ADHD?

[Emilyz]

Heisann 

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive dette siden det er så utrolig mye forskjellig. Først og fremst så har jeg følt meg annerledes så lenge jeg kan huske. Har liksom alltid følt at jeg henger litt etter alle andre på de fleste områder.

I gymmen på skolen for eksempel. Har aldri likt gym, synes det er vanskelig å trene eller bevege meg foran andre. Klarer dette helt fint på treningssenter, noe som er veldig frustrerende og gjør at jeg skjønner utrolig mye mindre av hva problemet egentlig ligger i.

Det var vel i 6. eller 7. klasse på barneskolen at jeg begynte å merke hvor ubehagelig jeg synes det var. På ungdomsskolen droppet jeg nesten hver eneste time, eller så prøvde jeg å bli med, men endte opp med å dra gråtende hjem. Jeg har aldri fått noen stygge kommentarer el. jeg får derimot mange komplimenter, ikke i gymmen, men på sndre ting som utseende mitt. Setter jo veldig stor pris på det, men samtidig føler jeg at jeg har hatt et veldig stort press på meg. Har alltid følt at alle har visse forventninger til meg, som jeg aldri har klart å nå opp til. Jeg vet hvor teit dette kanskje høres ut, men dette er noe jeg har sliti med så utrolig lenge. Jeg trakk meg tilbake fra det meste, både familie, venner og skole. De vennene jeg hadde fra barneskolen mistet jeg og jeg fikk meg ingen ordentlig nye venner før i 10. klasse, altså siste året. 

 

 På videregående skjønte jeg jo at jeg måtte gjøre noe med det og valgte derfor å dra til legen. Jeg fortalte hvor vanskelig det var og hvor sliten jeg ble, det gikk jo til en veldig høy grad utover hverdagen min. Jeg hadde jo veldig lyst til å overkomme dette og ikke la det plage meg mer og spørte henne derfor om det var mulig å få hjelp. Det eneste jeg fikk var en bok om selvfølelse og selvtillit. Jeg klarer ikke helt å skille mellom selvfølelse og selvtillit, da det er forskjellig i alle mulige situasjoner. Uansett så leste jeg denne boka flere ganger, men jeg fikk ingenting ut av den. Dro enda en gang til legen og håpet på en forklaring på hva det kunne være og hva jeg kunne gjøre for at jeg ikke skulle plages med det mer. Foreslo også en henvisning til psykolog, men da fikk jeg beskjed om st dette var noe som virkelig ikke var ille i det hele tatt og at jeg lett kunne fikse dette selv. 

Jeg gikk ut av 1. Klasse med over 70 timer udokumentert fravær, 90% av dette var sltså gymmen. Det var flere dager jeg tenkte at dette skal jeg få til, men endte selvfølgelig opp med å løpe gråtende til garderoben uten å bli sett. I 2. klasse kom fraværsgrensa og da skjønte jeg at jeg måtte prøve noe annet. Derfor meldte jeg meg ut av gymfaget. Det st jeg aldri har deltatt i gym gjør st jeg føler st jeg har gått glipp av mye. Dere tenker nok st det ikke er så mye å gå glipp av. 

I tillegg til dette med gymmen så synes jeg også det er veldig vanskelig å snakke med andre, og få venner. Har alltid vært omringet av mange og jeg er i en av de største gjengene på skolen. Dette betyr slettes ikke at jeg er venn med alle sammen. Vi er kanskje 30 jenter og av disse er det fem jeg snakker med daglig, kanskje under også. Som sagt ista føler jeg st det er så mange som forhåndsdømmer meg. Jeg vet at andre synes jeg ser bra ut, og jeg vet at det er mange som har lyst til å bli kjent med meg. Men jeg føler så veldig på det presset der jeg ikke kan skuffe dem, jeg vil ikke kun være pen, jeg vil også være en man kan snakke med og ha det gøy med. Allikevel føler jeg aldri st det er sånn. Jeg er dårlig på å ta initiativ og det føles liksom ut som st det er noe som stopper meg hver eneste gsng jeg prøver. Har jeg klart å starte en samtale ender det ofte opp med st jeg enten blir for ukonsentrert slik st jeg faller helt ut av samtalen, eller så blir samtslen bare helt rar og jeg klarer ikke å formulere meg ordentlig. Det hender også st jeg plutselig kan snakke helt uten ende og jeg klarer ikke stoppe meg selv, slik at alt bare blir helt rsrt. Slike situasjoner, som skjer veldig ofte, fører til st det blir enda vanskeligere neste gang jeg prøver. 

