ADHD og sosiale settinger

[AnonymBruker]

Hvordan holder dere som har ADHD ut i sosiale settinger? Jeg sliter med konsentrasjonen og takler ikke å forholde meg til mange personer samtidig.

Anonymkode: 2acf3...690

[Andreaswell]

Nei det er ikke uvanlig  Blir fort sliten, men kommer selvsagt ann på humøret også. Er jeg hyperaktiv så holder jeg godt ut.

[Trine]

Holder ikke ut sosiale settinger, med unntak av de gangene jeg trener hund. Får ikke med meg hva folk snakker om og blir generelt sliten av å være sosial.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Andreaswell skrev:

Nei det er ikke uvanlig  Blir fort sliten, men kommer selvsagt ann på humøret også. Er jeg hyperaktiv så holder jeg godt ut.

Akkurat det med humøret merker jeg at påvirker meg veldig også, men når jeg er hyperaktiv så er jeg gjerne irritabel og deprimert noen timer før..

Anonymkode: 2acf3...690

[AnonymBruker]

3 timer siden, Trine skrev:

Holder ikke ut sosiale settinger, med unntak av de gangene jeg trener hund. Får ikke med meg hva folk snakker om og blir generelt sliten av å være sosial.

Det er akkurat sånn jeg er også, jeg synes oppmerksomheten min er på bånn og jeg har helt andre tanker enn situasjonen skulle tilsi. Jeg orker ikke folk rundt meg hvor de prater og tøyser etc. og det er både slitsomt og frustrerende for jeg liker egentlig å være sosial. Jeg sliter også med selvfølelsen og det kan kanskje ha noe å si...

Anonymkode: 2acf3...690

[Andreaswell]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det med humøret merker jeg at påvirker meg veldig også, men når jeg er hyperaktiv så er jeg gjerne irritabel og deprimert noen timer før..

Anonymkode: 2acf3...690

Ja det kan jeg være også. Ikke deppa, men kort lunte i hvertfall. Også blir jeg ofte helt kake på soffaen i ettertid.

[Andreaswell]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat sånn jeg er også, jeg synes oppmerksomheten min er på bånn og jeg har helt andre tanker enn situasjonen skulle tilsi. Jeg orker ikke folk rundt meg hvor de prater og tøyser etc. og det er både slitsomt og frustrerende for jeg liker egentlig å være sosial. Jeg sliter også med selvfølelsen og det kan kanskje ha noe å si...

Anonymkode: 2acf3...690

Selvfølelse kan bygges opp. Min var på bunn for ett år siden. I dag kunne jeg ikke vært mer trygg på meg selv. Nesten cocky  Ingen som tror meg når jeg sier at jeg har sosial angst, for jeg har blitt en sinnsykt sosialisert menneske det siste halvåret. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Andreaswell skrev:

Ja det kan jeg være også. Ikke deppa, men kort lunte i hvertfall. Også blir jeg ofte helt kake på soffaen i ettertid.

Kjenner meg igjen ja  Jeg kan bli så sliten at jeg ikke orker noe hele neste dag også.

Anonymkode: 2acf3...690

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Andreaswell skrev:

Selvfølelse kan bygges opp. Min var på bunn for ett år siden. I dag kunne jeg ikke vært mer trygg på meg selv. Nesten cocky  Ingen som tror meg når jeg sier at jeg har sosial angst, for jeg har blitt en sinnsykt sosialisert menneske det siste halvåret. 

Jeg håper at min blir bedre enn det den er i disse tider ihvertfall  Jeg kjenner at jeg ikke greier å finne på noe som helst å si og når det blir helt stille rundt meg så blir jeg så anspent og ille til mote fordi det jeg tror at andre tenker at jeg må være helt på jordet liksom 

Anonymkode: 2acf3...690

[Andreaswell]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper at min blir bedre enn det den er i disse tider ihvertfall  Jeg kjenner at jeg ikke greier å finne på noe som helst å si og når det blir helt stille rundt meg så blir jeg så anspent og ille til mote fordi det jeg tror at andre tenker at jeg må være helt på jordet liksom 

Anonymkode: 2acf3...690

Du er i 20 åra eller?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Andreaswell skrev:

Du er i 20 åra eller?

Nei, er nok mer enn det, men har vært sånn hele livet.

Anonymkode: 2acf3...690

[Andreaswell]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, er nok mer enn det, men har vært sånn hele livet.

