Blir det for dumt å ta det opp med legen?

[XbellaX]

1 time siden, Mina1 skrev:

Angsten kom litt tilbake igjen.. i mildere grad i dag... ikke så sterk som den pleier, men jeg forsøkte å få den til å dempe seg med en boks med pils. Og da dempet den seg. Men det er virkelig kjipt at den skulle komme tilbake. Jeg har hatt 4 gode dager uten angst, men litt angst i dag. .. Ting er ikke alltid så lett. Jeg er litt skuffet på meg selv fordi jeg takler ting så tungt i kjærlighetsliv osv.. Men men jeg forsøker å bli flinkere. Forsøker å tenke på en annen måte, men lett å ramle tilbake i samme tankene. Men jobber med å finne en annen måte å tenke på enn hva jeg gjør. Men iblant føles det også som å motarbeide seg selv også blir alt verre... Men jeg forsøker så godt jeg kan. 

Du er ikke den første og blir heller ikke den siste som sitter totalt stuck i en kjærlighetssorg (med noe attåt, du har endel andre ting du også elter med som gjør hele greia ganske tung). Oppsøk hjelp, ikke kast bort mer verdifull tid i et forsøk på å holde hodet over vannet. Jeg synes du skal be om henvisning til en behandler når du er hos din fastlege. 

[Gjest Kanuttius]

Til tross for min ekstremt dårlige erfaring med psykologen min så vil jeg virkelig anbefale deg å søke hjelp Mina. Enten psykolog eller psykiatrisk sykepleier, på dps eller i kommunen. Du kommer til å få det så mye bedre. Slippe å skjule halve livet ditt og slippe både angst og tvangstanker omkring skyld og hva som skjedde. Kognitiv terapi er veldig effektivt til slikt. Du er ei flott dame og du må ikke la deg selv vissne bort i dette.

❤

[Gjest Mina1]

13 timer siden, XbellaX skrev:

Du er ikke den første og blir heller ikke den siste som sitter totalt stuck i en kjærlighetssorg (med noe attåt, du har endel andre ting du også elter med som gjør hele greia ganske tung). Oppsøk hjelp, ikke kast bort mer verdifull tid i et forsøk på å holde hodet over vannet. Jeg synes du skal be om henvisning til en behandler når du er hos din fastlege. 

Selv om jeg ikke unner noen å bli lei seg i nesten 2 år over et brudd, så håper jeg at jeg ikke er den første som blir det. Kan iblant føle meg som eneste i verden som er lei meg over et brudd nesten 2 år etter. Men jeg funker fint i hverdagen, men jeg synes det er trist at det skulle ende sånn, for jeg hadde jo håpet at han var en mann som ville være i mitt liv for alltid.  Jeg husker at jeg fikk høre på nettet rett etter bruddet for 2 år siden at det var rart at jeg slet med bruddet med det samme det skjedde. Og da hang det seg ennå mer fast. 

Jeg har kommet et hakk lenger. Jeg har de siste dagene sluttet å dvele over forholdet vi hadde.Jeg leste noen skrev her at de mener at jeg gjorde mitt beste. Og da la jeg det bak meg med å tenke slik. : Ja jeg gjorde faktisk mitt beste og bedre enn jeg egentlig maktet når jeg var i forholdet. I henhold til situasjonene rundt det.. så burde jeg ha dumpet han i starten, så jeg presset meg ganske sterkt og jobbet hardt for å få det til å fungere tiltross for at jeg så hvilke vei det ville bære. Jeg trodde at han ville dumpe meg før eller siden, med tanke på min tolkning av han fra starten. 

Jeg skal tenke at det viktigste er å ikke dvele over det.  Jeg gjorde mitt beste med tanke på situasjonen. Han gjorde det slutt. Han var ikke snill i måten han gjorde det slutt på. Og det forverret dvelingen min. Men som dere sier: er det slutt så er det slutt, og jeg ville mulig aldri blitt ferdig med spørsmål om hvorfor han gikk ifra meg tross om han gjorde det på en fin måte.... Jeg vet ikke, men det kan være at en fin slutt også kan være vanskelig, for nå ser jeg i det minste hvilke drittsekk han er. Så det var gjerne bra at han viste sitt sanne jeg. Jeg kan ikke tilgi han. Men jeg kan gjøre det beste for å legge det bak meg. Jeg synes fortsatt at det er leit. Men det viktigste er at jeg har stoppet dvelingen. 