Dette presset fører også til at jeg noen gsnger må bli hjemme. Har jeg forsovet meg og vet jeg kommer til å måtte gå foran en hel klasse og sette meg ned et sted i midten av en time så blir jeg enten hjemme resten av dagen eller venter til andre time. Er jeg forsent ute til en buss det er viktig at jeg tar så venter jeg heller til neste buss. Kun av redsel for at den ikke skal stoppe og alle som sitter på bussen ser meg løpe etter eller at jeg snur og går sndre veien. Noen ganger synes jeg til og med det er vanskelig å stoppe bussen når jeg allerede er på busstoppet. Det har vært flere ganger hvor jeg har droppet å reise meg for å stoppe den kun fordi jeg er redd for at den ikke stopper og alle der inne ser meg stå på busstoppet. Dette har hendt flere ganger og da har jeg ofte måttet vente en halvtime eller en time på neste buss. 

En annen ting er når jeg sitter i klasserommet. Jeg føler meg utilpass og jeg føler st alle ser på meg, selvom jeg vet godt st det ikke er sånn i det hele tatt. Har vi for eksempel en skriveøkt eller en skrivedag kan det ta meg flere timer før jeg får konsentrert meg nok til å starte. Har ofte endt opp med å levere halve oppgaven fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg nok, og da er det snakk om skrivedager på 5 timer, der to eller kanskje tre av dem går til å prøve å sette igang med skrivinga. Et annet eksempel er også der jeg føler st jeg ikke kan spise eller drikke foran sndre, ikke bare i klasserommet, men også i kantina. Sitter ofte på do og spiser maten min der, noe jeg synes er veldig trist. Hvem er det vel som synes det er ubehagelig å spise foran andre, hvertfall til den graden at man må hjemme seg. 

Jeg er veldig redd for å kalle dette for angst, har liksom aldri fått en ordentlig forklaring på hva det er. Av det jeg har lest på nettet så sliter jeg jo med de fleste former for angst i tillegg til st jeg mest sannsynlig var deprimert store deler av ungdomsskolen. Men dette er noe jeg helst ikke vil lese for mye inn i. 

Jeg har både gått til sosial lærer og lege, men det har vært til ingen nytte. Synes dette er veldig vanskelig og jeg er jo fullt klar over at dette ikke er helt normalt, kanskje langt fra normalt. Alt dette, og veldig mye annet som jeg også kunne skrevet, men som tar for lang tid, går langt utover hverdagen min og hvordan jeg har det med meg selv. 

Har prøvd å finne svar på hva det kan være og jeg begynner å synes at det høres mer og mer ut som ADHD. Har lest meg litt opp på symptomer og slike ting.

Hva synes dere at dette kan høres ut som? Er det noen som kjenner seg igjen og har noen gode hjelpende tips? 

Setter så utrolig stor pris på svar!!

 

 

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Emilyz skrev:

Heisann 

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive dette siden det er så utrolig mye forskjellig. Først og fremst så har jeg følt meg annerledes så lenge jeg kan huske. Har liksom alltid følt at jeg henger litt etter alle andre på de fleste områder.

I gymmen på skolen for eksempel. Har aldri likt gym, synes det er vanskelig å trene eller bevege meg foran andre. Klarer dette helt fint på treningssenter, noe som er veldig frustrerende og gjør at jeg skjønner utrolig mye mindre av hva problemet egentlig ligger i.

Det var vel i 6. eller 7. klasse på barneskolen at jeg begynte å merke hvor ubehagelig jeg synes det var. På ungdomsskolen droppet jeg nesten hver eneste time, eller så prøvde jeg å bli med, men endte opp med å dra gråtende hjem. Jeg har aldri fått noen stygge kommentarer el. jeg får derimot mange komplimenter, ikke i gymmen, men på sndre ting som utseende mitt. Setter jo veldig stor pris på det, men samtidig føler jeg at jeg har hatt et veldig stort press på meg. Har alltid følt at alle har visse forventninger til meg, som jeg aldri har klart å nå opp til. Jeg vet hvor teit dette kanskje høres ut, men dette er noe jeg har sliti med så utrolig lenge. Jeg trakk meg tilbake fra det meste, både familie, venner og skole. De vennene jeg hadde fra barneskolen mistet jeg og jeg fikk meg ingen ordentlig nye venner før i 10. klasse, altså siste året. 

