Gå til innhold

Tung tid


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei.

Skriver her for å lufte tankene mine.

Flyttet til en stor by her i Norge i august sammen med kjæresten som har begynt med master her. Vi har vært sammen siden mars og jeg flyttet fra all familie og venner for å være sammen med han.

 

Den første måneden trivdes jeg veldig men etterhvert vokste ensomheten. Jeg er sykepleier og jobber en del senvakter. Da er kjæresten på skolen så i ca 1 mnd har jeg om formiddagen før senvakta kjøpt inn snacks og smågodt som jeg kan dytte i meg og kaste opp. Det gir en lettelse etterpå. Ellers har jeg er normalt forhold til mat og koser meg med middag om kvelden med kjæresten og spiser lunsj på jobb. Men jeg skammer meg om kvelden når vi har lagt oss og gråter i skjul i sengen da han sovner fort.

Jeg selv har ikke sett dette som et problem men begynner nå å forstå at dette ikke bra. Selv om jeg rett før jeg kjøper inn snopet vet dette ikke er bra gjør jeg det likevel. Det gir et kick og er en god trøst. 

Jeg tør ikke fortelle dette til familien da de bor veldig langt unna og komme til å gjøre en stor sak av det.

Jeg har tidligere hørt kjæresten uttale etter et program vi så på tv at jenter som kaster opp mat skylder på andre osv. Så jeg tør ikke si det til han. Føler meg mislykket som gjør dette. Bruker også en del penger på det.

Kan hende jeg kaster opp pga ensomhet, savn av familie, føler jeg har sklidd fra familien min og spesielt storesøsteren min. Føler familien min føler at jeg ikke bryr meg om dem. Jeg snakker sjeldnere med dem på tlf fordi jeg er innesluttet og er redd for å bryte sammen. Men jeg har alltid vært en familiekjær jente.

Ønsker jo bare å fortelle dem at alt er bra. Samtidig elsker jeg kjæresten, men er tøft at han bruker så mye tid på utdanningen og han har blant annet sagt at barn er uaktuelt når han studerer. Og det kan hende han går videre med studier etter master. Dette gjør meg også trist. 

Jeg er 28 og han 24.

 

Dette er vanskelig og jeg kjenner jeg er litt deppa fortiden. Noen dager går det litt bedre men føles tungt. Heldigvis kommer jeg meg på jobb og trives der.

Håper på noen tilbakemeldinger.

Anonymkode: d038a...acc

Skrevet

Jeg oppfatter at du har såpass store problemer med deg selv at jeg synes du skal ta dette opp med fastlegen. Mulig en henvisning til psykolog er på sin plass.

Anonymkode: 3d470...74b

Skrevet
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg oppfatter at du har såpass store problemer med deg selv at jeg synes du skal ta dette opp med fastlegen. Mulig en henvisning til psykolog er på sin plass.

Anonymkode: 3d470...74b

Ts her. Takk for svar. 

Bør kanskje gjøre det. Men synes det er vanskelig..

Andre som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: d038a...acc

Skrevet

Hei. Jeg tror det er mange ting som spiller inn. Du trives rett og slett ikke med livet slik det er nå og din måte å takle dette på er mat. Kanskje du også bærer på litt frustrasjon over at dine ønsker og behov blir satt på vent. Forundrer meg at du ikke kan være mer ærlig med din kjæreste. Han mente ikke noe vondt med han sa og har egentlig ikke kunnskap om dette. Som helsearbeider vet du jo at det du gjør ikke er greit.Dessuten er det jo et faktum at det er ressurssterke mennesker som tar kontakt med hjelpeapparatet.  Personlig utviklet jeg en spiseforstyrrelse i en vanskelig fase i livet. Trengte på en måte en måte å få kontroll og døyve smerten på. Det ble etterhvert klart at jeg ikke hadde kontroll og jeg ble tvangspreget . Jeg hadde en psyksk sårbarhet fra før av og var ikke åpen med følelsene mine. Var deprimert. Hadde også lavt selvbilde.  Det  er ikke flaut å søke hjelp, gjør det nå. Jeg gikk altfor lenge alene med disse tingen,  noe som var helt unødvendig. Du vil blitt tatt på alvor. Jeg er mor til en på din alder. 

