Lettere sagt enn gjort

[Gondor]

Jeg har selv vært en foregangskvinne her inne for å "just do it!", les en bok, strikk et skjerf, si hei til en villt fremmed, gå tur med bikkja, slipp ut katten, vask håret, få en laaang tur i naturen, les avisen, les en bok osv osv. Alt dette fordrer at man har et minimum av energi og at man ikke er helt tynget ned av en depresjon eller andre problemer. Jeg har selv tvunget meg til å gå turer når jeg har vært langt nede. Ærlig talt, for meg har det bare vært tull. I grunnen kan all aktivitet bare trigge enda mer selvforakt og tungsinn, angst og tankekjør.

Så hvem er man da og med hvilken rett lever man når man kun vegeterer? Det eneste jeg kommer frem til som kan fungere er den åndelige delen ved tilværelsen. Når man er helt barbert. Helt naken. Hva annet er det?

Tar jeg helt feil hvis jeg tror at dette er et meget upopulært synspunkt her inne?

Med åndelighet mener jeg ikke at man skal fjerne seg fra denne verden eller fornekte de pliktene man eventuelt har. Jeg mener at utgangspunktet er annerledes. Man ser på seg selv som en sjel som er ute etter å skape en erfaring i verden, istede for en kropp og et sinn som skal leve opp til samfunnets forventninger.

I et annet samfunn ville jeg vært en uteligger, tigger eller prostituert. I atter andre samfunn ville jeg blitt tatt vare på av familien og satt til oppgaver jeg makter. I natursamfunn ville jeg blitt inkludert, kanskje til og med lyttet til. Hvem vet? I dette samfunnet er jeg i hvert fall ganske langt nede på rangstigen. Greit det. Jeg er ikke mye verd i det norske samfunnets øyne. Så hvem er jeg da? Har jeg rett til å definere meg selv? Selvfølgelig! Jeg ville aldri nekte noen andre den rettigheten.

Men å definere seg selv gjennom depressive øyne og livsglade øyne er ganske forskjellig.

I grunnen  kunne jeg tenke meg å reise og oppleve andre kulturer og væremåter. Men jeg må vente til min yngste sønn har flyttet hjemmefra.

Det aner meg at jeg ikke ser en brøkdel av alt som er å se.

 

 

 

 

[Gjest Kanuttius]

Jeg  mer ganske sikker på at det er mye å se og oppleve. Hold fast så kommer det.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Gondor skrev:

Jeg har selv vært en foregangskvinne her inne for å "just do it!", les en bok, strikk et skjerf, si hei til en villt fremmed, gå tur med bikkja, slipp ut katten, vask håret, få en laaang tur i naturen, les avisen, les en bok osv osv. Alt dette fordrer at man har et minimum av energi og at man ikke er helt tynget ned av en depresjon eller andre problemer. Jeg har selv tvunget meg til å gå turer når jeg har vært langt nede. Ærlig talt, for meg har det bare vært tull. I grunnen kan all aktivitet bare trigge enda mer selvforakt og tungsinn, angst og tankekjør.

Så hvem er man da og med hvilken rett lever man når man kun vegeterer? Det eneste jeg kommer frem til som kan fungere er den åndelige delen ved tilværelsen. Når man er helt barbert. Helt naken. Hva annet er det?

Tar jeg helt feil hvis jeg tror at dette er et meget upopulært synspunkt her inne?

Med åndelighet mener jeg ikke at man skal fjerne seg fra denne verden eller fornekte de pliktene man eventuelt har. Jeg mener at utgangspunktet er annerledes. Man ser på seg selv som en sjel som er ute etter å skape en erfaring i verden, istede for en kropp og et sinn som skal leve opp til samfunnets forventninger.

I et annet samfunn ville jeg vært en uteligger, tigger eller prostituert. I atter andre samfunn ville jeg blitt tatt vare på av familien og satt til oppgaver jeg makter. I natursamfunn ville jeg blitt inkludert, kanskje til og med lyttet til. Hvem vet? I dette samfunnet er jeg i hvert fall ganske langt nede på rangstigen. Greit det. Jeg er ikke mye verd i det norske samfunnets øyne. Så hvem er jeg da? Har jeg rett til å definere meg selv? Selvfølgelig! Jeg ville aldri nekte noen andre den rettigheten.

Men å definere seg selv gjennom depressive øyne og livsglade øyne er ganske forskjellig.

I grunnen  kunne jeg tenke meg å reise og oppleve andre kulturer og væremåter. Men jeg må vente til min yngste sønn har flyttet hjemmefra.

Det aner meg at jeg ikke ser en brøkdel av alt som er å se.

 

 

 

 

Tror jeg forstår hva du sier. Det å tvinge seg selv til noe som virker meningsløst og tomt er liksom svaret man får. Jeg lengter etter å « brenne « for noe. Etter ekte genuin omsorg og vennskap. Etter tilhørighet og engagement. Etter å finne selve meningen med tilværelsen. Gjerne å kunne snakke om  åndelige ting uten å bli sett på som gal. Din verdi et så utrolig mye større enn du tror. 

Anonymkode: 1e948...d07

[Gondor]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg forstår hva du sier. Det å tvinge seg selv til noe som virker meningsløst og tomt er liksom svaret man får. Jeg lengter etter å « brenne « for noe. Etter ekte genuin omsorg og vennskap. Etter tilhørighet og engagement. Etter å finne selve meningen med tilværelsen. Gjerne å kunne snakke om  åndelige ting uten å bli sett på som gal. Din verdi et så utrolig mye større enn du tror. 

