Asperger - KVINNER

[AnonymBruker]

Jeg har hittil lest utallige forum, artikler og har hittil lært at kvinner med aspergers er vanskelige å utrede. Nylig har jeg fått påvist morcus crohn, men under en psykologtime for underkant av ett år siden ble asperger ett tema. 

Til dere kvinner med asperger, hvilke typiske trekk har dere som viser til diagnosen? 

Personlig kan jeg ikke fordra dusjen, jeg har to venner jeg forholder meg til, er særdeles grublende, tenkende og skriver i overkant mye grunnet interesseren for språk. Har ennå ikke fullført ett studie (sliter med å fullføre det jeg starter på. Alle de påstarta strikke-genserne mine kan understreke dette), jeg er altfor ærlig (dette slår ofte feil når jeg ikke ordlegger meg riktig), blir misforstått til stadighet, ser ofte manglende detaljer. Eksempel på dette var da jeg reiste fra samboeren min, kom tilbake til ett skinnende hjem og alt jeg la merke til var det manglende lokket til pulverkaffen min. Før jeg så at lokket var borte, innså jeg at jeg ubevisst "scanna" hjemmet mitt for å se etter mangler eller feil. Jeg blir i overkant oppslukt av enkelte elementer jeg interesserer meg for, slik som anatomi og sentralnervesystemet. Jeg har dårlig hørsel, men sliter med å føre en samtale parallelt med bakgrunnsstøy. Går bedre overens med menn, simpelthen fordi de er langt mer ærlige enn kvinner (min opplevelse). Synes kvinner er vanskelige å forholde seg til da dem gjerne sier en ting og mener noe annet. Leser mye, sliter med angst, HATER urettferdighet, har påvist at jeg er lyssky. Jeg oppfattes selvsentrert og kald, men jeg er så følsom på innsida. Det er utmattende å kommunisere, men jeg er FLINK på det (tror jeg). Jeg oppleves smart, men det er nok mest grunnet de vanskelige ordene jeg bruker når jeg snakker (liker som sagt språk) Når jeg er innstilt på noe (som å reise hjem fra en ferie en spesifikk dag), er det viktig at dette oppfylles. Det er vanskelig for meg å omstille hodet. Det kan ofte ende i tårer. Sex er noe jeg opplever, i alle forholdene jeg har vært i, at jeg vil ha oftere enn partneren min og det er nesten blitt ekkelt.

Min største frykt er å bli forlatt, så jeg forlater for og unngå det. Dyr er bedre vesener enn mennesker. Jeg føler selv jeg lever i feil verden, på feil plass. Jeg hører ikke hjemme med alle disse folka her, men jeg klarer ikke sette fingeren på hva eller hvorfor. Mimikken er dog på plass da jeg oppleves svært uttrykksfull i ansiktet. Er jeg sjokkert, så ser du det.

Hva tenker dere?

Og hva er deres spesielle egenskaper? 

Anonymkode: 01598...2a3

[yellow ledbetter]

Jo, det ser jo umiddelbart ut som du har mange aspergertrekk. Jeg er også flink til å snakke, og snakker i overkant mye når jeg først må, men egentlig er jeg ikke bekvem med sosiale settinger og småprat. En skikkelig samtale med folk jeg er på nett med er noe helt annet. Jeg kjenner meg også igjen med å misforstå hva folk mener, eller uttrykke meg på en måte som gjør at folk misforstår meg. Det siste er faktisk mest fordi jeg sier ting i klartekst som andre gir seg til å tolke. Det blir jo bare tull. 

Jeg tror det første som gjorde at psykiateren min fattet mistanke var blikket mitt. Blikkontakt er noe jeg aldri har likt, og automatisk prøver å unngå. Jeg prøver å se på folk når det er forventet at jeg skal gjøre det, men regner med at jeg i verste fall ser ut som jeg stirrer på folk når jeg gjør det, fordi jeg kobler liksom ut det jeg ser. Det er ekstremt ubehagelig når folk glor å meg. Og jeg liker ikke å være for nær folk heller. Håndhilsing og (etterhvert) hilseklemmer er greit nok, og å gå til frisøren eller tannlegen eller andre nødvendige ting, men jeg vil helst ha litt luft mellom meg og folk som ikke er mannen min eller ungene.