Jeg har motatt noe på sms de siste dagene som jeg tror kan være fra han med all sannsynlighet. Men jeg vil ikke utdype hva det er. Men jeg antar at det ikke er gjort fordi han er lei seg over bruddet. Jeg antar at det er gjort av helt andre årsaker. Han er en gåte. Og det har han alltid vært.  Velger å tro at han ikke bryr seg. 

 

Endret 23. november 2017 av Mina1

[XbellaX]

4 minutter siden, Mina1 skrev:

Selv om jeg ikke unner noen å bli lei seg i nesten 2 år over et brudd, så håper jeg at jeg ikke er den første som blir det. Kan iblant føle meg som eneste i verden som er lei meg over et brudd nesten 2 år etter. Men jeg funker fint i hverdagen, men jeg synes det er trist at det skulle ende sånn, for jeg hadde jo håpet at han var en mann som ville være i mitt liv for alltid.  Jeg husker at jeg fikk høre på nettet rett etter bruddet for 2 år siden at det var rart at jeg slet med bruddet med det samme det skjedde. Og da hang det seg ennå mer fast. 

Jeg har kommet et hakk lenger. Jeg har de siste dagene sluttet å dvele over forholdet vi hadde.Jeg leste noen skrev her at de mener at jeg gjorde mitt beste. Og da la jeg det bak meg med å tenke slik. : Ja jeg gjorde faktisk mitt beste og bedre enn jeg egentlig maktet når jeg var i forholdet. I henhold til situasjonene rundt det.. så burde jeg ha dumpet han i starten, så jeg presset meg ganske sterkt og jobbet hardt for å få det til å fungere tiltross for at jeg så hvilke vei det ville bære. Jeg trodde at han ville dumpe meg før eller siden, med tanke på min tolkning av han fra starten. 

Jeg skal tenke at det viktigste er å ikke dvele over det.  Jeg gjorde mitt beste med tanke på situasjonen. Han gjorde det slutt. Han var ikke snill i måten han gjorde det slutt på. Og det forverret dvelingen min. Men som dere sier: er det slutt så er det slutt, og jeg ville mulig aldri blitt ferdig med spørsmål om hvorfor han gikk ifra meg tross om han gjorde det på en fin måte.... Jeg vet ikke, men det kan være at en fin slutt også kan være vanskelig, for nå ser jeg i det minste hvilke drittsekk han er. Så det var gjerne bra at han viste sitt sanne jeg. Jeg kan ikke tilgi han. Men jeg kan gjøre det beste for å legge det bak meg. Jeg synes fortsatt at det er leit. Men det viktigste er at jeg har stoppet dvelingen. 

 

Jeg tror ingenting på at dvelingen har sluttet og håper derfor du likevel oppsøker videre hjelp. 

Så dypt og inngrodd du har sittet så blir det ikke bare borte på noen sekunder. (men jeg synes selvsagt det er fint at du føler deg litt bedre).

[Gjest Mina1]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

Jeg tror ingenting på at dvelingen har sluttet og håper derfor du likevel oppsøker videre hjelp. 

Så dypt og inngrodd du har sittet så blir det ikke bare borte på noen sekunder. (men jeg synes selvsagt det er fint at du føler deg litt bedre).

Jeg kan si at jeg har slått meg fast med en ting som jeg ikke gjorde før i det minste: og det var det at jeg kunne ikke gjort noe anderledes i forholdet. For forholdet var helt spesiell situasjon hvor jeg egentlig trodde at han var opptatt helt fra starten av. Jeg gjorde mitt beste utfra situasjonen.

Det er et fremskritt for meg ja!. En stor lettelse av å ha sluttet å dvele over forholdet vi hadde.  Men jeg er fortsatt lei meg over bruddet.  Så nå er det kun tristheten som sitter igjen, selv om jeg har et bra liv ellers uansett. Da er jeg på god vei uansett om du ser det eller ikke. For meg var dette en kjempeforbedring.

Endret 23. november 2017 av Mina1

[XbellaX]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Jeg kan si at jeg har slått meg fast med en ting som jeg ikke gjorde før i det minste: og det var det at jeg kunne ikke gjort noe anderledes i forholdet. For forholdet var helt spesiell situasjon hvor jeg egentlig trodde at han var opptatt helt fra starten av. Jeg gjorde mitt beste utfra situasjonen. Det er et fremskritt for meg ja!. Men jeg er fortsatt lei meg over bruddet. Men det er bedre det å ha sluttet å dvele over forholdet, og bare være lei seg over bruddet igjen. Da er jeg på god vei uansett om du ser det eller ikke. For meg var dette en kjempeforbedring.