Anonymkode: 2acf3...690

Aah okey. Du får «finne deg selv» på nytt. Lære å gi beng i hva andre tenker om deg.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Andreaswell skrev:

Aah okey. Du får «finne deg selv» på nytt. Lære å gi beng i hva andre tenker om deg.

Tror nok at jeg blir nødt til det, selv om jeg ikke aner hvordan.

Anonymkode: 2acf3...690

[Trine]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat sånn jeg er også, jeg synes oppmerksomheten min er på bånn og jeg har helt andre tanker enn situasjonen skulle tilsi. Jeg orker ikke folk rundt meg hvor de prater og tøyser etc. og det er både slitsomt og frustrerende for jeg liker egentlig å være sosial. Jeg sliter også med selvfølelsen og det kan kanskje ha noe å si...

Anonymkode: 2acf3...690

Før jeg fikk noen diagnoser trodde de jeg hadde sosial angst. Jeg fikk noen oppgaver jeg skulle gjør før og etter jeg hadde vært sosial. Dette var rundt juletider, så jeg tok for meg juleselskapene. Jeg skulle skrive ned hva jeg tenkte og hvordan jeg følte og hva jeg trodde ville skje, før jeg dro. Så skulle jeg skrive hvordan det hadde gått, da jeg kom hjem igjen. På bakgrunn av bl. a dette slo de fra seg den sosiale angsten og mistenkte asperger. Nå har jeg fått utredning og har asperger og adhd. Men ihvertfall, jeg satt da i et selskap og tenkte "nå skal jeg følge med i samtalen". Det gikk vel kanskje 30 sek, så var jeg borte. Jeg har ikke sjans i helvete til å følge med på en samtale med mindre det er noe som interesserer meg veldig, da kan jeg klare å følge med litt lenger. Jeg liker jo ikke å være sosial. Det går greit dersom man gjør noe aktivt, går tur f.eks. Men selskaper, eller bare se på tv sammen, og sånne ting, fikser jeg ikke. Men det er fortsatt frustrerende og slitsomt, ikke så veldig gøy å bruke 14 dager på å komme seg etter en julaften. At du sliter med selvfølelsen kan komme av bl. a. at du sliter med oppmerksomheten. Man føler seg lett litt utenfor når man ikke klarer henge med i samtaler. Man er jo der, sånn rent fysisk, men alikevel så er man et helt annet sted. Jeg begynner å akseptere at jeg sliter med oppmerksomheten, sliter faktisk ekstremt mye med den. Jeg jobber med å tillate meg selv å ikke få med meg alt, jobbe med å heller be folk gjenta dersom det er noe jeg tenker jeg burde få med meg, eller bare drite i at jeg ikke får det med meg. Jeg øver meg på å akseptere at jeg ikke får til alt det andre får til uten problemer. Jeg har noen utfordringer som gjør at jeg ikke har de samme forutsetningene som andre, og det er faktisk helt greit.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Trine skrev:

Før jeg fikk noen diagnoser trodde de jeg hadde sosial angst. Jeg fikk noen oppgaver jeg skulle gjør før og etter jeg hadde vært sosial. Dette var rundt juletider, så jeg tok for meg juleselskapene. Jeg skulle skrive ned hva jeg tenkte og hvordan jeg følte og hva jeg trodde ville skje, før jeg dro. Så skulle jeg skrive hvordan det hadde gått, da jeg kom hjem igjen. På bakgrunn av bl. a dette slo de fra seg den sosiale angsten og mistenkte asperger. Nå har jeg fått utredning og har asperger og adhd. Men ihvertfall, jeg satt da i et selskap og tenkte "nå skal jeg følge med i samtalen". Det gikk vel kanskje 30 sek, så var jeg borte. Jeg har ikke sjans i helvete til å følge med på en samtale med mindre det er noe som interesserer meg veldig, da kan jeg klare å følge med litt lenger. Jeg liker jo ikke å være sosial. Det går greit dersom man gjør noe aktivt, går tur f.eks. Men selskaper, eller bare se på tv sammen, og sånne ting, fikser jeg ikke. Men det er fortsatt frustrerende og slitsomt, ikke så veldig gøy å bruke 14 dager på å komme seg etter en julaften. At du sliter med selvfølelsen kan komme av bl. a. at du sliter med oppmerksomheten. Man føler seg lett litt utenfor når man ikke klarer henge med i samtaler. Man er jo der, sånn rent fysisk, men alikevel så er man et helt annet sted. Jeg begynner å akseptere at jeg sliter med oppmerksomheten, sliter faktisk ekstremt mye med den. Jeg jobber med å tillate meg selv å ikke få med meg alt, jobbe med å heller be folk gjenta dersom det er noe jeg tenker jeg burde få med meg, eller bare drite i at jeg ikke får det med meg. Jeg øver meg på å akseptere at jeg ikke får til alt det andre får til uten problemer. Jeg har noen utfordringer som gjør at jeg ikke har de samme forutsetningene som andre, og det er faktisk helt greit.