Jeg er overfølsom mot lys, temperaturer, lyd og masse andre greier. Konsistensen på mat er viktigere (i negativ forstand) enn smak. Jeg kan spise det aller meste, men de tingene jeg sliter med er mest fordi de har ekkel konsistens. 

Jeg er introvert og liker alenetid, liker rutiner (mine egne, ikke sånt som andre dytter på meg og som jeg ikke ser poenget med), og jeg liker ikke oppstyr og feiringer og for all del ikke overraskelser. Vantrives der det er masse folk og kaos og bråk. Dårlig retningssans har jeg også. Blir lett stresset og forvirret og føler at hodet låser seg når mye skjer på samme tid.

Jenter med asperger er flinkere til å imitere andres atferd enn gutter og vi blir ikke så lett avslørt på måten vi snakker på, har jeg lest. Men vi bruker gjerne vanskelige ord i ung alder, eller snapper opp ord og uttrykk fra andre språk, og kan ha et ordforråd og en måte å uttrykke oss på som kan virke kunstig og merkelig. 

Det var vel alt jeg kom på i denne omgangen, men du får sikkert svar fra flere her. Vi er jo ikke mer like enn folk flest.

 

[Trine]

Det blir veldig mye om jeg skal skrive alle trekkene, også glemmer jeg sikkert å få med halvparten av dem. Men jeg skal gjøre et forsøk.

Jeg har problemer med alt som innebærer å være sosial. Om jeg er sammen med folk som har samme interesse som meg går det bedre. Å være i selskaper, eller å være på kaffe-besøk hos noen, er veldig vanskelig. Jeg trenger også veldig mye tid alene for å hente meg inn etter at jeg har vært sosial. Jeg har lett for å misforstå og andre misforstår meg. Jeg blir lett oppfattet som vanskelig og sær. Jeg bruker mye energi på å forsøke å unngå å bli offattet som vanskelig. Så jeg spiller egentlig et slags skuespill når jeg er med andre personer. Jeg opplever også at folk tolker det jeg sier, og at det bare blir rot siden jeg, slik som yellow ledbetter skriver.

Jeg har en særinteresse, og det er egentlig alt jeg bryr meg om. Kan prate mye når jeg får prate om det som interesserer meg, men siden jeg ikke forstår hvor mye som er passe mye å si om en sak, er det også ofte at jeg ikke sier noenting om det jeg interesserer meg for. Jeg vil ikke oppleves som plagsom.

Jeg er overfølsom ovenfor blinkende lys, lyder, lukter, smak, konsistens og berøring. Jeg liker ikke blikkontakt, og hater å måtte håndhilse på folk. Jeg har et stort behov for kontroll og rutiner. Takler dårlig forandringer forårsaket av andre enn meg selv. Jeg har lite mimikk og prater monotont. Blir veldig lett overveldet. Jeg er egosentrisk, selv om jeg prøver å skjule det. Jeg har nedsatt språkfoståelse. Problemer med non-verbal kommunikasjon. Problemer med finmotorikk og visumotoris koordinasjon.

 

[Eva Sofie]

Dette spørsmålet er ikke ment for å støte noen, men kun ren interesse og et forsøk på å forstå fra min side. Har man påvist hvorfor noen får asperger? Er det arvelig? Har man forsket på hvor i hjernen "feilen" ligger?

Som sagt, håper ikke noen føler seg støtt av mine spørsmål som rett og slett kommer av uvitenhet. Jeg hadde en venninne med asperger og jeg ser mange av trekkene i henne som nevnes over.

Hoper ikke jeg kupper tråden nå

[yellow ledbetter]

Det er forsket mye på det etter hvert, og det meste tyder på at asperger, andre typer autisme, ADHD, OCD, dysleksi og muligens Bipolar type 2 er tilstander som følger det samme genmaterialet. Det er ingen sykdom, eller noe en kan få. Det er en tilstand vi er født med, en diversitet i nervesystemet som gjør at vi sanser annereldes en nevrotypikere. Er det én person med asperger i en familie, er det gjerne også andre som har det, eller en eller flere av de andre av de tilstandene som er nevnt her. 

