Er det lov å føle seg skuffet?

[AnonymBruker]

Er det lov å være skuffet over en utredning? Hun kunne ikke si hva som feiler meg (unntatt å utelukke enkelte diagnoser) og "funnene" på hva jeg sliter med kom heller ikke som noen overraskelse da jeg har vært slik i mange år (hele livet??). Hadde håpet på svar på hvorfor jeg fungerer så dårlig på enkelte ting og i perioder, mens jeg kan fungere noenlunde normalt i andre (så normalt at jeg tror ingen kan se det på meg, men det sliter meg fremdeles helt ut etterpå). Er så lei av å ha det slik og ser liten utsikt for endring så lenge jeg ikke forstår hva som "feiler meg"...

Skal jeg be om at de tar andre screeningtester enn det som er tatt hittil? Har aldri tidligere (før denne utredningen) blitt testet med noen diagnostiske skjemaer (ikke nå heller...), tror de bare har synset seg frem til en "diagnose" slik at de har noe på papiret uten at jeg vet hva, enda jeg har vært i behandlingsapparatet i mange år. 

Hadde forventninger om et svar, sikkert derfor jeg føler meg så skuffet og lei nå.

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

Diagnostikk der en ikke bruker standardiserte metoder er vanligvis svært lite verdt.

Noen av de beste har skjemaene i hodet, så det kan være strukturert om en ikke ser skjemaet. Noen ganger er diagnosen så åpenbar at en ikke trenger skjemaer. Men i de aller fleste tilfeller bør en bruker diagnostiske intervju som SCID, MINI, SPIFA eller lignende.

Anonymkode: 70c53...606

[AnonymBruker]

Så hva gjør jeg videre nå da? Tviler på at de sendte meg til utredning hos noen utenfor DPS om de vet diagnosen(e) selv.

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hva gjør jeg videre nå da? Tviler på at de sendte meg til utredning hos noen utenfor DPS om de vet diagnosen(e) selv.

Anonymkode: 1ccff...aa8

Bruk retten til fritt sykehusvalg. 

Anonymkode: 3c825...226

[AnonymBruker]

Bytte DPS da? Hva hjelper det?

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

Lenge hadde jeg mye skyldfølelse for hva jeg har opplevd av psykisk lidelse. Det tok slutt når jeg virkelig forstod hvor blindt og meningsløst sykdom ofte rammer. Hvorfor og hvorfor akkurat den personen. Sykdom rammer blindt. Ofte de vakreste og mest verdifulle  menneskene jeg kjente.

Men jeg tror også på det å prøve å finne årsak og sammenheng til tingene. Man må ikke gi opp hvis man føler noe er feil.

Anonymkode: c1394...0fd

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så hva gjør jeg videre nå da? Tviler på at de sendte meg til utredning hos noen utenfor DPS om de vet diagnosen(e) selv.

Anonymkode: 1ccff...aa8

Hvis det kun er en kvalifisert utredning du ønsker, kan du jo kjøpe deg time hos en privat superspesialist.

Anonymkode: 70c53...606

[Trine]

Om hun ikke kunne si hva som feilte deg, har hun vel ikke synset seg fram til noen diagnose heller? Du kan be om en ny utredning.

[AnonymBruker]

Eneste jeg vil er å vite hvordan jeg blir bedre, men ikke så lett når jeg ikke forstår meg selv, hadde håpet på en diagnose så brikkene faller på plass.

Anonymkode: 1ccff...aa8

[yellow ledbetter]

Prøv en annen utreder. Privat (om du har mulighet til det økonomisk), hvis du ikke får tilbud om noe annet gjennom det offentlige systemet. Klart du har rett til å være skuffa. En vil jo gjerne finne ut av ting.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det lov å være skuffet over en utredning? Hun kunne ikke si hva som feiler meg (unntatt å utelukke enkelte diagnoser) og "funnene" på hva jeg sliter med kom heller ikke som noen overraskelse da jeg har vært slik i mange år (hele livet??). Hadde håpet på svar på hvorfor jeg fungerer så dårlig på enkelte ting og i perioder, mens jeg kan fungere noenlunde normalt i andre (så normalt at jeg tror ingen kan se det på meg, men det sliter meg fremdeles helt ut etterpå). Er så lei av å ha det slik og ser liten utsikt for endring så lenge jeg ikke forstår hva som "feiler meg"...

Skal jeg be om at de tar andre screeningtester enn det som er tatt hittil? Har aldri tidligere (før denne utredningen) blitt testet med noen diagnostiske skjemaer (ikke nå heller...), tror de bare har synset seg frem til en "diagnose" slik at de har noe på papiret uten at jeg vet hva, enda jeg har vært i behandlingsapparatet i mange år. 