Det synes jeg i det minste høres veldig lovende ut :-) 

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Det synes jeg i det minste høres veldig lovende ut :-) 

Takk Er ganske glad for det selv!. Ja, og det takket være gode råd fra dere her inne. Dere fikk meg til å stoppe å tenke gjennom hele historien gang på gang på gang, .. det gjorde jeg før. Jeg tenkte over hele historien på nytt og nytt og nytt og nytt.. om igjen hele dagene lang... Man blir jo sprø av slikt.... Men jeg har stoppet med det. Og slått meg til ro med det. Men eneste er tristheten over å ha mistet en person som er igjen. Da er jeg jo på god vei  . 

Jeg har også stoppet å klandre meg selv for mine reaksjoner i bruddfasen. Jeg sendte mange meldinger da han ikke ville prate, men jeg har stoppet å hate meg selv for den reaksjonen. Leste at en person her inne gikk inn i en psykose etter et brudd, og det fikk meg til å innse: et brudd kan være en hard belastning og man skal ikke bereide seg selv videre over det. 

 

 

[Janus30]

Hvis man ikke kan/skal prate med legen om helseproblemer, hva skal man snakke om da? 

De har valgt sykdom som yrke, og sykdom kan ramme både kropp og sinn. 

[Gjest Mina1]

5 timer siden, Janus30 skrev:

Hvis man ikke kan/skal prate med legen om helseproblemer, hva skal man snakke om da? 

De har valgt sykdom som yrke, og sykdom kan ramme både kropp og sinn. 

Jeg tok litt opp slike ting om at jeg slet med visse sånne psykiske ting tidligere, og da sa legen at han trodde at jeg klarte dette fint uten hjelp. Det er årsaken til at jeg gruer meg til å fortelle dette... Den legen er veldig flink på alt annet , som foreks fysiske ting. Men det psykiske tror jeg ikke at han helt forsto seg på. 

Endret 23. november 2017 av Mina1

[Janus30]

1 time siden, Mina1 skrev:

Jeg tok litt opp slike ting om at jeg slet med visse sånne psykiske ting tidligere, og da sa legen at han trodde at jeg klarte dette fint uten hjelp. Det er årsaken til at jeg gruer meg til å fortelle dette... Den legen er veldig flink på alt annet , som foreks fysiske ting. Men det psykiske tror jeg ikke at han helt forsto seg på. 

Hvis du er veldig stressa og bekymret for at du ikke vil klare å formidle det du vil på måten du vil, kan det hjelpe stort å gjøre noen notater hjemme i forveien. Ta med disse til konsultasjonen. 

[Lillemus]

6 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg tok litt opp slike ting om at jeg slet med visse sånne psykiske ting tidligere, og da sa legen at han trodde at jeg klarte dette fint uten hjelp. Det er årsaken til at jeg gruer meg til å fortelle dette... Den legen er veldig flink på alt annet , som foreks fysiske ting. Men det psykiske tror jeg ikke at han helt forsto seg på. 

Dersom han sier det igjen så må du stå på kravene og si bestemt at "Nei, jeg klarer ikke dette selv, jeg trenger hjelp og du må henvise meg til en som kan hjelpe meg!"

[Gjest Mina1]

6 timer siden, Lillemus skrev:

Dersom han sier det igjen så må du stå på kravene og si bestemt at "Nei, jeg klarer ikke dette selv, jeg trenger hjelp og du må henvise meg til en som kan hjelpe meg!"

Jeg synes det var pinlig den gangen jeg tok det opp. Han sa : hva skal vi gjøre med det da? Jeg ser ikke noen grunner til å gjøre noe som helst med det, og dette må du ta tak i selv... og du klarer det!. Jeg sa Nei at jeg slet litt vel mye.. er det noe å gjøre? Nei jeg ser ikke grunn til at du skal ha hjelp pga at du sliter etter et brudd... Den gangen slet jeg etter et annet brudd. Jeg følte meg veldig rar, og gikk derfra og siden tenkte jeg: jeg skal klare alt dette selv. Men det er godt mulig at legen tenker at dersom man har en tendens til å dvele og slite etter brudd foreks så må man jobbe seg gjennom det selv. Jeg forstår tankene der. Man må jo jobbe litt med det selv og. 

