Åpenhet og ærlighet

[AnonymBruker]

Er det alltid lurt å være 100 % ærlig og åpen overfor en behandler? Behandlere er bare mennesker de også. 

Anonymkode: 442f1...f17

[Gjest Maggie55]

Nei Alt er stor butikk i dag.

[Fionys]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det alltid lurt å være 100 % ærlig og åpen overfor en behandler? Behandlere er bare mennesker de også. 

Anonymkode: 442f1...f17

Ja så lenge det er relevant, med tanke på behandling. Trenger ikke å fortelle at håret til behandler ikke ser ut hvis du mener det.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Fionys skrev:

Ja så lenge det er relevant, med tanke på behandling. Trenger ikke å fortelle at håret til behandler ikke ser ut hvis du mener det.

Mange ganger kunne jeg «dødd» av skam fordi jeg har betrodd hen mine innerste, rare, teite tanker. Jeg føler at jeg blir sett litt rart på.. 

Anonymkode: 442f1...f17

[Fionys]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange ganger kunne jeg «dødd» av skam fordi jeg har betrodd hen mine innerste, rare, teite tanker. Jeg føler at jeg blir sett litt rart på.. 

Anonymkode: 442f1...f17

Som min behandler bruker å si til meg, behandler vet at det ikke er lett å utgi seg selv og at det føles sårbart, men det er viktig for behandlingen. Enkelte ting sitter veldig langt inne og det føles nesten som et nederlag å fortelle om det.

Jeg har fortalt det meste til behandler, men har ikke gått i dybden for det synes jeg er vanskelig. Har også fortalt behandler at jeg har fortalt det meste, men sensurerer litt og har et ønske om å klare å fortelle det slik det er. 

Tror det er mange som sliter med å klare å snakke helt åpent med behandler og det kan ta tid. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Fionys skrev:

Som min behandler bruker å si til meg, behandler vet at det ikke er lett å utgi seg selv og at det føles sårbart, men det er viktig for behandlingen. Enkelte ting sitter veldig langt inne og det føles nesten som et nederlag å fortelle om det.

Jeg har fortalt det meste til behandler, men har ikke gått i dybden for det synes jeg er vanskelig. Har også fortalt behandler at jeg har fortalt det meste, men sensurerer litt og har et ønske om å klare å fortelle det slik det er. 

Tror det er mange som sliter med å klare å snakke helt åpent med behandler og det kan ta tid. 

Tror det beste er å ikke si noe en ikke føler seg komfortabel med å si, da unngår en vanskelige følelser og slipper å føle at en dummer seg ut. Behandlere er som sagt bare mennesker de også. 

Anonymkode: 442f1...f17

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på behandleren. Jeg har hatt psykolger som det var umulig å åpne seg for. Spesiellt hvis de responderte  med å være kritisk og konfronterende etter å ha betrodd meg til de. Når man står der helt avkledd skal man stole på terapauten. Man kan lett føle på skam. En psykiater jeg gikk til utrykte hele tiden hvor fantastisk person jeg var og kom med mange positive og oppmuntrende ting. Da ble jeg litt redd for å ikke leve opp til dette bildet og det ble mer fristende å pynte på sannheten. Nå går jeg til en ung psykolog som jeg av en eller annen grunn bare stoler på. Det er liksom helt greit å være meg selv og jeg tørr å være ærlig med henne. Veldig befriende . 

Anonymkode: cd673...4ce

[Eva Sofie]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det beste er å ikke si noe en ikke føler seg komfortabel med å si, da unngår en vanskelige følelser og slipper å føle at en dummer seg ut. Behandlere er som sagt bare mennesker de også. 

Anonymkode: 442f1...f17

 

Men går du ikke i terapi nettopp for å møte de vanskelige følelsene? Jeg tenker at man ikke skal være redd for å dumme seg ut. Om du er redd for det, kan du jo si det, "jeg er litt redd for å dumme meg ut, men..." og fallhøyden vil ikke være så stor. Det er i hvert fall min erfaring.

Jeg mener at den som taper på å ikke være ærlig mot sin behandler er deg selv. Du går der for din egen skyld og ikke for å tilfredstille behandlerens ønsker. Jeg mener at når man først er så heldig og har fått tildelt en behandler, "plikter" man å benytte seg av det tilbudet.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommer veldig an på behandleren. Jeg har hatt psykolger som det var umulig å åpne seg for. Spesiellt hvis de responderte  med å være kritisk og konfronterende etter å ha betrodd meg til de. Når man står der helt avkledd skal man stole på terapauten. Man kan lett føle på skam. En psykiater jeg gikk til utrykte hele tiden hvor fantastisk person jeg var og kom med mange positive og oppmuntrende ting. Da ble jeg litt redd for å ikke leve opp til dette bildet og det ble mer fristende å pynte på sannheten. Nå går jeg til en ung psykolog som jeg av en eller annen grunn bare stoler på. Det er liksom helt greit å være meg selv og jeg tørr å være ærlig med henne. Veldig befriende . 

Anonymkode: cd673...4ce

Enig i dette. Har selv opplevd fastlegen min som tror alt godt om meg, noe som gjorde at jeg definitiv ikke klarte/kunne si hva jeg tenkte på/problemet mitt var..

De burde ikke værre for godtroende

Anonymkode: 2297c...209

[AnonymBruker]

Min konklusjon er at det i mitt tilfelle finnes en mellomting. 

Anonymkode: 442f1...f17