[AnonymBruker]

Ts: du må huske på at asperger er noe du er født med. Har du ikke hatt vanskeligheter i tidlig barndom er du ikke på autismespekteret så enkelt er det. Det er så gjennomgripende at en kan ikke skjule det. Dine foreldre må ha merket at du ikke var som dine søsken, du må ha skilt deg ut på skolen osv

Sånn er det bare.

Anonymkode: 0bc49...901

[yellow ledbetter]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts: du må huske på at asperger er noe du er født med. Har du ikke hatt vanskeligheter i tidlig barndom er du ikke på autismespekteret så enkelt er det. Det er så gjennomgripende at en kan ikke skjule det. Dine foreldre må ha merket at du ikke var som dine søsken, du må ha skilt deg ut på skolen osv

Sånn er det bare.

Anonymkode: 0bc49...901

Nei, det er ikke bare sånn. En skiller seg ikke nødvendigvis så mye ut på skolen. Jenter er flinkere til å imitere andres atferd, og til å holde problemene inni seg. Det var lite kunnskap om asperger helt til for noen få år siden, særlig når det gjelder jenter. Mange framstår bare som sjenerte og reserverte. Og det er vanlig at søsken (og foreldre) har mange av de samme trekkene, selv om ikke alle kvalifiserer seg for en diagnose, så de skiller seg ikke nødvendigvis så mye ut i sin egen familie. 

[gråstein]

8 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nei, det er ikke bare sånn. En skiller seg ikke nødvendigvis så mye ut på skolen. 

Da tror jeg ikke man har aspergers.

[yellow ledbetter]

20 minutter siden, gråstein skrev:

Da tror jeg ikke man har aspergers.

Det kommer jo an på hvordan og hvor mye. Jeg skilte meg nok ut, men ingen ante hva asperger var på den tiden. Jeg ble kalt bokorm og barnslig og sær og "geni" og liknende, og var absolutt ikke en populær jente med mange venner. Og en jente i klassen til søstera mi var veldig åpenbar asperger (nå når vi vet hva det er), men for hennes del ble alt hengt på at hun var et overbeskyttet enebarn som hadde hatt lite med andre barn å gjøre fram til skolestart, og hun ble selvsagt kalt bortskjemt og barnslig og alle de andre greiene. Hun ble mobba hele grunnskolen. Det var skikkelig jævlig å se på. Jeg slapp jo stort sett det, selv om jeg var utafor og venneløs deler av skoletida. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, yellow ledbetter skrev:

Nei, det er ikke bare sånn. En skiller seg ikke nødvendigvis så mye ut på skolen. Jenter er flinkere til å imitere andres atferd, og til å holde problemene inni seg. Det var lite kunnskap om asperger helt til for noen få år siden, særlig når det gjelder jenter. Mange framstår bare som sjenerte og reserverte. Og det er vanlig at søsken (og foreldre) har mange av de samme trekkene, selv om ikke alle kvalifiserer seg for en diagnose, så de skiller seg ikke nødvendigvis så mye ut i sin egen familie. 

Du har helt rett i at det ofte nevnes at jenter er bedre til å skjule sine symptomer enn det gutter er, men et så alorliv utviklingshemming som asperger er det ikke mulig å skjule så mye at man går gjennom hele grunnskolen uten at noen (ihvertfall i ettertid) vil kunne se tilbake å være enig i at det var noe galt med det barnet der.. altså selvsagt kan visse symptomer til en viss grad skjules i en viss periode, men det kan IKKE skjules HELT. 

Eksempler kan være som du nevner at de gjerne er stille, introverte, reserverte, de har få venner, problemer med å være sammen med de gjevnaldrende, de har problemer med blikkontakt, vansker med gruppearbeid. Dette er eksempler på ting som er umulig å skjule helt og holdent.

Anonymkode: 0bc49...901

[AnonymBruker]

3 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jo, det ser jo umiddelbart ut som du har mange aspergertrekk. Jeg er også flink til å snakke, og snakker i overkant mye når jeg først må, men egentlig er jeg ikke bekvem med sosiale settinger og småprat. En skikkelig samtale med folk jeg er på nett med er noe helt annet. Jeg kjenner meg også igjen med å misforstå hva folk mener, eller uttrykke meg på en måte som gjør at folk misforstår meg. Det siste er faktisk mest fordi jeg sier ting i klartekst som andre gir seg til å tolke. Det blir jo bare tull. 