Det som jeg sliter mye med er troen på at noen andre kan like meg. Troen på å finne kjærligheten på nytt.. Troen på evig kjærlighet. Og samtidig så bærer jeg fortsatt en sorg og litt sinne over det som skjedde. Skammer meg også fordi at jeg føler en sorg, og litt sinne så lenge etter. Men det skal ikke være lett. Angsten har vært bedre den siste uken, men jeg kjenner at jeg har litt angst i meg som har kommet tilbake, men ikke så ille som på det verste. Jeg forsøker å gjøre ting som kan ta fokus bort  fra angsten når den kommer, og jeg har funnet noen metoder som hjelper. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Mina1 skrev:

Jeg synes det var pinlig den gangen jeg tok det opp. Han sa : hva skal vi gjøre med det da? Jeg ser ikke noen grunner til å gjøre noe som helst med det, og dette må du ta tak i selv... og du klarer det!. Jeg sa Nei at jeg slet litt vel mye.. er det noe å gjøre? Nei jeg ser ikke grunn til at du skal ha hjelp pga at du sliter etter et brudd... Den gangen slet jeg etter et annet brudd. Jeg følte meg veldig rar, og gikk derfra og siden tenkte jeg: jeg skal klare alt dette selv. Men det er godt mulig at legen tenker at dersom man har en tendens til å dvele og slite etter brudd foreks så må man jobbe seg gjennom det selv. Jeg forstår tankene der. Man må jo jobbe litt med det selv og. 

Det som jeg sliter mye med er troen på at noen andre kan like meg. Troen på å finne kjærligheten på nytt.. Troen på evig kjærlighet. Og samtidig så bærer jeg fortsatt en sorg og litt sinne over det som skjedde. Skammer meg også fordi at jeg føler en sorg, og litt sinne så lenge etter. Men det skal ikke være lett. Angsten har vært bedre den siste uken, men jeg kjenner at jeg har litt angst i meg som har kommet tilbake, men ikke så ille som på det verste. Jeg forsøker å gjøre ting som kan ta fokus bort  fra angsten når den kommer, og jeg har funnet noen metoder som hjelper. 

Kommentar til ditt første avsnitt om at legen: denne gangen må du si at du fortsatt etter SÅ lang tid fortsatt ikke har klart å jobbe deg utav det på egen hånd. 

Nå er det tide med «just do it». 

Anonymkode: cbfc4...e5d

[Gjest Mina1]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kommentar til ditt første avsnitt om at legen: denne gangen må du si at du fortsatt etter SÅ lang tid fortsatt ikke har klart å jobbe deg utav det på egen hånd. 

Nå er det tide med «just do it». 

Anonymkode: cbfc4...e5d

Jo jeg klarte å jobbe meg ut av det den gang. Men jeg tror det er naturlig å være litt trist iblant over noe som ikke ble slik man håpet på. Har lest på nettet at det fins andre som kjenner litt tristhet over at drømmemannen / damen dumpet de og lenge etter.  Noen kommer aldri over det. 

Hadde det bare vært sånn at det var enkelt å finne en ny mann så hadde jeg gjerne fortere vært over det. Men det er ikke så lett å finne en ny. Leser at det er tips som står skrevet på nettet: finn en ny! Men så enkelt er det ikke for alle. Jeg har forsøkt den metoden uten å lykkes .. bare blitt mer trist over avvisning. Men det er gjerne godt å få pratet ut om en del ting. Det som plager meg mest er angsten som tiltider er ganske plagsom. Ser at jeg har bedre dager, men iblant er den irriterende plagsom. 

Endret 24. november 2017 av Mina1

[laban]

36 minutter siden, Mina1 skrev:

Det som plager meg mest er angsten som til tider er ganske plagsom.

Jeg synes du skal legge størst vekt på angstplagene når du er hos legen, i hvert fall i starten.  Både fordi de har vart lengst og fordi det blir en bedre inngang til problematikken for en mannlig lege som ikke skjønner at å "slite etter et brudd" kan handle om langt mer og noe mer varig enn det han ser for seg.  Det er kanskje litt fordomsfullt, og hovedpoenget er ikke at han er mann, men du har jo selv fortalt at du klarer å skjule problemene for andre, og da tror jeg ikke legen klarer å forestille seg hvor stor denne saken har vært for deg hvis den blir presentert som "vanlig kjærlighetssorg".  