Hadde forventninger om et svar, sikkert derfor jeg føler meg så skuffet og lei nå.

Anonymkode: 1ccff...aa8

Har du forsøkt å gå skikkelig inn i deg selv og analysere? 

Feks: 

«I denne situasjonen fungerer jeg dårlig. Hva er utfordringen min i akkurat denne situasjonen?

«Hva er det som gjør at min funksjon blir dårlig i akkurat denne situasjonen?» 

«Skyldes det ting andre har sagt eller gjort, eller er det noe som skjer rundt meg som gjør at jeg får det vanskelig?»

»Er det noe som skjer inne i meg selv som jeg ikke vet hva kommer av?». 

Hvis du vil, kan du skrive ned ting her, så kan vi prøve å hjelpe deg med å forstå deg selv litt bedre. 

 

 

Anonymkode: 3c825...226

[AnonymBruker]

6 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Prøv en annen utreder. Privat (om du har mulighet til det økonomisk), hvis du ikke får tilbud om noe annet gjennom det offentlige systemet. Klart du har rett til å være skuffa. En vil jo gjerne finne ut av ting.

Har ikke mulighet til det dessverre, men skal på time på DPS i morgen og skal høre med de hva vi gjør videre. Føler meg som i et gjørmehull det ikke er så lett å komme seg ut av. Jeg har på en måte tenkt at om de bare kunne si meg hva som er feil med meg, så ville det kunne fikses - om jeg da hadde forstått hva jeg skulle gjøre/hvordan jeg skulle gjøre ting for å bli bedre. 

Anonymkode: 1ccff...aa8

[Trine]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke mulighet til det dessverre, men skal på time på DPS i morgen og skal høre med de hva vi gjør videre. Føler meg som i et gjørmehull det ikke er så lett å komme seg ut av. Jeg har på en måte tenkt at om de bare kunne si meg hva som er feil med meg, så ville det kunne fikses - om jeg da hadde forstått hva jeg skulle gjøre/hvordan jeg skulle gjøre ting for å bli bedre. 

Anonymkode: 1ccff...aa8

Det hender det tar lang tid før man finner den riktige diagnosen. Noen ganger må man også henvises videre for ytterligere tester. Så lenge ikke DPS kaster deg ut derfra, er det god mulighet for at de over tid klarer å finne ut hva som er problemet og hvordan det skal løses, dersom det kan løses.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du forsøkt å gå skikkelig inn i deg selv og analysere? 

Feks: 

«I denne situasjonen fungerer jeg dårlig. Hva er utfordringen min i akkurat denne situasjonen?

«Hva er det som gjør at min funksjon blir dårlig i akkurat denne situasjonen?» 

«Skyldes det ting andre har sagt eller gjort, eller er det noe som skjer rundt meg som gjør at jeg får det vanskelig?»

»Er det noe som skjer inne i meg selv som jeg ikke vet hva kommer av?». 

Hvis du vil, kan du skrive ned ting her, så kan vi prøve å hjelpe deg med å forstå deg selv litt bedre. 

 

 

Anonymkode: 3c825...226

Har ikke klart å analysere eller finne årsaken til ting, men jeg tror ikke at det kommer som følge av noe noen andre sier eller gjør - men at dette er noe som ligger i meg.

Eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg i perioder sliter med depresjon og da blir selvfølgelig alt kjempetungt og vanskelig, da vil jeg bare ligge i sengen, mister matlysten og bryr meg ikke om noen ting som å dusje, pusse tenner, skifte fra pysjen til andre klær  m.m. I slike perioder VET jeg hva som feiler meg, men det er når jeg er bedre som jeg ikke forstår og blir frustrert og lei meg av å føle at det er vanskelig å komme videre.

For eksempel så kan jeg fungere godt nok til å kjøre bil på kjente og trygge veier, men er det noe som skjer (ulykke, omkjøring eller veiarbeid) blir jeg skikkelig stressa og fungerer svært dårlig, akkurat som om "hjernen kobler seg ut" på grunn av stress. Også kjører jeg heller ikke over hele byen (bor i en liten by som jeg kjenner godt), men kjører heller store omveier for å komme meg fra et sted til et annet (evt. parkerer langt unna og går dit jeg skal). Slik har det vært i alle år og jeg har hatt lappen i 16 år.

