Skyldfølelse pga sinne og irritasjon

[ColaZero]

Jeg føler meg utakknemlig. Samtidig er jeg småsint og irritert. 

Mine vinterdekk er oppbevart hos mine foreldre pga plassmangel her. Min far har alltid skiftet dekk for meg. Det er veldig snilt. Han er nå 82 år og jeg har av den grunn gitt beskjed om at jeg kommer og henter dekkene i dag for å få dem skiftet og oppbevart på dekkhotell. 

For en time siden hørte jeg noen som skrapet is av vinduene på en bil. Regnet med at det var leieboerne mine. Men de burde reist på jobb for lengst så jeg kikket ut av vinduet. Og det var min far. Han satte seg så i bilen og kjørte avgårde (han har nøkkel til bilen, noe som også irriterer meg) helt sikkert for å skifte til vinterdekk. Han kom altså bare, uten å gi meg beskjed. Så nå har bilen vært borte en times tid.

Han gjør slikt som dette ganske ofte. Og det er bare snilt ment. Men jeg føler meg overkjørt! Han respekterer ikke mine valg og tråkker på mine grenser. Min psykiater har sagt at jeg må snakke med min far om at jeg føler meg overkjørt og at mine valg og ønsker ikke blir tatt hensyn til. Men han er jo så snill. Og jeg greier ikke ta det opp med han. Tror jeg. Jeg har MYE tvangstanker om at han skal dø og hvis jeg tar dette opp med han og han dør etterpå så blir det utrolig vanskelig for meg. Men hva om jeg hadde hatt en avtale og plutselig er bilen vekk?

Nå kom han tilbake, men ble sittende en stund uten å røre seg i bilen. Jeg fikk fullstendig panikk, tenkte at han nå hadde dødd i bilen. Akkurat i det jeg var i ferd med å styrte ut startet han bilen og dro. Nå er jeg helt utslitt i hodet og følelsene. 

Er det noen som har noen tanker om dette? Bør jeg bare la hele greia ligge og ikke lage noe styr rundt det? Jeg har drit dårlig samvittighet fordi jeg føler og tenker som jeg gjør   Jeg vil ikke såre ham. Føler det er litt drama å lage en sak ut av det. Samtidig sier psykiater at dette bør snakkes om med han. På en ryddig og respektfull måte. Det er en rekke årsaker til at min psykiater mener dette, uten at jeg skal gå inn på det.

Dette ble et lengre innlegg enn jeg hadde tenkt.

Endret 27. oktober 2017 av ColaZero

[Eva Sofie]

Nå kjenner jo ikke jeg din far mer utover det du forteller her og vet ikke hvordan han vil reagere, men jeg kan si hva jeg ville gjort i en lignende situasjon: Jeg ville bedt ham inn på en kaffekopp og et rundstykke/kakestykke (eller hva nå som føles naturlig) og fortelle hvor stor pris du setter på hans velvilje til å hjelpe deg. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at han begynner å dra på årene og jeg synes du kan forsøke å si dette på en vennlig måte. At du er redd hans velvilje til å hjelpe deg kanskje kan gå utover hans helse. Si at du er glad i ham og setter pris på alt han gjør for deg, men at det også er viktig at han nå lytter til egen kropp. Han skal ikke føle det som et nederlag om han ikke klarer å støtte deg slik han gjerne vil. Det har du full forståelse for. At han har hjulpet deg opp igjennom livet og nå er det på tide at du kan gjøre litt igjen for alt han har gjort.

Men, på den andre siden, kan det være at han liker å være i aktivitet. Eldre mennesker som setter seg til i en stol eldes og forfalles fort. Jeg har en dame i familien som nå er 93 år, og på tross av sviktende syn og dårlig balanse, steller hun hus og mat selv. For henne er det viktig å ha noe å gjøre. Hun løser kryssord, følger med på nedbør, gjør håndarbeid og liker å bake.

[Pallida]

Det er en vond knute, det der; føle seg overkjørt og sint, men samtidig utakknemlig, som igjen gir skyldfølelse, for han er jo «bare» snill. Forstår godt det er vanskelig å ta opp med ham, men enda viktigere - at det trolig gjør mye med deg og ditt indre trykk å stå i denne klemma, noe du kanskje har gjort hele livet, i relasjon til din far. Kan du få hjelp av behandler til hvordan du, helt konkret, kan ta dette opp på  en god måte for både deg og din far? Å skulle bryte dette mønsteret kan nok oppleves som både skummelt og vondt, men når din behandler så tydelig oppfordrer deg til å ta det opp, er det vel fordi han ser du kan ha stor nytte av å gjøre det. 