 

 På videregående skjønte jeg jo at jeg måtte gjøre noe med det og valgte derfor å dra til legen. Jeg fortalte hvor vanskelig det var og hvor sliten jeg ble, det gikk jo til en veldig høy grad utover hverdagen min. Jeg hadde jo veldig lyst til å overkomme dette og ikke la det plage meg mer og spørte henne derfor om det var mulig å få hjelp. Det eneste jeg fikk var en bok om selvfølelse og selvtillit. Jeg klarer ikke helt å skille mellom selvfølelse og selvtillit, da det er forskjellig i alle mulige situasjoner. Uansett så leste jeg denne boka flere ganger, men jeg fikk ingenting ut av den. Dro enda en gang til legen og håpet på en forklaring på hva det kunne være og hva jeg kunne gjøre for at jeg ikke skulle plages med det mer. Foreslo også en henvisning til psykolog, men da fikk jeg beskjed om st dette var noe som virkelig ikke var ille i det hele tatt og at jeg lett kunne fikse dette selv. 

Jeg gikk ut av 1. Klasse med over 70 timer udokumentert fravær, 90% av dette var sltså gymmen. Det var flere dager jeg tenkte at dette skal jeg få til, men endte selvfølgelig opp med å løpe gråtende til garderoben uten å bli sett. I 2. klasse kom fraværsgrensa og da skjønte jeg at jeg måtte prøve noe annet. Derfor meldte jeg meg ut av gymfaget. Det st jeg aldri har deltatt i gym gjør st jeg føler st jeg har gått glipp av mye. Dere tenker nok st det ikke er så mye å gå glipp av. 

I tillegg til dette med gymmen så synes jeg også det er veldig vanskelig å snakke med andre, og få venner. Har alltid vært omringet av mange og jeg er i en av de største gjengene på skolen. Dette betyr slettes ikke at jeg er venn med alle sammen. Vi er kanskje 30 jenter og av disse er det fem jeg snakker med daglig, kanskje under også. Som sagt ista føler jeg st det er så mange som forhåndsdømmer meg. Jeg vet at andre synes jeg ser bra ut, og jeg vet at det er mange som har lyst til å bli kjent med meg. Men jeg føler så veldig på det presset der jeg ikke kan skuffe dem, jeg vil ikke kun være pen, jeg vil også være en man kan snakke med og ha det gøy med. Allikevel føler jeg aldri st det er sånn. Jeg er dårlig på å ta initiativ og det føles liksom ut som st det er noe som stopper meg hver eneste gsng jeg prøver. Har jeg klart å starte en samtale ender det ofte opp med st jeg enten blir for ukonsentrert slik st jeg faller helt ut av samtalen, eller så blir samtslen bare helt rar og jeg klarer ikke å formulere meg ordentlig. Det hender også st jeg plutselig kan snakke helt uten ende og jeg klarer ikke stoppe meg selv, slik at alt bare blir helt rsrt. Slike situasjoner, som skjer veldig ofte, fører til st det blir enda vanskeligere neste gang jeg prøver. 

Dette presset fører også til at jeg noen gsnger må bli hjemme. Har jeg forsovet meg og vet jeg kommer til å måtte gå foran en hel klasse og sette meg ned et sted i midten av en time så blir jeg enten hjemme resten av dagen eller venter til andre time. Er jeg forsent ute til en buss det er viktig at jeg tar så venter jeg heller til neste buss. Kun av redsel for at den ikke skal stoppe og alle som sitter på bussen ser meg løpe etter eller at jeg snur og går sndre veien. Noen ganger synes jeg til og med det er vanskelig å stoppe bussen når jeg allerede er på busstoppet. Det har vært flere ganger hvor jeg har droppet å reise meg for å stoppe den kun fordi jeg er redd for at den ikke stopper og alle der inne ser meg stå på busstoppet. Dette har hendt flere ganger og da har jeg ofte måttet vente en halvtime eller en time på neste buss. 

En annen ting er når jeg sitter i klasserommet. Jeg føler meg utilpass og jeg føler st alle ser på meg, selvom jeg vet godt st det ikke er sånn i det hele tatt. Har vi for eksempel en skriveøkt eller en skrivedag kan det ta meg flere timer før jeg får konsentrert meg nok til å starte. Har ofte endt opp med å levere halve oppgaven fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg nok, og da er det snakk om skrivedager på 5 timer, der to eller kanskje tre av dem går til å prøve å sette igang med skrivinga. Et annet eksempel er også der jeg føler st jeg ikke kan spise eller drikke foran sndre, ikke bare i klasserommet, men også i kantina. Sitter ofte på do og spiser maten min der, noe jeg synes er veldig trist. Hvem er det vel som synes det er ubehagelig å spise foran andre, hvertfall til den graden at man må hjemme seg. 

