin egen historie. Og den som da bærer rundt på en mindre glorifisert versjon kan opplevelse som en «trussel». Det kan skape ensomhet for begge parter. Det kan være at det ligger en mulighet for et felleskap i fremtiden; at dere, når tiden er moden, kan dele opplevelsen av oppveksten på en mer samstemt måte. 

Jeg håper at du føler at du har god hjelp og støtte utenfor familien. Det er antagelig det beste du kan gjøre for deg selv, og så bare håpe på en «oppvåkning» hos dine søsken slik det skjedde i mitt tilfelle.

Jeg ønsker deg alt godt og håper at du klarer å mobilisere håp i den situasjonen du befinner deg i nå.

[frosken]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe jeg synes er veldig interessant er hvirdan søsken kan oppleve sine foreldre og sin oppvekst vidt forskjellig fra hverandre. Såpass at man skulle tro at de ikke vokste opp i samme familie eller hadde de samme foreldrene.

Noen som har erfart det personlig? 

Jeg er en av tre søsken. Min opplevelse av min barndom/oppvekst er ikke gid, uten at jeg vil gå nærmere inn på det her.

Mitt eldre søsken virker tilsynelatende upåfallende og vil ikke snakke om det. Hen har gått videre.

Mitt yngre søsken har valgt å se på alt med positive øyne og nærmest "hyller" våre foreldre og den barndommen de har gitt ham/henne. Jeg kjenner neg overhodet ikke igjen i det hen forteller, og jeg må innrømme at jeg blir både misunnelig, sint og skuffet. For hvordan kan mitt yngre søsken ha opplevd ting SÅ positivt, og ha hatt et SÅ godt forhold til foreldrene våre når JEG ikke hadde det? Vi har opplevd og tolket ting så utrolig forskjellig.Så forskjellig at jeg lurer på meg selv, og om det er meg det er noe galt med og ikke foreldrene våre og oppveksten vår.

Hva er årsaken? 

 

Anonymkode: f2fca...da1

Jeg tenker at det er viktig å holde fast ved at alle har rett til å ha de minner og de følelser de har knyttet til sin egen oppvekst. Det kan være mange grunner til at barn vokst opp i samme familie føler og tenker helt ulikt om sin bakgrunn, og jeg tror en viktig faktor også handler om hvilket temperament og hvilken sårbarhet man fødes med. Det er ikke gitt verken at man opplever ting likt og heller ikke at samspillet mellom foreldre og barn er likt for hvert enkelt søsken. 

Min mor var blant de yngste i en stor søskenflokk. Hun mener hun hadde en utrolig god barndom og har utallige historier om dette. En av hennes søstre mener hun er vokst opp i den ytterste armod (hennes egen formulering). Resten av søskenflokken ligger nok nærmere min mors versjon, men jeg tror disse to søstrene (som er født med et års mellomrom) representerer ytterpunktene. Objektivt sett så vokste de opp under krevende forhold, men de orienterte seg helt ulikt i tilværelsen fra tidlig av, og de har fortsatt med det resten av livet.