[ColaZero]

28 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nå kjenner jo ikke jeg din far mer utover det du forteller her og vet ikke hvordan han vil reagere, men jeg kan si hva jeg ville gjort i en lignende situasjon: Jeg ville bedt ham inn på en kaffekopp og et rundstykke/kakestykke (eller hva nå som føles naturlig) og fortelle hvor stor pris du setter på hans velvilje til å hjelpe deg. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at han begynner å dra på årene og jeg synes du kan forsøke å si dette på en vennlig måte. At du er redd hans velvilje til å hjelpe deg kanskje kan gå utover hans helse. Si at du er glad i ham og setter pris på alt han gjør for deg, men at det også er viktig at han nå lytter til egen kropp. Han skal ikke føle det som et nederlag om han ikke klarer å støtte deg slik han gjerne vil. Det har du full forståelse for. At han har hjulpet deg opp igjennom livet og nå er det på tide at du kan gjøre litt igjen for alt han har gjort.

Men, på den andre siden, kan det være at han liker å være i aktivitet. Eldre mennesker som setter seg til i en stol eldes og forfalles fort. Jeg har en dame i familien som nå er 93 år, og på tross av sviktende syn og dårlig balanse, steller hun hus og mat selv. For henne er det viktig å ha noe å gjøre. Hun løser kryssord, følger med på nedbør, gjør håndarbeid og liker å bake.

Det virker "lurt" å gjøre slik du foreslår. Rette fokus på at jeg nå tenker på hans høye alder. Og droppe hvordan jeg opplever at han ikke tar hensyn til mine ønsker. Det kan virke litt aggressivt. Men jeg har tatt det opp med han tidligere at jeg blir redd når han holder på med å ordne saker og ting her med huset. Sist i sommer, da skulle jeg skifte luftelukene på utsiden av huset (misfarget). Jeg hadde bestilt snekker. Så en morgen hører jeg rare lyder og der er han, stående på stige opp til tredje etasje og gjør jobben. Jeg ble livredd (med rette) for at han skulle ramle ned. Det hadde ikke gått bra. Da sa jeg at jeg ikke tillot at han utførte slike c-momenter her fordi jeg var redd for han. Han bare lo. Og selv om det var en liten jobb så ble ikke snekkeren særlig blid når jeg ringte rett før han skulle være her for å avlyse avtalen.

Men ja, han liker å være i aktivitet, frisk, bortsett fra en ødelagt skulder. 

Jeg lurer på om jeg ihvertfall kan si til han at jeg synes det hadde vært fint med beskjed om at han har tenkt å komme.

[ColaZero]

40 minutter siden, Mari- skrev:

Det er en vond knute, det der; føle seg overkjørt og sint, men samtidig utakknemlig, som igjen gir skyldfølelse, for han er jo «bare» snill. Forstår godt det er vanskelig å ta opp med ham, men enda viktigere - at det trolig gjør mye med deg og ditt indre trykk å stå i denne klemma, noe du kanskje har gjort hele livet, i relasjon til din far. Kan du få hjelp av behandler til hvordan du, helt konkret, kan ta dette opp på  en god måte for både deg og din far? Å skulle bryte dette mønsteret kan nok oppleves som både skummelt og vondt, men når din behandler så tydelig oppfordrer deg til å ta det opp, er det vel fordi han ser du kan ha stor nytte av å gjøre det. 

Du setter gode og riktige ord på det hele. Ja, som sagt, psykiateren mener jeg må ta det opp med han. Men som du påpeker, vi har aldri snakket om hvordan jeg skal gjøre det og hva jeg skal si.

Å bryte mønsteret er skremmende som du skriver. Dette kan jeg også snakke med psykiateren om. 

 

[Caprioli]

Jeg ville tenkt litt på om premisset i det hele tatt er riktig. Altså at han gjør ting som dette for å være snill mot deg.

Dette må du selv vurdere, men det finnes mange årsaker til at folk gjør ting som utenfra kan sees på som snille.