Har lurt på om jeg kan ha sosial angst av noe slag da enkelte sosiale settinger er svært krevende for meg, men har selv kommet frem til at det ikke kan stemme. Jeg studerer og er tillitsvalgt i klassa og har ingen problemer med å stå foran klassa å snakke, jeg jobber også i en butikk hvor jeg stort sett ikke har problemer med å snakke med folk (unntaket er om det kommer noen bekjente - fremmede er mye lettere å forholde seg til). Dette takler jeg stort sett greit i gode perioder, for i de dårlige går jeg ikke ut av huset.

Det jeg ikke mestrer på det sosiale planet er vennskap, forhold, nærhet - klarer (tørr?) ikke slippe noen inn på meg i frykt for å ikke bli likt og så klarer jeg ikke å slippe kontrollen på hvor mye jeg vil dele om meg selv, er kanskje redd for å si noe jeg ikke egentlig ville si, om det gir noe mening... Det er mange som "kjenner meg", men få (ingen?) som egentlig kjenner meg - noe jeg skulle ønske jeg klarte å endre på - for det er veldig ensomt. Sosiale sammenkomster og fester er et mareritt, hater det og blir som regel hjemme i stedet - men innimellom presser jeg meg selv til å delta og da sliter jeg meg helt ut (støy, folk som prater, høy musikk, muskler i helspenn, hjertebank m.m.). Ender stort sett med at jeg reiser derfra tidlig med sterk migrene som slår meg ut dagen etterpå også. Har prøvd forskjellige ting (bl.a. drukket før jeg reiser dit for å "roe meg ned", men det hjelper heller ikke).  

Det er mye mer også, men orker ikke skrive mer for øyeblikket. Men er det noen som kan forstå hva dette kan være, vet ikke om jeg har skrevet forståelig - men kanskje noen av dere kjenner dere igjen?

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har ikke klart å analysere eller finne årsaken til ting, men jeg tror ikke at det kommer som følge av noe noen andre sier eller gjør - men at dette er noe som ligger i meg.

Eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg i perioder sliter med depresjon og da blir selvfølgelig alt kjempetungt og vanskelig, da vil jeg bare ligge i sengen, mister matlysten og bryr meg ikke om noen ting som å dusje, pusse tenner, skifte fra pysjen til andre klær  m.m. I slike perioder VET jeg hva som feiler meg, men det er når jeg er bedre som jeg ikke forstår og blir frustrert og lei meg av å føle at det er vanskelig å komme videre.

For eksempel så kan jeg fungere godt nok til å kjøre bil på kjente og trygge veier, men er det noe som skjer (ulykke, omkjøring eller veiarbeid) blir jeg skikkelig stressa og fungerer svært dårlig, akkurat som om "hjernen kobler seg ut" på grunn av stress. Også kjører jeg heller ikke over hele byen (bor i en liten by som jeg kjenner godt), men kjører heller store omveier for å komme meg fra et sted til et annet (evt. parkerer langt unna og går dit jeg skal). Slik har det vært i alle år og jeg har hatt lappen i 16 år.

Har lurt på om jeg kan ha sosial angst av noe slag da enkelte sosiale settinger er svært krevende for meg, men har selv kommet frem til at det ikke kan stemme. Jeg studerer og er tillitsvalgt i klassa og har ingen problemer med å stå foran klassa å snakke, jeg jobber også i en butikk hvor jeg stort sett ikke har problemer med å snakke med folk (unntaket er om det kommer noen bekjente - fremmede er mye lettere å forholde seg til). Dette takler jeg stort sett greit i gode perioder, for i de dårlige går jeg ikke ut av huset.

Det jeg ikke mestrer på det sosiale planet er vennskap, forhold, nærhet - klarer (tørr?) ikke slippe noen inn på meg i frykt for å ikke bli likt og så klarer jeg ikke å slippe kontrollen på hvor mye jeg vil dele om meg selv, er kanskje redd for å si noe jeg ikke egentlig ville si, om det gir noe mening... Det er mange som "kjenner meg", men få (ingen?) som egentlig kjenner meg - noe jeg skulle ønske jeg klarte å endre på - for det er veldig ensomt. Sosiale sammenkomster og fester er et mareritt, hater det og blir som regel hjemme i stedet - men innimellom presser jeg meg selv til å delta og da sliter jeg meg helt ut (støy, folk som prater, høy musikk, muskler i helspenn, hjertebank m.m.). Ender stort sett med at jeg reiser derfra tidlig med sterk migrene som slår meg ut dagen etterpå også. Har prøvd forskjellige ting (bl.a. drukket før jeg reiser dit for å "roe meg ned", men det hjelper heller ikke).  