Anonymkode: 0b3b5...e4e

Skrevet

Ts her.

Takk for svar.

Jeg har senvakt i dag og nå nettopp har jeg kjøpt inn litt for å spise og kaste opp (kjæresten er på skolen). Jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker å spise en sunn lunsj før jobb men likevel ender jeg opp å kjøpe dritt. Så er svakt av meg...

Kjenner skam på kveldene når jeg legger meg

Anonymkode: d038a...acc

Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Takk for svar.

Jeg har senvakt i dag og nå nettopp har jeg kjøpt inn litt for å spise og kaste opp (kjæresten er på skolen). Jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker å spise en sunn lunsj før jobb men likevel ender jeg opp å kjøpe dritt. Så er svakt av meg...

Kjenner skam på kveldene når jeg legger meg

Anonymkode: d038a...acc

Har du et godt forhold til noen av dine kollegaer. En du stoler på. En annen sykepleier vil vel kunne forstå og kanskje komme med råd ?. 

Anonymkode: 0b3b5...e4e

Skrevet
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Takk for svar.

Jeg har senvakt i dag og nå nettopp har jeg kjøpt inn litt for å spise og kaste opp (kjæresten er på skolen). Jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker å spise en sunn lunsj før jobb men likevel ender jeg opp å kjøpe dritt. Så er svakt av meg...

Kjenner skam på kveldene når jeg legger meg

Anonymkode: d038a...acc

Hvorfor tar du ikke kontakt med en relevant instans for å få hjelp til å komme ut av dette mønsteret?

Skrevet

Ts her.

Jeg sa ifra til kjæresten i går kveld. Føler så lettelse over det!

Han er jo bekymret for hvordan dette skal utvikle seg og sier han skal være der for meg og at jeg bør kontakte fastlege. Jeg vurderer det sterkt.

Samtidig sitter jeg er nå før senvakt som begynner om tre timer og typen er på skolen og jeg kjenner det klør i fingrene etter å overspise......uff :(

Anonymkode: d038a...acc

yellow ledbetter
Skrevet

Så bra at du har klart å snakke med kjæresten om det. Da er du i gang med å ta tak, så snakk med legen så fort du kan, før du mister kontrollen enda mer. 

Skrevet

Har også nå nettopp bestilt time hos fastlegen på fredag. Skummelt men litt lettelse det også. 

Ts.

Anonymkode: d038a...acc

Skrevet

Ts her med en oppdatering.

Jeg sa det til kjæresten for en uke siden og han er forståelsesfull og bekymret. Hvertfall siden jeg gjør det når jeg sitter hjemme alene og han er mye på skolen.

 

Det er en lettelse å kunne være åpen. Var hos lege i går for å undersøke håndleddet og da nevnte jeg kort dette lille problemet bog han satt meg opp på en ny time om to uker. Og at målet til da var at jeg prøver å melde meg inn på at håndballag.

Jeg kastet ikke opp i går og det var så godt å kunne si til kjæresten at jeg klarte å holde meg unna.

Kjæresten har studiedag i dag og for å ikke være inne og være trist og kaste opp dro jeg på en shoppingtur for å få tankene unna. Rett før jeg dro følte jeg meg bra og tenkte det skulle være lett å holde seg unna oppkast fremover.

Men dæ jeg gikk rundt på kjøpesentret følte jeg meg trist så etter litt shopping kjøpte jeg mat dro hjem, spiste og kastet opp.

Så er kjipt å si til kjæresten at jeg kastet opp når han spør senere i dag. Vil jo ikke lyve.

Hvorfor føles det i det ene øyeblikket som at dette er lett og at jeg har kontroll på dette. Og i neste øyeblikk føler jeg så trang til å gjøre det? :(

 

Anonymkode: d038a...acc

Skrevet

Ingen som har noen innspill?

 

Ts 

Anonymkode: d038a...acc

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...