Jeg tror det første som gjorde at psykiateren min fattet mistanke var blikket mitt. Blikkontakt er noe jeg aldri har likt, og automatisk prøver å unngå. Jeg prøver å se på folk når det er forventet at jeg skal gjøre det, men regner med at jeg i verste fall ser ut som jeg stirrer på folk når jeg gjør det, fordi jeg kobler liksom ut det jeg ser. Det er ekstremt ubehagelig når folk glor å meg. Og jeg liker ikke å være for nær folk heller. Håndhilsing og (etterhvert) hilseklemmer er greit nok, og å gå til frisøren eller tannlegen eller andre nødvendige ting, men jeg vil helst ha litt luft mellom meg og folk som ikke er mannen min eller ungene.

Jeg er overfølsom mot lys, temperaturer, lyd og masse andre greier. Konsistensen på mat er viktigere (i negativ forstand) enn smak. Jeg kan spise det aller meste, men de tingene jeg sliter med er mest fordi de har ekkel konsistens. 

Jeg er introvert og liker alenetid, liker rutiner (mine egne, ikke sånt som andre dytter på meg og som jeg ikke ser poenget med), og jeg liker ikke oppstyr og feiringer og for all del ikke overraskelser. Vantrives der det er masse folk og kaos og bråk. Dårlig retningssans har jeg også. Blir lett stresset og forvirret og føler at hodet låser seg når mye skjer på samme tid.

Jenter med asperger er flinkere til å imitere andres atferd enn gutter og vi blir ikke så lett avslørt på måten vi snakker på, har jeg lest. Men vi bruker gjerne vanskelige ord i ung alder, eller snapper opp ord og uttrykk fra andre språk, og kan ha et ordforråd og en måte å uttrykke oss på som kan virke kunstig og merkelig. 

Det var vel alt jeg kom på i denne omgangen, men du får sikkert svar fra flere her. Vi er jo ikke mer like enn folk flest.

 

Tusen takk for svar. Jeg snakker også i overkant mye om det jeg interesserer meg for, nemlig trening og anatomi, men jeg vet ikke når nok er nok. Ofte frykter jeg at mine nærmeste skal gå lei av all praten, uavhengig av hvor lenge jeg prater. Å være innpåsliten eller 'i veien' er forferdelig og noe jeg ofte føler på. 

Fra jeg kunne snakke og til ungdomsperioden min snakket jeg igjennom mammaen min. Jeg var så sjenert og tilbaketrukken at jeg sjelden turte å snakke selv. Dersom vi var på kaffebesøk hos tanta mi og jeg hadde lyst på ei kjeks fra fatet hun hadde plassert på bordet, så kviskra jeg i øret til mamma. Slik var jeg helt til ungdomsåra da jeg først ble introdusert for alkohol. For min del løste alkoholen en stor del av det sosiale, for oppførsla mi kunne unnskyldes med rusen, tenkte jeg. Blikkontakt var også vanskelig for meg, helt til jeg trossa meg selv og begynte å stirre. I senere tid har mine nærmeste påpekt at jeg ikke må stirre sånn. Når jeg fører en samtale med et annet vesen stirrer jeg dem bevisst i øyeeplet til dem ikke lenger ser på meg. Dette gjør jeg KUN for å oppleves sikker, og jeg anses å være det også. Innerst inne liker jeg ikke engang å gå til butikken, i frykt for og måtte føre en kjempe ekkel samtale med en gammel bekjent.

Jeg forstår ikke hvorfor folk small-talker. Det har jeg aldri forstått. Jeg forstår heller ikke hvorfor folk er så overfladiske. Denne verden handler om å ha mest penger og status, selv om vi vet at alle sliter eller har slitt. Vi kamuflerer, for hva? Kan vi ikke bare være ærlige å si det som det er, at vi har det vondt innimellom? Det skal likevel sies at jeg sminker meg og ordner håret mitt, men jeg går alltid i komfortable klær. Ettersom jeg nå har blitt syk så går jeg inn i dongeribuksene mine igjen, men disse er ikke brukt på flere år. Sånn sett er det greit jeg trener mye, for treningsklær er komfortable. Jeg tåler heller ikke trange gensere, fleece og lignende. Da får jeg helt noia!