Eksempelvis kan det gjøres for å befeste en etablert far (hjelperen) - datter ("hjelpetrengende") relasjon - "se her, du behøver meg enda". Det kan opprettholde et skyldregnskap. Det kan bevise noe ovenfor ham selv. Osv...

Endret 27. oktober 2017 av Caprioli

[laban]

7 minutter siden, ColaZero skrev:

Jeg lurer på om jeg ihvertfall kan si til han at jeg synes det hadde vært fint med beskjed om at han har tenkt å komme.

Selvfølgelig kan du det - fokuser på det praktiske: Du måtte avbestille håndverker, du er nødt til å vite det på forhånd hvis noen fjerner bilen din.  Det er ikke naturlig å "hjelpe" andre på den måten uten å ha en avtale om det, eller i det minste å varsle. 

[ColaZero]

1 minutt siden, Caprioli skrev:

Jeg ville tenkt litt på om premisset i det hele tatt er riktig. Altså at han gjør ting som dette for å være snill mot deg.

Dette må du selv vurdere, men det finnes mange årsaker til at folk gjør ting som utenfra kan sees på som snille.

Eksempelvis kan det gjøres for å befeste en etablert far (hjelperen) - datter ("hjelpetrengende") relasjon - "se her, du behøver meg enda". Det kan opprettholde et skyldregnskap. Det kan bevise noe ovenor ham selv. Osv...

Interessant. Det har alltid vært min far og jeg mot røkla (mine søstre og min mor). Det har vært stor skjevfordeling når det kom til omsorg og oppmerksomhet fra min mor. Pappa har sett dette hele tiden og har dermed vært min voksenperson og oppdrager. Det har skapt konflikter i familien. Min mor har beskyldt meg for å trenge meg inn i ekteskapet og dermed tatt enda større avstand til meg. 

Jeg har vært alene (uten mann) største delen av livet så pappa har hjulpet med mannsarbeid her. Og så ble jeg syk. Og han ble enda mer omsorgsfull. Min mor er irritert for dette og nekter pappa å f.eks. lage en middag til meg som han kommer ned med. Men han bryr seg ikke om hva hun sier. Hun sier også at jeg ikke er syk, bare bedagelig og at jeg må få meg en jobb. Og pappa blir rasende og dermed krangler de igjen. Pga meg.

Kan nok absolutt hende at han vil henge fast ved, slik du sier, "hun behøver meg enda" og at dette gir han mening i livet. Og det har jeg virkelig gjort, gjennom hele barndommen og ungdomstiden. Men jeg prøver å løsrive meg litt.

[ColaZero]

12 minutter siden, laban skrev:

Selvfølgelig kan du det - fokuser på det praktiske: Du måtte avbestille håndverker, du er nødt til å vite det på forhånd hvis noen fjerner bilen din.  Det er ikke naturlig å "hjelpe" andre på den måten uten å ha en avtale om det, eller i det minste å varsle. 

Nei, det er ikke naturlig? Det har jeg ikke tenkt på. Han er ganske autoritær så tror nok ikke det faller han inn at det muligens kan bli litt kinkig for meg når han gjør slikt. 

[laban]

Akkurat nå, ColaZero skrev:

Nei, det er ikke naturlig? Det har jeg ikke tenkt på.

Det kan være naturlig at foreldre har nøkkel til hus eller bil som reserve i tilfelle din egen skulle forsvinne.  Men det er ikke naturlig at den er til fri avbenyttelse uten å gi beskjed.  Selvfølgelig kan han ikke bare kjøre av gårde med bilen din, tenk om du hadde vært ute, kommet hjem mens den var borte og meldt den stjålet?!  Eller (enda mer sannsynlig) trengte bilen selv?

[ColaZero]

3 minutter siden, laban skrev:

Det kan være naturlig at foreldre har nøkkel til hus eller bil som reserve i tilfelle din egen skulle forsvinne.  Men det er ikke naturlig at den er til fri avbenyttelse uten å gi beskjed.  Selvfølgelig kan han ikke bare kjøre av gårde med bilen din, tenk om du hadde vært ute, kommet hjem mens den var borte og meldt den stjålet?!  Eller (enda mer sannsynlig) trengte bilen selv?