Anonymkode: 1e948...d07

Du setter ord på det jeg selv føler, men jeg har probelmer med å se at jeg har noe særlig til verdi.

[yellow ledbetter]

Vi må vel innse at vi er ulike, og det som gir livet mening for én av oss er fullstendig meningsløst for andre. Jeg brenner ikke for noe spesielt, tror jeg. Og jeg ser ingen overordnet mening med tilværelsen. Det er opptil meg selv å gjøre den så bra som mulig, og det er jeg i grunnen fornøyd med. At en skal gå rundt og være konstant lykkelig er et press som samfunnet har lagt på oss. Typisk ilandsgreie. Andre steder i verden har folk nok med å livberge seg liksom og er fornøyde når de klarer det. Ikke rart at mange av oss føler oss mislykket i grunnen.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Vi må vel innse at vi er ulike, og det som gir livet mening for én av oss er fullstendig meningsløst for andre. Jeg brenner ikke for noe spesielt, tror jeg. Og jeg ser ingen overordnet mening med tilværelsen. Det er opptil meg selv å gjøre den så bra som mulig, og det er jeg i grunnen fornøyd med. At en skal gå rundt og være konstant lykkelig er et press som samfunnet har lagt på oss. Typisk ilandsgreie. Andre steder i verden har folk nok med å livberge seg liksom og er fornøyde når de klarer det. Ikke rart at mange av oss føler oss mislykket i grunnen.

Ble litt forvirret av din kommentar. Var det ment til ts og det jeg skrev?. At om vi hadde vært som deg eller levd i et u-land så hadde vi vært lykkelige?. Og at det er slike som oss som stiller spørsmål ved tilværelsen og lengter etter noe mer som ødelegger for andre?. 

Anonymkode: 1e948...d07

[yellow ledbetter]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble litt forvirret av din kommentar. Var det ment til ts og det jeg skrev?. At om vi hadde vært som deg eller levd i et u-land så hadde vi vært lykkelige?. Og at det er slike som oss som stiller spørsmål ved tilværelsen og lengter etter noe mer som ødelegger for andre?. 

Anonymkode: 1e948...d07

Nei, dere ødelegger ikke for andre, det mente jeg ikke. Heller tvert imot. Beklager at jeg uttrykte meg uklart.

Vi lar oss gjerne påvirke av "lykkepresset" og alle de (liksom) perfekte livene vi får slengt i trynet på TV, og nett og da kan vi fort føle oss utilstrekkelige og mislykket uten grunn. Vi ser folk som er smarte og har høy utdannelse og interessante jobber, god økonomi, akkurat passe mange barn, masse venner, masse fritidsinteresser, et strøkent hjem, perfekt utseende og tilsynelatende utømmelig energi og overskudd. Omtanke for andre også selvsagt. Redder verden med den ene hånda mens de lager fancy julepynt og baker boller med den andre. Ikke rart at mange føler seg som tapere. 

Poenget er at lykke er noe en vanligvis føler i blaff innimellom, ikke en konstant tilstand, sånn som vi får inntrykk av når vi ser på disse supermenneskene (som sannsynligvis bare feiker, mesteparten av dem.) Og da strekker og strekker vi oss etter noe som kanskje ikke finnes, i stedet for å se at det vi har ofte ikke er så verst, selv om det ikke er perfekt. Gresset som er grønnere og så videre. Jeg tar meg i det ofte, når jeg mugger over at ungene har drukket den siste melkeskvetten så jeg ikke får melk i frokostkaffen, eller at butikken har sluttet å selge favorittbrusen min eller en annen latterlig bagatell. Da har jeg det pokker ikke så ille, når jeg bruker energi på å irritere meg over småting.

Endret 5. november 2017 av yellow ledbetter

[AnonymBruker]

12 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nei, dere ødelegger ikke for andre, det mente jeg ikke. Heller tvert imot. Beklager at jeg uttrykte meg uklart.

Vi lar oss gjerne påvirke av "lykkepresset" og alle de (liksom) perfekte livene vi får slengt i trynet på TV, og nett og da kan vi fort føle oss utilstrekkelige og mislykket uten grunn. Vi ser folk som er smarte og har høy utdannelse og interessante jobber, god økonomi, akkurat passe mange barn, masse venner, masse fritidsinteresser, et strøkent hjem, perfekt utseende og tilsynelatende utømmelig energi og overskudd. Omtanke for andre også selvsagt. Redder verden med den ene hånda mens de lager fancy julepynt og baker boller med den andre. Ikke rart at mange føler seg som tapere. 

Poenget er at lykke er noe en vanligvis føler i blaff innimellom, ikke en konstant tilstand, sånn som vi får inntrykk av når vi ser på disse supermenneskene (som sannsynligvis bare feiker, mesteparten av dem.) Og da strekker og strekker vi oss etter noe som kanskje ikke finnes, i stedet for å se at det vi har ofte ikke er så verst, selv om det ikke er perfekt. Gresset som er grønnere og så videre. Jeg tar meg i det ofte, når jeg mugger over at ungene har drukket den siste melkeskvetten så jeg ikke får melk i frokostkaffen, eller at butikken har sluttet å selge favorittbrusen min eller en annen latterlig bagatell. Da har jeg det pokker ikke så ille, når jeg bruker energi på å irritere meg over småting.

Da er vi helt enig da . Lett å missforstå. 

Anonymkode: 1e948...d07

[yellow ledbetter]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er vi helt enig da . Lett å missforstå. 

Anonymkode: 1e948...d07

Ja, det ser jeg veldig godt i etterkant. Bra at du spurte.