[Trine]

På 23.11.2017 den 13.06, Mina1 skrev:

Men jeg funker fint i hverdagen, men jeg synes det er trist at det skulle ende sånn, for jeg hadde jo håpet at han var en mann som ville være i mitt liv for alltid.

 

På 23.11.2017 den 13.15, Mina1 skrev:

Så nå er det kun tristheten som sitter igjen, selv om jeg har et bra liv ellers uansett.

Om du fungerer fint i hverdagen og har et bra liv ellers, da kan du vel søke jobber så du kan jobbe mer enn 50%, slippe å jobbe kveldsvakter hele tiden, og få bedre inntekt? Det er jo supert.

På 23.11.2017 den 13.06, Mina1 skrev:

Jeg har kommet et hakk lenger. Jeg har de siste dagene sluttet å dvele over forholdet vi hadde.Jeg leste noen skrev her at de mener at jeg gjorde mitt beste. Og da la jeg det bak meg med å tenke slik.

For ikke så lenge siden skrev noen noe som gjorde at du sluttet å dvele. Tror faktisk du hadde sluttet å dvele i 2 uker. Så skrev noen noe som fikke deg til å begynne å dvele igjen. Og nå har noen skrevet noe som fikk deg til å slutte å dvele. Altså, lever du egentlig ditt eget liv, eller styres du fullt ut av hva alle andre sier til deg eller gjør med deg?

3 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg synes det var pinlig den gangen jeg tok det opp. Han sa : hva skal vi gjøre med det da? Jeg ser ikke noen grunner til å gjøre noe som helst med det, og dette må du ta tak i selv... og du klarer det!. Jeg sa Nei at jeg slet litt vel mye.. er det noe å gjøre? Nei jeg ser ikke grunn til at du skal ha hjelp pga at du sliter etter et brudd... Den gangen slet jeg etter et annet brudd. Jeg følte meg veldig rar, og gikk derfra og siden tenkte jeg: jeg skal klare alt dette selv. Men det er godt mulig at legen tenker at dersom man har en tendens til å dvele og slite etter brudd foreks så må man jobbe seg gjennom det selv. Jeg forstår tankene der. Man må jo jobbe litt med det selv og. 

Hvor lenge etter bruddet var dette da? Det er vanlig å slite med sorg rett etter et brudd, og det er vanlig å komme seg igjennom det på egenhånd. Selv om det kanskje var grunn til å tro at du skulle klare den situasjonen alene så er jo situasjonen en annen nå. Du klarte jo å komme deg over det bruddet, så sånn sett hadde jo legen rett.

1 time siden, Mina1 skrev:

Hadde det bare vært sånn at det var enkelt å finne en ny mann så hadde jeg gjerne fortere vært over det.

Det skal ikke være sånn at man er avhengig av å ha en mann for å ha det bra og komme seg over et brudd. Du legger jo på en måte livet ditt i hendene på alle andre.

1 time siden, Mina1 skrev:

Har lest på nettet at det fins andre som kjenner litt tristhet over at drømmemannen / damen dumpet de og lenge etter.  Noen kommer aldri over det.

Men denne fyren din, det var vel ikke akkurat drømmemannen?

1 time siden, Mina1 skrev:

Det som plager meg mest er angsten som tiltider er ganske plagsom. Ser at jeg har bedre dager, men iblant er den irriterende plagsom.

Det er vesentlig at du forteller legen din at du sliter med angst. Det virker ikke som at det er fyren i seg selv som gjør at du ikke kommer over bruddet. Problemet er vel heller at du er avhengig av andre for å ha det bra og at du sliter med troen på at andre kan like deg.

[Gjest Mina1]

21 minutter siden, Trine skrev:

 

Om du fungerer fint i hverdagen og har et bra liv ellers, da kan du vel søke jobber så du kan jobbe mer enn 50%, slippe å jobbe kveldsvakter hele tiden, og få bedre inntekt? Det er jo supert.

For ikke så lenge siden skrev noen noe som gjorde at du sluttet å dvele. Tror faktisk du hadde sluttet å dvele i 2 uker. Så skrev noen noe som fikke deg til å begynne å dvele igjen. Og nå har noen skrevet noe som fikk deg til å slutte å dvele. Altså, lever du egentlig ditt eget liv, eller styres du fullt ut av hva alle andre sier til deg eller gjør med deg?