Ja, det er nettopp det du påpeker her som gjør meg sint. Om jeg hadde vært ute og kommet hjem og bilen ikke stod her så hadde jeg faktisk meldt den stjålet. Og jeg er mye til behandling og lege, flere ganger i uken, og det vet han. Flaks det ikke var i dag da. Merkelig at han ikke tenker på det! Veldig merkelig. Kanskje han er så gammel nå at begynner å bli litt....rar?

[ColaZero]

20 minutter siden, laban skrev:

Det kan være naturlig at foreldre har nøkkel til hus eller bil som reserve i tilfelle din egen skulle forsvinne.  Men det er ikke naturlig at den er til fri avbenyttelse uten å gi beskjed.  Selvfølgelig kan han ikke bare kjøre av gårde med bilen din, tenk om du hadde vært ute, kommet hjem mens den var borte og meldt den stjålet?!  Eller (enda mer sannsynlig) trengte bilen selv?

Må bare tilføye, siden det kan virke dramatisk å skulle melde bilen stjålet hvis den ikke hadde vært her. Det har vært en del tyveri av bilskilt (registreringsskilt?) her, mine skilt ble også stjålet, så det hadde ikke vært rart om jeg hadde tenkt at bilen var stjålet. I tillegg har jeg jo gitt pappa beskjed om at jeg skulle ordne dette med dekkene selv i år, så da hadde jeg ikke sett på det som en mulighet at han hadde tatt den for å skifte dekk.

Endret 27. oktober 2017 av ColaZero

[frosken]

2 timer siden, ColaZero skrev:

Jeg føler meg utakknemlig. Samtidig er jeg småsint og irritert. 

Mine vinterdekk er oppbevart hos mine foreldre pga plassmangel her. Min far har alltid skiftet dekk for meg. Det er veldig snilt. Han er nå 82 år og jeg har av den grunn gitt beskjed om at jeg kommer og henter dekkene i dag for å få dem skiftet og oppbevart på dekkhotell. 

For en time siden hørte jeg noen som skrapet is av vinduene på en bil. Regnet med at det var leieboerne mine. Men de burde reist på jobb for lengst så jeg kikket ut av vinduet. Og det var min far. Han satte seg så i bilen og kjørte avgårde (han har nøkkel til bilen, noe som også irriterer meg) helt sikkert for å skifte til vinterdekk. Han kom altså bare, uten å gi meg beskjed. Så nå har bilen vært borte en times tid.

Han gjør slikt som dette ganske ofte. Og det er bare snilt ment. Men jeg føler meg overkjørt! Han respekterer ikke mine valg og tråkker på mine grenser. Min psykiater har sagt at jeg må snakke med min far om at jeg føler meg overkjørt og at mine valg og ønsker ikke blir tatt hensyn til. Men han er jo så snill. Og jeg greier ikke ta det opp med han. Tror jeg. Jeg har MYE tvangstanker om at han skal dø og hvis jeg tar dette opp med han og han dør etterpå så blir det utrolig vanskelig for meg. Men hva om jeg hadde hatt en avtale og plutselig er bilen vekk?

Nå kom han tilbake, men ble sittende en stund uten å røre seg i bilen. Jeg fikk fullstendig panikk, tenkte at han nå hadde dødd i bilen. Akkurat i det jeg var i ferd med å styrte ut startet han bilen og dro. Nå er jeg helt utslitt i hodet og følelsene. 

Er det noen som har noen tanker om dette? Bør jeg bare la hele greia ligge og ikke lage noe styr rundt det? Jeg har drit dårlig samvittighet fordi jeg føler og tenker som jeg gjør   Jeg vil ikke såre ham. Føler det er litt drama å lage en sak ut av det. Samtidig sier psykiater at dette bør snakkes om med han. På en ryddig og respektfull måte. Det er en rekke årsaker til at min psykiater mener dette, uten at jeg skal gå inn på det.

Dette ble et lengre innlegg enn jeg hadde tenkt.

Jeg synes dette omhandler flere temaer, og jeg er ikke sikker på om psykiatere nødvendigvis har monopol på hva man bør eller ikke bør si til sine gamle foreldre;-)

Hvis du ikke vil han skal ha nøkkel til din bil, så kan du jo bare be om å få den igjen - enten med en sannferdig begrunnelse eller en hvit løgn av typen "en venninne skal lane bilen noen timer en ettermiddag".

