Har andre her det som meg...? Depresjon og angst

[Trine]

Jeg kjenner meg igjen i at jeg er redd for at folk vil begynne å prate og at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg har ikke angst, men har asperger som gjør at alt sosialt er veldig krevende og slitsomt. Eller, noen mener jeg har angst også, men jeg tror ikke jeg har det. Den må isåfall være mild. Jeg har også adhd, også har jeg dystymi som egentlig er en kronisk mild depresjon. Ofte har jeg en depresjon oppå der igjen. Men jeg har tenkt noen ganger at jeg er heldig som ikke har angst ihvertfall. Jeg har noen ganger vært så nervøs at bena mine har rista, men det har vært i situasjoner det er normalt å bli nervøs. Det er veldig slitsomt og jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg frivillig utsetter meg for det. Men om det er sånn det er å ha angst, så blir man jo helt ødelagt av det til slutt.

Å være redd for slanger, krokodiller og tigre er vel egentlig ganske fornuftig. Et marsvin derimot, får liksom ikke skadet deg på noe vis. Om du ikke bor veldig langt unna så kan jeg kanskje hjelpe deg med hundeskrekken. Får du noe behandling for angsten og depresjonen din? 

Har du noen fysiske sykdommer som tilsier at du skal bli så utmattet? Antar du har barn, siden du skriver foreldremøter. Tror kanskje ikke jeg hadde hatt mye overskudd jeg heller, dersom jeg hadde hatt barn. Jeg gjør ikke mye og ofte husarbeid. Men i dag har jeg faktisk fått støvsugd, vasket bad og vasket gulv.

Bortsett fra å være redd for å måtte snakke med noen, adhd og depresjon, er det vel bare alderen vi har til felles. Eller, jeg er nok også redd for slanger, krokodiller og tigre, men sjansen for å møte på de dyrene er så liten at jeg ikke bryr med å tenke på det. Hunder elsker jeg, de er så mye lettere å forstå enn mennesker.

Oh, glemte, jeg tåler ikke høye lyder, tåler ikke endel lave lyder heller.

Endret 29. oktober 2017 av Trine

[yellow ledbetter]

19 timer siden, Trine skrev:

Jeg kjenner meg igjen i at jeg er redd for at folk vil begynne å prate og at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg har ikke angst, men har asperger som gjør at alt sosialt er veldig krevende og slitsomt. Eller, noen mener jeg har angst også, men jeg tror ikke jeg har det. Den må isåfall være mild. Jeg har også adhd, også har jeg dystymi som egentlig er en kronisk mild depresjon. Ofte har jeg en depresjon oppå der igjen. Men jeg har tenkt noen ganger at jeg er heldig som ikke har angst ihvertfall. Jeg har noen ganger vært så nervøs at bena mine har rista, men det har vært i situasjoner det er normalt å bli nervøs. Det er veldig slitsomt og jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg frivillig utsetter meg for det. Men om det er sånn det er å ha angst, så blir man jo helt ødelagt av det til slutt.

Å være redd for slanger, krokodiller og tigre er vel egentlig ganske fornuftig. Et marsvin derimot, får liksom ikke skadet deg på noe vis. Om du ikke bor veldig langt unna så kan jeg kanskje hjelpe deg med hundeskrekken. Får du noe behandling for angsten og depresjonen din? 

Har du noen fysiske sykdommer som tilsier at du skal bli så utmattet? Antar du har barn, siden du skriver foreldremøter. Tror kanskje ikke jeg hadde hatt mye overskudd jeg heller, dersom jeg hadde hatt barn. Jeg gjør ikke mye og ofte husarbeid. Men i dag har jeg faktisk fått støvsugd, vasket bad og vasket gulv.

Bortsett fra å være redd for å måtte snakke med noen, adhd og depresjon, er det vel bare alderen vi har til felles. Eller, jeg er nok også redd for slanger, krokodiller og tigre, men sjansen for å møte på de dyrene er så liten at jeg ikke bryr med å tenke på det. Hunder elsker jeg, de er så mye lettere å forstå enn mennesker.

Oh, glemte, jeg tåler ikke høye lyder, tåler ikke endel lave lyder heller.

Greit å slippe å ha både angst og depresjon, i alle fall. Jeg har det første og ikke det siste. Det med angst er faktisk litt pussig. Det er sosialt akseptabelt å ha edderkoppfobi og flyskrekk, for eksempel, selv om ingen edderkopper i Norge er farlige, og det er ekstremt liten fare for å bli utsatt for en flyulykke. Mens jeg, som er redd for å kjøre bil og får panikk i folkemengder, blir bare himlet med øynene til. Når både bilkjøring og folk (faktisk) er mer farlig enn både edderkopper og fly, statistisk sett. 

[Trine]

52 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Greit å slippe å ha både angst og depresjon, i alle fall. Jeg har det første og ikke det siste. Det med angst er faktisk litt pussig. Det er sosialt akseptabelt å ha edderkoppfobi og flyskrekk, for eksempel, selv om ingen edderkopper i Norge er farlige, og det er ekstremt liten fare for å bli utsatt for en flyulykke. Mens jeg, som er redd for å kjøre bil og får panikk i folkemengder, blir bare himlet med øynene til. Når både bilkjøring og folk (faktisk) er mer farlig enn både edderkopper og fly, statistisk sett. 

Ja, der sier du noe. Helt greit å være redd hunder også, enda mennesker er årsak til flere drap enn hunder er. For å si det sånn, burde vært båndtvang på endel mennesker

[yellow ledbetter]

3 timer siden, Trine skrev:

Ja, der sier du noe. Helt greit å være redd hunder også, enda mennesker er årsak til flere drap enn hunder er. For å si det sånn, burde vært båndtvang på endel mennesker

Hunder har jeg et litt komplisert forhold til. En traumatisk barndomsopplevelse har gjort meg skeptisk til fremmede hunder, i alle fall når de ikke ser veldig rolige ut, og hvis de i tillegg virker truende eller løper/bykser mot meg, får jeg panikk, rett og slett. Men jeg liker hunder, sånn egentlig. Jeg har vokst opp med hund, til og med, men jeg er allergisk, så jeg kan uansett ikke ha hund selv eller passe andres hunder over tid. Min søster, som var den som ble overfalt (helt uprovosert) og skambitt av nabobikkja som vi kjente godt og trodde var snill, ble ikke redd for hunder, merkelig nok, mens jeg som var vitne til blodbadet (hun måtte sy over tjue sting) fikk en angst jeg ikke hadde hatt fra før. Det hjalp vel heller ikke at jeg to ganger etterpå ble bitt av lausbikkjer som overfalt den snille familiehunden jeg gikk luftetur med. Men det er som regel eierne som er problemet, ikke hunden.