Jeg er veldig redd for å kalle dette for angst, har liksom aldri fått en ordentlig forklaring på hva det er. Av det jeg har lest på nettet så sliter jeg jo med de fleste former for angst i tillegg til st jeg mest sannsynlig var deprimert store deler av ungdomsskolen. Men dette er noe jeg helst ikke vil lese for mye inn i. 

Jeg har både gått til sosial lærer og lege, men det har vært til ingen nytte. Synes dette er veldig vanskelig og jeg er jo fullt klar over at dette ikke er helt normalt, kanskje langt fra normalt. Alt dette, og veldig mye annet som jeg også kunne skrevet, men som tar for lang tid, går langt utover hverdagen min og hvordan jeg har det med meg selv. 

Har prøvd å finne svar på hva det kan være og jeg begynner å synes at det høres mer og mer ut som ADHD. Har lest meg litt opp på symptomer og slike ting.

Hva synes dere at dette kan høres ut som? Er det noen som kjenner seg igjen og har noen gode hjelpende tips? 

Setter så utrolig stor pris på svar!!

 

 

 

Dette er (sosial?) angst, ikke ADHD.

Anonymkode: ee070...449

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måten. Kjenner spesielt igjen følelsen av å være anderledes uten at noen egentlig har bekreftet det. Hos meg er det sosial angst da jeg strever med mellommenneskelige  relasjoner. Årsaken ligger i oppveksten min og jeg var 40 før jeg så hvorfor. 

Jeg har også fhv god selvtillit men lav selvfølelse. Dvs at jeg er utadvend og virker trygg utad men inni meg har jeg ikke så positive tanker om meg selv. Selvtillit; det du viser utad. Selvfølelse; hvordan du føler om deg selv. For min del har jeg god selvinnsikt, så god at jeg snakker meg selv ned. Slik fikk jeg det forklart for en del år siden.

Anonymkode: 76688...cca

[Trine]

Ingenting av det du skriver her er typiske symptomer på ADHD. Derimot er det ganske tydelige symptomer på sosial angst, eller kanskje mer spesifikt, sosial prestasjonsangst.

[Undulaten]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg har bl a sosial angst og ADHD. Men enig med de over at det høres mest ut som sosial angst. Men du burde få hjelp og ikke bli avfeid med lav selvtillit og selvfølelse av fastlegen. 

Jeg synes du skulle skrevet ut det du har skrevet her og gitt til fastlegen og se om det kunne hjulpet så du kan få mer hjelp. For det synes jeg du trenger. Utfra det du har skrevet her så hemmer dette deg mye. 

Ev må du bytte fastlege for å få mer hjelp. Av og til er det dessverre det som må til. 

[AnonymBruker]

Du beskriver det som kalles sosial angst eller sosial fobi. Det er den vanligste av alle angstlidelser. Du kan lese mer om det her:

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/sosial-angst/   Du kan også bruke søkefunksjonen her på DOL. Gjennom årene er det skrevet svært mye om dette.

Ta med deg dette til fastlegen din og be om en henvisning til en psykolog som behersker kognitiv terapi. Dess lengre du venter, dess vanskeligere er det å gjøre noe med det.

Lykke til :-)

'

Anonymkode: 1ca0d...595

[yellow ledbetter]

2 timer siden, Trine skrev:

Ingenting av det du skriver her er typiske symptomer på ADHD. Derimot er det ganske tydelige symptomer på sosial angst, eller kanskje mer spesifikt, sosial prestasjonsangst.

Helt enig med Trine her. Det som beskrives her minner veldig om hvordan jeg har hatt det hele livet, og jeg tenker at for min del har det mest med asperger å gjøre, men en kan jo få sosial angst og prestasjonsangst av andre årsaker også. Og hvis du har ADHD og dårlig impulskontroll i tillegg, som jeg har, så gjør du kanskje spontane dumme ting også, som gjør det enda verre. Du bør absolutt snakke med legen din om dette så du kan bli henvist til noen som kan hjelpe deg. Men jeg er tilhenger av å finne årsaken bak angsten. Ellers blir det som å behandle alle smerter med paracet uten å lete etter årsaken til at du har vondt. 

Endret 5. november 2017 av yellow ledbetter