Jeg ser ingen stor grunn til å snakke om "han respekterer ikke mine valg og tråkker på mine grenser". Jeg har mer sans for mindre og mer konkrete temaer. Synes du fikk noen gode råd om tilnærming du kan bruke i en samtale av Eva Sofie.

Du og din far har sammen skapt dette mønsteret. Dersom du tar ansvar for din del av det, så kommer også mønsteret til å bli noe endret. At du har masse tvangstanker rundt dette, er ikke noe din far er ansvarlig for og jeg synes dette temaet hører hjemme i behandling og ikke i forhold til din far.

Det er litt uklart for meg hvilke andre konkrete ting din far gjør som du opplever som grenseoverskridende, men jeg har som sagt mest tro på en ganske praktisk tilnærming til endringer for fremtiden.

 

[ColaZero]

2 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes dette omhandler flere temaer, og jeg er ikke sikker på om psykiatere nødvendigvis har monopol på hva man bør eller ikke bør si til sine gamle foreldre;-)

Hvis du ikke vil han skal ha nøkkel til din bil, så kan du jo bare be om å få den igjen - enten med en sannferdig begrunnelse eller en hvit løgn av typen "en venninne skal lane bilen noen timer en ettermiddag".

Jeg ser ingen stor grunn til å snakke om "han respekterer ikke mine valg og tråkker på mine grenser". Jeg har mer sans for mindre og mer konkrete temaer. Synes du fikk noen gode råd om tilnærming du kan bruke i en samtale av Eva Sofie.

Du og din far har sammen skapt dette mønsteret. Dersom du tar ansvar for din del av det, så kommer også mønsteret til å bli noe endret. At du har masse tvangstanker rundt dette, er ikke noe din far er ansvarlig for og jeg synes dette temaet hører hjemme i behandling og ikke i forhold til din far.

Det er litt uklart for meg hvilke andre konkrete ting din far gjør som du opplever som grenseoverskridende, men jeg har som sagt mest tro på en ganske praktisk tilnærming til endringer for fremtiden.

 

Jeg likte også forslaget til Eva Sofie. Som jeg skrev kjenner jeg på at det kan virke litt dramatisk og aggressivt å skulle snakke med han om grensesetting og manglende respekt. Tror oppriktig at han ville blitt svært lei seg og såret. Det er unødvendig. Dette temaet kan jeg drøfte med min psykiater, ikke min far. Men jeg kan si at det er praktisk for meg å få beskjed om at han kommer.

Det er jo helt utrolig at jeg er så tafatt at jeg ikke engang ser det som en mulighet å bare spørre om å få nøkkelen til bilen, f.eks fordi jeg vil ha reservenøkkelen selv så han slipper å komme hit hvis jeg mister den andre. 

Jeg hadde aldri sagt noe om tvangstankene til min far. Det er mitt problem, ikke hans. Men kan hende de blir litt svakere om jeg gjør min del for å forandre mønsteret litt, som du sier.

[Eva Sofie]

20 timer siden, ColaZero skrev:

Det virker "lurt" å gjøre slik du foreslår. Rette fokus på at jeg nå tenker på hans høye alder. Og droppe hvordan jeg opplever at han ikke tar hensyn til mine ønsker. Det kan virke litt aggressivt. Men jeg har tatt det opp med han tidligere at jeg blir redd når han holder på med å ordne saker og ting her med huset. Sist i sommer, da skulle jeg skifte luftelukene på utsiden av huset (misfarget). Jeg hadde bestilt snekker. Så en morgen hører jeg rare lyder og der er han, stående på stige opp til tredje etasje og gjør jobben. Jeg ble livredd (med rette) for at han skulle ramle ned. Det hadde ikke gått bra. Da sa jeg at jeg ikke tillot at han utførte slike c-momenter her fordi jeg var redd for han. Han bare lo. Og selv om det var en liten jobb så ble ikke snekkeren særlig blid når jeg ringte rett før han skulle være her for å avlyse avtalen.

Men ja, han liker å være i aktivitet, frisk, bortsett fra en ødelagt skulder. 

Jeg lurer på om jeg ihvertfall kan si til han at jeg synes det hadde vært fint med beskjed om at han har tenkt å komme.