Takk for utfyllende svar. Det er som å høre om meg selv innimellom, for jeg er faktisk ikke alltid like ille. Det kommer gjerne når jeg er anspent og kanskje ekstra "følsom" og da er det liksom ikke noe som hjelper i det hele tatt. Jeg er tilstede, som du sier, men får uansett ikke vært tilstede mentalt og det er fryktelig slitsomt. Jeg blir så sliten at jeg har problemer med å fokusere på hvor og hvem jeg er osv.,så det er virkelig et problem. Det er vanskelig for andre å forstå, noe jeg har full forståelse for, men da føler jeg meg bare som en som trekker seg unna eller ikke virker interessert og som ikke forstår noe og det er frustrerende og jeg blir rett og slett sliten og deprimert av å ha det sånn. Heldigvis har jeg fått konkrete råd fra en dyktig behandler og har dermed begynt å ta tak i dette, men veien er bare så lang og kronglete 

Anonymkode: 2acf3...690

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for utfyllende svar. Det er som å høre om meg selv innimellom, for jeg er faktisk ikke alltid like ille. Det kommer gjerne når jeg er anspent og kanskje ekstra "følsom" og da er det liksom ikke noe som hjelper i det hele tatt. Jeg er tilstede, som du sier, men får uansett ikke vært tilstede mentalt og det er fryktelig slitsomt. Jeg blir så sliten at jeg har problemer med å fokusere på hvor og hvem jeg er osv.,så det er virkelig et problem. Det er vanskelig for andre å forstå, noe jeg har full forståelse for, men da føler jeg meg bare som en som trekker seg unna eller ikke virker interessert og som ikke forstår noe og det er frustrerende og jeg blir rett og slett sliten og deprimert av å ha det sånn. Heldigvis har jeg fått konkrete råd fra en dyktig behandler og har dermed begynt å ta tak i dette, men veien er bare så lang og kronglete 

Anonymkode: 2acf3...690

Ja, det er frustrerende, men jeg prøver å tenke at hjernen min ganske enkelt ikke er laget for å klare å følge med på hva alle snakker om. Det er sjeldent man går glipp av noe viktig. Så har jeg lært meg å late som at jeg følger med, så ingen legger merke til at jeg står i min egen verden. Jeg blir mer sliten og deprimert av å prøve å følge med i samtaler, enn jeg blir av å akseptere at jeg ikke følger med. Godt du har fått en dyktig behandler som gir deg konkrete råd, selv om veien kan være vanskelig.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Trine skrev:

Ja, det er frustrerende, men jeg prøver å tenke at hjernen min ganske enkelt ikke er laget for å klare å følge med på hva alle snakker om. Det er sjeldent man går glipp av noe viktig. Så har jeg lært meg å late som at jeg følger med, så ingen legger merke til at jeg står i min egen verden. Jeg blir mer sliten og deprimert av å prøve å følge med i samtaler, enn jeg blir av å akseptere at jeg ikke følger med. Godt du har fått en dyktig behandler som gir deg konkrete råd, selv om veien kan være vanskelig.

Det du skriver om å late som om du følger med, har jeg faktisk gjort en stund, men jeg føler liksom at jeg bare blir enda mer isolert og ikke "er som dem" når jeg ikke kan delta på lik linje som dem. Det har imidlertid stoppet seg selv da jeg rett og slett ikke orker å holde konsentrasjonen oppe mens andre f.eks. forteller en historie, da må det i så fall være noe ekstra spennende eller interessant som blir sagt. Jeg har også forsøkt å lade opp batteriene ved å isolere meg, sove det av meg etc.,men det kommer fort tilbake og jeg blir da gradvis mer og mer uoppmerksom og sliten og til slutt er jeg så utslitt at jeg bare må sette meg ned å gråte litt. Den vonde følelsen er neimen ikke lett når man ikke fungerer, men som du sier så er det heldigvis sjelden man går glipp av noe viktig og jeg må nok lære meg å endre tankegangen for å få det bedre med meg selv.