Hvor lenge etter bruddet var dette da? Det er vanlig å slite med sorg rett etter et brudd, og det er vanlig å komme seg igjennom det på egenhånd. Selv om det kanskje var grunn til å tro at du skulle klare den situasjonen alene så er jo situasjonen en annen nå. Du klarte jo å komme deg over det bruddet, så sånn sett hadde jo legen rett.

Det skal ikke være sånn at man er avhengig av å ha en mann for å ha det bra og komme seg over et brudd. Du legger jo på en måte livet ditt i hendene på alle andre.

Men denne fyren din, det var vel ikke akkurat drømmemannen?

Det er vesentlig at du forteller legen din at du sliter med angst. Det virker ikke som at det er fyren i seg selv som gjør at du ikke kommer over bruddet. Problemet er vel heller at du er avhengig av andre for å ha det bra og at du sliter med troen på at andre kan like deg.

Jeg sliter med troen på at noen kan like meg som den jeg er, og at det samme vil gå tilbake. Men den fyren var en drittsekk helt tydelig. Så han var jo ikke et tap sånn sett. Men det verste er troen på kjærligheten etter dette. 

Jeg sliter fortsatt med angst. Har det litt i meg, men har taklet det litt bedre siste uken. Har funnet noen metoder som hjelper. Men i morges så ville plutselig filmene og bildene i hodet komme tilbake, men jeg klarte å få tankene over på noe annet å stoppe det. Så tydelig så sliter jeg litt med angsten ja. Men ikke så sterkt som jeg har gjort. 

Jeg har litt problemer med å tilpasse meg tanken på ny jobb pga angsten forsterker seg. Derfor vanskelig å søke ny jobb. 

Jaja jeg eier ikke verdens største problemer. Men livet er ikke alltid så lett. Men du har rett i at det at man kan være lykkelig uten avhengig av andre også, det er viktig.  

[Trine]

12 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg sliter med troen på at noen kan like meg som den jeg er, og at det samme vil gå tilbake. Men den fyren var en drittsekk helt tydelig. Så han var jo ikke et tap sånn sett. Men det verste er troen på kjærligheten etter dette. 

Jeg sliter fortsatt med angst. Har det litt i meg, men har taklet det litt bedre siste uken. Har funnet noen metoder som hjelper. Men i morges så ville plutselig filmene og bildene i hodet komme tilbake, men jeg klarte å få tankene over på noe annet å stoppe det. Så tydelig så sliter jeg litt med angsten ja. Men ikke så sterkt som jeg har gjort. 

Jeg har litt problemer med å tilpasse meg tanken på ny jobb pga angsten forsterker seg. Derfor vanskelig å søke ny jobb. 

Jaja jeg eier ikke verdens største problemer. Men livet er ikke alltid så lett. Men du har rett i at det at man kan være lykkelig uten avhengig av andre også, det er viktig.  

Å ikke klare å søke jobber, og kun jobbe 50% er grunn nok alene til å gå til legen. Så da håper jeg du går til legen og sier det akkurat som det er. Du sliter med angst og derfor klarer du ikke søke jobber og du klarer ikke jobbe mer enn 50% i den jobben du har, noe du i lengden ikke har råd til. Værre enn det er det ikke!

[Gjest Mina1]

8 timer siden, Trine skrev:

Å ikke klare å søke jobber, og kun jobbe 50% er grunn nok alene til å gå til legen. Så da håper jeg du går til legen og sier det akkurat som det er. Du sliter med angst og derfor klarer du ikke søke jobber og du klarer ikke jobbe mer enn 50% i den jobben du har, noe du i lengden ikke har råd til. Værre enn det er det ikke!

Du sier noe her. 

Jeg vet ikke om dere merker det her inne. Men denne uken har jeg jobbet litt mindre enn den forrige uken. Jeg er derfor mer positiv og har mindre angst. Så det er noe med at hvis jeg jobber mye så blir jeg langt verre psykisk sett. Får mye tankekjør om jeg jobber mye.. Men denne uken har jeg en bedre uke som sagt. 

Endret 25. november 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Mina1 skrev:

Du sier noe her. 

Jeg vet ikke om dere merker det her inne. Men denne uken har jeg jobbet litt mindre enn den forrige uken. Jeg er derfor mer positiv og har mindre angst. Så det er noe med at hvis jeg jobber mye så blir jeg langt verre psykisk sett. Får mye tankekjør om jeg jobber mye.. Men denne uken har jeg en bedre uke som sagt. 

Tror ingen har merket noe.

Anonymkode: a9da2...31e