 

Jeg har troen på saklig kommunikasjon uten beskyldninger og konfrontasjoner, men at ting blir tatt opp som i en koselig setting som gjør at den andre får følelsen av at dette "bare er en samtale". Slik du beskriver din far, er han en mann som bare vil deg ditt beste, og det må du gjerne si i denne samtalen jeg foreslår. Jeg ville ha en positiv holdning i samtalen og ellers uttrykke takknemlighet. Det at han gjør ting uten å avtale det med deg på forhånd synes jeg er helt legitimt å ta opp i en slik samtale og forklare hvilke utfordringer dette gir for deg. Gjerne ta utskiftningen av lufteluken som eksempel; at du ble alvorlig bekymret for ham og at du egentlig hadde bestilt snekker til å gjøre jobben.

Si at han gjerne må hjelpe deg med andre ting. Er det mer ufarlige ting du kan sette ham til? Hagearbeid, maling av hus, rydding. Det ser ut til at det er viktig for ham å gjøre noe og at han ser det som meningsfullt å hjelpe deg.

(Beklager om jeg har gjentatt meg her, men konsentrasjonen er så som så i dag...)

[ColaZero]

58 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg har troen på saklig kommunikasjon uten beskyldninger og konfrontasjoner, men at ting blir tatt opp som i en koselig setting som gjør at den andre får følelsen av at dette "bare er en samtale". Slik du beskriver din far, er han en mann som bare vil deg ditt beste, og det må du gjerne si i denne samtalen jeg foreslår. Jeg ville ha en positiv holdning i samtalen og ellers uttrykke takknemlighet. Det at han gjør ting uten å avtale det med deg på forhånd synes jeg er helt legitimt å ta opp i en slik samtale og forklare hvilke utfordringer dette gir for deg. Gjerne ta utskiftningen av lufteluken som eksempel; at du ble alvorlig bekymret for ham og at du egentlig hadde bestilt snekker til å gjøre jobben.

Si at han gjerne må hjelpe deg med andre ting. Er det mer ufarlige ting du kan sette ham til? Hagearbeid, maling av hus, rydding. Det ser ut til at det er viktig for ham å gjøre noe og at han ser det som meningsfullt å hjelpe deg.

(Beklager om jeg har gjentatt meg her, men konsentrasjonen er så som så i dag...)

Oppfatter det ikke slik at du gjentar deg.

Etter svarene jeg fikk i går har jeg bestemt meg for å gjøre slik du foreslår.

Ja, jeg kan ikke avskjære han helt med å si at han ikke kan jobbe og hjelpe til her hos meg. Den blir for drøy. Men jeg skal gjøre som du foreslår, be han på kaffe og ta en liten prat. Uten hysterisk å prate om alle mine tvangstanker, følelsen at han kjører over meg etc. Bare si at jeg blir redd for at han skal skade seg, ref. henge i stigen fra tredje etg.

Tusen takk for gode innspill 

[stjernestøv]

På 27.10.2017 den 13.03, ColaZero skrev:

Du setter gode og riktige ord på det hele. Ja, som sagt, psykiateren mener jeg må ta det opp med han. Men som du påpeker, vi har aldri snakket om hvordan jeg skal gjøre det og hva jeg skal si.

Å bryte mønsteret er skremmende som du skriver. Dette kan jeg også snakke med psykiateren om. 

 

Jeg tror ikke de forandrer seg når de er blitt så gamle, vi må bare godta de som de er.

[ColaZero]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Jeg tror ikke de forandrer seg når de er blitt så gamle, vi må bare godta de som de er.

Du har absolutt et poeng.

Men at jeg kan si til han at jeg gjerne vil ha beskjed om han kommer hit burde han klare å etterfølge. Håper jeg.

[stjernestøv]

3 minutter siden, ColaZero skrev:

Du har absolutt et poeng.

Men at jeg kan si til han at jeg gjerne vil ha beskjed om han kommer hit burde han klare å etterfølge. Håper jeg.

Ja det kan du si til han, jeg har oppdaget at det er ikke vits i. 

[ColaZero]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja det kan du si til han, jeg har oppdaget at det er ikke vits i. 

Uff, kjipt. Klart det er vanskelig når man har kjørt seg fast i et spor. Og er 82. Etter råd fra andre i tråden så kommer jeg kun til å snakke med ham om at jeg trenger å vite når han kommer. Enkelt. Holde mitt eget styr for meg selv. Og hvis han ikke greier å la være å komme uanmeldt så må jeg bare ta det opp med han igjen.