Jeg stjæler ord fra danskene, jeg! Det er ofte jeg finner opp norske ord tatt rett fra den danske ordboka. Dem er bare fornorska. 

Tusen, tusen, tusen takk for svar. 

Anonymkode: 01598...2a3

[AnonymBruker]

Det kan også nevnes at jeg skriver en egen blogg til samboeren min for alle gangene vi er uenige. Jeg har så mye å si, som jeg ikke får frem når jeg snakker. Å skrive det er enkelt i forhold.

Anonymkode: 01598...2a3

[FGT]

I et nøtteskall kan jeg si at kvinner med AS ønsker vanligvis å være mer inkluderende og derfor anstrenger de seg for å være mer sosiale, og derfor blir de mer stresset  og for mange plager på grunn av det. 

[sirop1365381324]

Jeg har ikke AS, og er mann i tillegg, men min tidligere kjæreste og samboer (kvinne), og fortsatt en av mine beste venner har AS.

Finnes det noen grupper eller lignende hvor folk med diagnosen AS prater sammen eller møtes?

Grunnen til at jeg spør er at jeg ser at ufordringene til de fleste med AS er ganske like, noe forskjell er det kansje mellom kjønnene men sånn i hovedtrekk er det mye likt. Vedkommende jeg kjenner sier ofte til meg at hun føler seg anneledes, misforstått og ensom til tross for en normal vennekrets. Jeg som ikke har AS føler at jeg ikke helt strekker til siden jeg ikke har noe erfaring med utfordringene som følger AS selv, men jeg skulle så gjerne gjort noe for min tidvis ensomme venn. 

Rart om ikke det finnes noen arenaer hvor folk med AS kan dele sine erfaringer om ting, og kansje gi hverandre litt tips osv. for å bedre mestre de ufordringer som gjerne følger denne diagnosen. Og kansje på den måten også føle seg litt mindre ensom.

Endret 20. november 2017 av sirop1365381324

[yellow ledbetter]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett i at det ofte nevnes at jenter er bedre til å skjule sine symptomer enn det gutter er, men et så alorliv utviklingshemming som asperger er det ikke mulig å skjule så mye at man går gjennom hele grunnskolen uten at noen (ihvertfall i ettertid) vil kunne se tilbake å være enig i at det var noe galt med det barnet der.. altså selvsagt kan visse symptomer til en viss grad skjules i en viss periode, men det kan IKKE skjules HELT. 

Eksempler kan være som du nevner at de gjerne er stille, introverte, reserverte, de har få venner, problemer med å være sammen med de gjevnaldrende, de har problemer med blikkontakt, vansker med gruppearbeid. Dette er eksempler på ting som er umulig å skjule helt og holdent.

Anonymkode: 0bc49...901

Nettopp. Det er alle de tingene der jeg kjenner meg igjen i. Men asperger var ikke en diagnose da jeg var barn, og det var bare de meste utagerende elevene som fikk MBD-diagnose (jeg tror det kanskje var to eller tre jeg kjente på skolen min), så det var veldig store mørketall når det gjelder oss som er godt voksne nå.

Jeg tror ikke lærerne reagerte så mye på sånne som meg, som var skoleflink og stort sett ikke til plage for andre. At jeg slo meg vrang innimellom når de ville ha meg til å gjøre ting jeg var usikker på var sikkert et lite problem sammenlignet med det andre elever kunne finne på, og stort sett klarte jeg å sno meg rundt sånne situasjoner på et vis. At fraværet mitt var kjempehøyt det siste året fikk jeg heller ingen reaksjon på, siden karakterene var langt over gjennomsnittet.

Heldigvis har de som jobber i skolen mer kunnskap nå, så unger med asperger blir helt sikkert oppdaget tidligere. Når det er sagt, er jeg glad jeg gikk på skolen på syttitallet og ikke nå. Jeg hadde nok fått langt større problemer i dagens skole.