Det er mye mer også, men orker ikke skrive mer for øyeblikket. Men er det noen som kan forstå hva dette kan være, vet ikke om jeg har skrevet forståelig - men kanskje noen av dere kjenner dere igjen?

Anonymkode: 1ccff...aa8

Bortsett fra det med depresjonen din så vil jeg si at dette er helt normale problemer alle kan føle. Og som du selv sier så har du neppe angst siden du er god til å snakke foran andre. Og siden du sier du takler fester dårlig så er det rimelig for meg å anta at du har ihvertfall noen venner (siden du blir invitert) så SÅ dårlig til vennskap kan du umulig være.

Anonymkode: ebff1...6ef

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bortsett fra det med depresjonen din så vil jeg si at dette er helt normale problemer alle kan føle. Og som du selv sier så har du neppe angst siden du er god til å snakke foran andre. Og siden du sier du takler fester dårlig så er det rimelig for meg å anta at du har ihvertfall noen venner (siden du blir invitert) så SÅ dårlig til vennskap kan du umulig være.

Anonymkode: ebff1...6ef

De er kolleger (ikke venner) i en jobb jeg har hatt i mange år, så de kjenner meg relativt godt, selv om de samtidig ikke kjenner meg på samme tid... Jeg blir på en måte "presset med på ting", dvs. jeg blir påmeldt, selv om jeg ikke svarer på spørsmål om jeg vil være med (og ja jeg vet at det går an å si nei, men det er vanskelig for meg),så jeg lar heller vær å svare i håp om å bli glemt...

Var på en større fest i helgen, en årlig fest som jeg prøver å styre unna (vanskelig å si at man er bortreist om man jobber i firmaet samme dag/kveld) - så har ikke vært med på flere år (da jeg har sørget for å ha frihelg - noe jeg ikke hadde mulighet til denne gangen). Endte med at jeg gikk - mest fordi det virker så unormalt om jeg ikke dukker opp, selv om jeg har gjort det tidligere - trukket meg i siste liten - opptil flere ganger. Før jeg gikk inn satt jeg i bilen og strigråt så jeg snudde og dro hjem igjen - men så ringer selvfølgelig en av kollegene mine og lurer på hvor jeg blir av og vil ha meg med. Reiste derfor tilbake og går inn (blir møtt av min kollega), men etter noen timer ble jeg så sliten at jeg bare måtte hjem. Er dette slik andre har det også??  Jeg er  "relativt ung", men har ikke noe sosialt liv - vet ikke om jeg har overskudd nok heller, men samtidig savner jeg det - er ensom (muligens selvvalgt - noen vil kanskje påstå det).  

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De er kolleger (ikke venner) i en jobb jeg har hatt i mange år, så de kjenner meg relativt godt, selv om de samtidig ikke kjenner meg på samme tid... Jeg blir på en måte "presset med på ting", dvs. jeg blir påmeldt, selv om jeg ikke svarer på spørsmål om jeg vil være med (og ja jeg vet at det går an å si nei, men det er vanskelig for meg),så jeg lar heller vær å svare i håp om å bli glemt...

Var på en større fest i helgen, en årlig fest som jeg prøver å styre unna (vanskelig å si at man er bortreist om man jobber i firmaet samme dag/kveld) - så har ikke vært med på flere år (da jeg har sørget for å ha frihelg - noe jeg ikke hadde mulighet til denne gangen). Endte med at jeg gikk - mest fordi det virker så unormalt om jeg ikke dukker opp, selv om jeg har gjort det tidligere - trukket meg i siste liten - opptil flere ganger. Før jeg gikk inn satt jeg i bilen og strigråt så jeg snudde og dro hjem igjen - men så ringer selvfølgelig en av kollegene mine og lurer på hvor jeg blir av og vil ha meg med. Reiste derfor tilbake og går inn (blir møtt av min kollega), men etter noen timer ble jeg så sliten at jeg bare måtte hjem. Er dette slik andre har det også??  Jeg er  "relativt ung", men har ikke noe sosialt liv - vet ikke om jeg har overskudd nok heller, men samtidig savner jeg det - er ensom (muligens selvvalgt - noen vil kanskje påstå det).  

Anonymkode: 1ccff...aa8

Du er nok introvert. Det er ingen ting å skamme seg over, halve norges befolkning er introverte. Dvs sosiale sammenkomster sliter dem ut, istedenfor å gi dem energi og glede (for ekstroverte)

Anonymkode: ebff1...6ef

[yellow ledbetter]

Det du beskriver høres i grunnen veldig ut som meg. Både det med bilkjøring og de sosiale greiene. Jeg er trygg på det jeg vet jeg mestrer godt og i tillegg liker å gjøre. Alt annet er pyton. Jeg er en introvert Asperger med ADHD. Kanskje du bare er introvert og ikke tar nok hensyn til deg selv? Eller kanskje du har andre ting også, i en såpass mild grad at det ikke er så lett å oppdage? 