Anonymkode: 2acf3...690

[Trine]

På 27.10.2017 den 17.48, AnonymBruker skrev:

Det du skriver om å late som om du følger med, har jeg faktisk gjort en stund, men jeg føler liksom at jeg bare blir enda mer isolert og ikke "er som dem" når jeg ikke kan delta på lik linje som dem. Det har imidlertid stoppet seg selv da jeg rett og slett ikke orker å holde konsentrasjonen oppe mens andre f.eks. forteller en historie, da må det i så fall være noe ekstra spennende eller interessant som blir sagt. Jeg har også forsøkt å lade opp batteriene ved å isolere meg, sove det av meg etc.,men det kommer fort tilbake og jeg blir da gradvis mer og mer uoppmerksom og sliten og til slutt er jeg så utslitt at jeg bare må sette meg ned å gråte litt. Den vonde følelsen er neimen ikke lett når man ikke fungerer, men som du sier så er det heldigvis sjelden man går glipp av noe viktig og jeg må nok lære meg å endre tankegangen for å få det bedre med meg selv.

Anonymkode: 2acf3...690

Skjønner det med at du føler deg isolert. Jeg føler på en måte at jeg står litt utenfor, uten at jeg tror andre merker det. Jeg får sjeldent med meg andres historier. Husker noen fortalte om ferieplanene de hadde. Først snakket hun ene også snakket hun andre. Da hun andre var ferdig, tenkte jeg jeg skulle være flink og delta i samtalen. Så jeg spurte hun første om hva hun skulle i ferien. Hun tittet litt dumt på meg og sa at hun jo allerede hadde sagt hva hun skulle. Så det beste er nok at jeg bare later som jeg følger med og ikke spør spørsmål. Jeg syns det har hjulpet meg litt å få mer innsikt i de diagnosene jeg har. Få en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg syns også det er vanskelig for det er jo ingen som ser at jeg har adhd og asperger, så andre tror jo at hjernen min fungerer normalt.

[yellow ledbetter]

Jeg har faktisk fått sosial angst fordi jeg har asperger og ADHD og har tatt meg sammen og tatt meg sammen og prøvd å fungere sosialt hele livet. Jeg husker det alt fra førskolealder, bursdagsselskap og juletrefester og alt sånt. Og når det kom slektninger på besøk som jeg ikke kjente så godt. Uff. Det går mye bedre nå når jeg innser at jeg faktisk har angst av en grunn og kan droppe masse sånne settinger uten å ha dårlig samvittighet eller skamme meg. Og så holder jeg ut så godt jeg kan de gangene jeg faktisk er nødt til å gå på noe. Å være sosial med gode venner og nær familie er helt fint. Det er når det er formelle greier (som bryllup og lignende) og masse ukjente folk det er guffent. Og jeg er ikke sjenert i vanlig forstand. Jeg kan godt snakke med folk i forbifarten, og møter som har en agenda (om noe jeg forstår meg på eller i det minste ser er nyttig, som å gå til legen eller ha møte med læreren til ungene) er helt greit. Felles foreldremøte er absolutt ugreit, fordi de på død og liv skal drikke kaffe og skravle i tillegg til å følge møteplanen, og fordi de andre foreldrene avbryter læreren og maser om helt irrelevante ting hele tiden. 

[AnonymBruker]

På 1.11.2017 den 11.46, Trine skrev:

Skjønner det med at du føler deg isolert. Jeg føler på en måte at jeg står litt utenfor, uten at jeg tror andre merker det. Jeg får sjeldent med meg andres historier. Husker noen fortalte om ferieplanene de hadde. Først snakket hun ene også snakket hun andre. Da hun andre var ferdig, tenkte jeg jeg skulle være flink og delta i samtalen. Så jeg spurte hun første om hva hun skulle i ferien. Hun tittet litt dumt på meg og sa at hun jo allerede hadde sagt hva hun skulle. Så det beste er nok at jeg bare later som jeg følger med og ikke spør spørsmål. Jeg syns det har hjulpet meg litt å få mer innsikt i de diagnosene jeg har. Få en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg syns også det er vanskelig for det er jo ingen som ser at jeg har adhd og asperger, så andre tror jo at hjernen min fungerer normalt.

Akkurat det med å føle meg utenfor er noe jeg har kjent på lenge. Ikke fordi de andre ikke ikke inkluderer meg, men fordi jeg som deg, ofte glemmer hva som har blitt sagt og har vanskelig for å holde tråden i en samtale. I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde begynnende demens eller noe, men etter at jeg fikk diagnosen så har det heldigvis falt litt på plass at det er det som er årsaken. 

Anonymkode: 2acf3...690