Føler meg skadeskutt og syk psykisk sett...

[Gjest Mina1]

Jeg føler meg helt skadeskutt av fortiden min... Det er gjerne ikke så lurt å tenke på fortid, men jeg føler meg både usikker, stresset fortvilt, sårbar, og at jeg har mistet troen på meg selv pga det. Noe som jeg igjen får angst av. Jeg går kronisk rundt og er redd for alt som kan skje de jeg er glad i osv. Kronisk... og det er plagsomt... Samtidig så føler jeg at jeg kan sitte stiv i skrekk lenge på firtiden min.. Jeg ønsker at livet mitt skal videre, men jeg føler meg skadeskutt. Virkelig skadeskutt... Føler at jeg er den eneste som opplever å bli dårlig behandlet av menn på den måten som jeg er blitt, og så tenker jeg bare negativt på fremtiden. 

Noen som har kommet omtrent i samme psykiske tilstand og vet litt om hva jeg må gjøre for å finne meg selv igjen. For meg oppleves alt jeg har vætt igjennom traumatisk og det er tungt og vondt i etterkant. 

Noen råd og tips om hva jeg kan gjøre ? Er det håp for at jeg kan få det bedre enn nå? Jeg skulle egentlig på en date i helgen, men jeg tror ikke jeg makter det. Har nok med å funke ellers. 

[Gjest Gargamel]

Jeg synes du bør søke profesjonell hjelp. Du fungerer sikkert bra på jobb og i hverdagen, men du har det ikke bra med deg selv. Husk at halvparten trenger hjelp i løpet av livet. Det er ikke noe nederlag.

Det kan jo hende at en profesjonell faktisk klarer å snu tankemønsteret ditt. Du kan i alle fall ikke regne med å forandre noen andre. Jeg synes du virker veldig sårbar og fiksert på å få bekreftet fra andre at du er verd å være glad i.Når noen skriver direkte ondskapsfulle ting (om at ingen kan forelske seg i deg)  går det rett inn hos deg, og du plages i årevis. Du får ikke fred før vedkommende trekker det tilbake.

 

 

[Nicklusheletida]

49 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg føler meg helt skadeskutt av fortiden min... Det er gjerne ikke så lurt å tenke på fortid, men jeg føler meg både usikker, stresset fortvilt, sårbar, og at jeg har mistet troen på meg selv pga det. Noe som jeg igjen får angst av. Jeg går kronisk rundt og er redd for alt som kan skje de jeg er glad i osv. Kronisk... og det er plagsomt... Samtidig så føler jeg at jeg kan sitte stiv i skrekk lenge på firtiden min.. Jeg ønsker at livet mitt skal videre, men jeg føler meg skadeskutt. Virkelig skadeskutt... Føler at jeg er den eneste som opplever å bli dårlig behandlet av menn på den måten som jeg er blitt, og så tenker jeg bare negativt på fremtiden. 

Noen som har kommet omtrent i samme psykiske tilstand og vet litt om hva jeg må gjøre for å finne meg selv igjen. For meg oppleves alt jeg har vætt igjennom traumatisk og det er tungt og vondt i etterkant. 

Noen råd og tips om hva jeg kan gjøre ? Er det håp for at jeg kan få det bedre enn nå? Jeg skulle egentlig på en date i helgen, men jeg tror ikke jeg makter det. Har nok med å funke ellers. 

Har bare ett råd : Du må ønske å komme ut av det. 

[Gjest Mina1]

10 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes du bør søke profesjonell hjelp. Du fungerer sikkert bra på jobb og i hverdagen, men du har det ikke bra med deg selv. Husk at halvparten trenger hjelp i løpet av livet. Det er ikke noe nederlag.

Det kan jo hende at en profesjonell faktisk klarer å snu tankemønsteret ditt. Du kan i alle fall ikke regne med å forandre noen andre. Jeg synes du virker veldig sårbar og fiksert på å få bekreftet fra andre at du er verd å være glad i.Når noen skriver direkte ondskapsfulle ting (om at ingen kan forelske seg i deg)  går det rett inn hos deg, og du plages i årevis. Du får ikke fred før vedkommende trekker det tilbake.

 

 

Du har rett i at jeg sliter mye med at jeg er ganske sårbar. Og kommentarene fra eksen min, og måten han har behandlet meg føles så ydmykende, og jeg kjenner at det påvirker meg i min tro i henhold til hele verden.  Jeg tror at måten han behandlet meg på viser at jeg er ingenting verdt. Og alt går utover hele selvbilde mitt, og jeg får mye angst av det, og så blir jeg helt lamslått av angst. Altså det går i en sirkel hele greien. 

Men å oppsøke hjelp er pinlig synes jeg, og jeg er redd at ingenting funker, men det kan jo være at det kan funke. I kveld var jeg veldig stresset fordi jeg har jobbet mye denne uken, og da blir jeg bare enda mer negativ og sårbar og griner for den minste ting, og ser sort på omtrent alt. 

Takk for svar og  godt råd  

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, Nicklusheletida skrev:

Har bare ett råd : Du må ønske å komme ut av det. 

Jeg ønsker, men jeg sliter uten at jeg vil det med de negative tankene. 

[Nicklusheletida]

13 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg ønsker, men jeg sliter uten at jeg vil det med de negative tankene. 

Tja, du har jo brukt månedsvis på dol med det samme temaet etter først å ha blitt utestengt fra et annet forum med all oppmerksomheta det fører med seg, så jeg vet ikke helt jeg 

Du er over 40 år og jeg synes du førstørrer og gir bagateller en voldsomt stor plass. 

Jeg har troa på at et voksent menneske skal klare å riste av seg en tåpelig skjørtejeger som de fleste av oss opplever i løpet av et langt liv. 

PS: Svaret mitt hadde sett annerledes ut hvis du var tenåring. Men jeg svarer til deg som en voksen person som har hatt politiet på døra med barna som vitne. 

På tide å vokse opp, ta ansvar for deg selv, barna og slutte med all denne dramatikken. 

Endret 27. oktober 2017 av Nicklusheletida
.