[AnonymBruker]

Introvert kan jeg nok si meg enig i, men jeg føler at det stikker enda dypere på en måte. Handler ikke bare om at jeg blir sliten av å være rundt andre mennesker. Jeg kan takle en hektisk vakt på jobben, blir selvfølgelig sliten da også, men på en helt annen måte (mer fysisk sliten kanskje). Det er disse relasjonelle tingene jeg ikke takler. Jeg er veldig ensom, noe jeg ikke ønsker  - men jeg klarer ikke være åpen med noen om personlige ting. Skaper ingen relasjoner til noen og føler meg veldig ensom selv om jeg er i sammen med folk (for eksempel på skolen, jobben eller sosiale ting). Forstår ikke hvordan jeg skal klare å endre meg, har vært slik hele livet og tenker at det ikke handler om sosial angst (mulige jeg tar feil her).

Anonymkode: 1ccff...aa8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke klart å analysere eller finne årsaken til ting, men jeg tror ikke at det kommer som følge av noe noen andre sier eller gjør - men at dette er noe som ligger i meg.

Eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg i perioder sliter med depresjon og da blir selvfølgelig alt kjempetungt og vanskelig, da vil jeg bare ligge i sengen, mister matlysten og bryr meg ikke om noen ting som å dusje, pusse tenner, skifte fra pysjen til andre klær  m.m. I slike perioder VET jeg hva som feiler meg, men det er når jeg er bedre som jeg ikke forstår og blir frustrert og lei meg av å føle at det er vanskelig å komme videre.

For eksempel så kan jeg fungere godt nok til å kjøre bil på kjente og trygge veier, men er det noe som skjer (ulykke, omkjøring eller veiarbeid) blir jeg skikkelig stressa og fungerer svært dårlig, akkurat som om "hjernen kobler seg ut" på grunn av stress. Også kjører jeg heller ikke over hele byen (bor i en liten by som jeg kjenner godt), men kjører heller store omveier for å komme meg fra et sted til et annet (evt. parkerer langt unna og går dit jeg skal). Slik har det vært i alle år og jeg har hatt lappen i 16 år.

Har lurt på om jeg kan ha sosial angst av noe slag da enkelte sosiale settinger er svært krevende for meg, men har selv kommet frem til at det ikke kan stemme. Jeg studerer og er tillitsvalgt i klassa og har ingen problemer med å stå foran klassa å snakke, jeg jobber også i en butikk hvor jeg stort sett ikke har problemer med å snakke med folk (unntaket er om det kommer noen bekjente - fremmede er mye lettere å forholde seg til). Dette takler jeg stort sett greit i gode perioder, for i de dårlige går jeg ikke ut av huset.

Det jeg ikke mestrer på det sosiale planet er vennskap, forhold, nærhet - klarer (tørr?) ikke slippe noen inn på meg i frykt for å ikke bli likt og så klarer jeg ikke å slippe kontrollen på hvor mye jeg vil dele om meg selv, er kanskje redd for å si noe jeg ikke egentlig ville si, om det gir noe mening... Det er mange som "kjenner meg", men få (ingen?) som egentlig kjenner meg - noe jeg skulle ønske jeg klarte å endre på - for det er veldig ensomt. Sosiale sammenkomster og fester er et mareritt, hater det og blir som regel hjemme i stedet - men innimellom presser jeg meg selv til å delta og da sliter jeg meg helt ut (støy, folk som prater, høy musikk, muskler i helspenn, hjertebank m.m.). Ender stort sett med at jeg reiser derfra tidlig med sterk migrene som slår meg ut dagen etterpå også. Har prøvd forskjellige ting (bl.a. drukket før jeg reiser dit for å "roe meg ned", men det hjelper heller ikke).  

Det er mye mer også, men orker ikke skrive mer for øyeblikket. Men er det noen som kan forstå hva dette kan være, vet ikke om jeg har skrevet forståelig - men kanskje noen av dere kjenner dere igjen?

Anonymkode: 1ccff...aa8

Er det skummelt å ikke ha kontroll? 

Jeg har det likt som deg når det kommer til nære relasjoner og dette med fremmede vs kjente. 

Du kan jo evt øve deg på behandler, det har jeg gjort, og jeg har hatt stor nytte av det. 

 

 

Anonymkode: 3c825...226