Kjæresten min hakker på meg

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en jeg var stormforelsket i det første året, han var verdens snilleste og gjorde alt for meg, han ville meg alt godt og var veldig empatisk og kjærlig, vi hadde sex daglig og kunne ikke få nok av hverandre, han var opptatt av å inkludere meg og vise meg fram til vennene sine og familien hans, vi lo og elsket hverandres selskap, selvtilitten min var på topp og vi ble kaldt det perfekte par og folk elsket at vi hadde funnet hverandre. 

Plutselig ble det helomvending fra hans side, han rakker ned på meg og mine svake sider jeg hadde betrodd meg med å dele med han tidlig i forholdet, jeg var plutselig ikke så perfekt for han som han ga utrykk av at han syns fra starten. Han rakker ned på meg å forteller meg daglig alt jeg fjør feil, det er null omsorg og empati fra hans side. Han har sluttet å ha sex med meg. Når jeg spør hva probleme er sier han at han er sliten og det er så mye stress. Jeg forteller han at jeg føler meg ensom og at han ikke lenger ønsker å gjøre ting etter mine behov, alt skal gå etter hans nese, jeg har vært tolmodig lenge å tenkt at ting endrer seg men det gjør ikke det. Han sier at alt er galt med meg. Forteller aldri at han setter pris på ting jeg hele tiden gjør for å gjøre hans hverdag lettere. Han kansellerer planer vi skal gjøre sammen og gjør heller ting med familien. Vi har fått barn sammen og alt jeg gjør galt ifølge han må han pirke på hver dag. 

Han har et nært forhold til sin mor og storesøster, de ønsker veldig å inkludere seg i oss og det er fint det. Men når de er med oss virker det som vi skal gjøre alt etter demmes måte å ting jeg ønsker for barnet er feil. Jeg får kjeft av han for at jeg for eksempel selv hvis ungen skriker tar den fra de om de holder og prøve trøste og det ikke hjelper (ungen er bare 3mnd) da sier han at jeg er frekk og egoistisk og at de vet bedre enn meg og burde få trøste og roa ned ungen enda hun er litt skeptitil de sia hun er så lita og såvidt kjenner de. 

Han får meg til å føle meg som dritt og mener de kan bedre med vår unge enn det vi kan, han mener de skal trøste å styre og at jeg burde vise dem respekt og holde meg i bakkant. At de skal gjøre alt med barnet når de er med oss og jeg ikke skal blande meg. For meg er det sånn at jeg som mamma og han som pappa vet best for vårt barn. Jeg ønsker selv og gi barnet trøst og trygghet, det er min naturlige rolle som mor. 

Hva syns dere og hvordan skal jeg reagere/løse dette? Han forteller hvordan jeg skal gjøre alt fra a-å og helst på hans og eller hans mor/søster sine måter for de vet bedre siden de er mødre. 

Han prøver å få meg til å føle meg udugelig og dum, viser aldri empati eller støtte, han og hans familie vêr best og alt skal skje etter deres nese.. jeg har lyst å gå fra han for han hæsjer med meg, men samtidig vil jeg fikse forholdet med tanke på barnet vi har sammen. 

Noen gode råd? 

Anonymkode: 19d8a...fb1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med en jeg var stormforelsket i det første året, han var verdens snilleste og gjorde alt for meg, han ville meg alt godt og var veldig empatisk og kjærlig, vi hadde sex daglig og kunne ikke få nok av hverandre, han var opptatt av å inkludere meg og vise meg fram til vennene sine og familien hans, vi lo og elsket hverandres selskap, selvtilitten min var på topp og vi ble kaldt det perfekte par og folk elsket at vi hadde funnet hverandre. 

Plutselig ble det helomvending fra hans side, han rakker ned på meg og mine svake sider jeg hadde betrodd meg med å dele med han tidlig i forholdet, jeg var plutselig ikke så perfekt for han som han ga utrykk av at han syns fra starten. Han rakker ned på meg å forteller meg daglig alt jeg fjør feil, det er null omsorg og empati fra hans side. Han har sluttet å ha sex med meg. Når jeg spør hva probleme er sier han at han er sliten og det er så mye stress. Jeg forteller han at jeg føler meg ensom og at han ikke lenger ønsker å gjøre ting etter mine behov, alt skal gå etter hans nese, jeg har vært tolmodig lenge å tenkt at ting endrer seg men det gjør ikke det. Han sier at alt er galt med meg. Forteller aldri at han setter pris på ting jeg hele tiden gjør for å gjøre hans hverdag lettere. Han kansellerer planer vi skal gjøre sammen og gjør heller ting med familien. Vi har fått barn sammen og alt jeg gjør galt ifølge han må han pirke på hver dag. 

Han har et nært forhold til sin mor og storesøster, de ønsker veldig å inkludere seg i oss og det er fint det. Men når de er med oss virker det som vi skal gjøre alt etter demmes måte å ting jeg ønsker for barnet er feil. Jeg får kjeft av han for at jeg for eksempel selv hvis ungen skriker tar den fra de om de holder og prøve trøste og det ikke hjelper (ungen er bare 3mnd) da sier han at jeg er frekk og egoistisk og at de vet bedre enn meg og burde få trøste og roa ned ungen enda hun er litt skeptitil de sia hun er så lita og såvidt kjenner de. 

Han får meg til å føle meg som dritt og mener de kan bedre med vår unge enn det vi kan, han mener de skal trøste å styre og at jeg burde vise dem respekt og holde meg i bakkant. At de skal gjøre alt med barnet når de er med oss og jeg ikke skal blande meg. For meg er det sånn at jeg som mamma og han som pappa vet best for vårt barn. Jeg ønsker selv og gi barnet trøst og trygghet, det er min naturlige rolle som mor. 

Hva syns dere og hvordan skal jeg reagere/løse dette? Han forteller hvordan jeg skal gjøre alt fra a-å og helst på hans og eller hans mor/søster sine måter for de vet bedre siden de er mødre. 

Han prøver å få meg til å føle meg udugelig og dum, viser aldri empati eller støtte, han og hans familie vêr best og alt skal skje etter deres nese.. jeg har lyst å gå fra han for han hæsjer med meg, men samtidig vil jeg fikse forholdet med tanke på barnet vi har sammen. 

Noen gode råd? 

Anonymkode: 19d8a...fb1

Dropp han.

Anonymkode: 06517...d67

[Gjest Gargamel]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med en jeg var stormforelsket i det første året, han var verdens snilleste og gjorde alt for meg, han ville meg alt godt og var veldig empatisk og kjærlig, vi hadde sex daglig og kunne ikke få nok av hverandre, han var opptatt av å inkludere meg og vise meg fram til vennene sine og familien hans, vi lo og elsket hverandres selskap, selvtilitten min var på topp og vi ble kaldt det perfekte par og folk elsket at vi hadde funnet hverandre. 

Plutselig ble det helomvending fra hans side, han rakker ned på meg og mine svake sider jeg hadde betrodd meg med å dele med han tidlig i forholdet, jeg var plutselig ikke så perfekt for han som han ga utrykk av at han syns fra starten. Han rakker ned på meg å forteller meg daglig alt jeg fjør feil, det er null omsorg og empati fra hans side. Han har sluttet å ha sex med meg. Når jeg spør hva probleme er sier han at han er sliten og det er så mye stress. Jeg forteller han at jeg føler meg ensom og at han ikke lenger ønsker å gjøre ting etter mine behov, alt skal gå etter hans nese, jeg har vært tolmodig lenge å tenkt at ting endrer seg men det gjør ikke det. Han sier at alt er galt med meg. Forteller aldri at han setter pris på ting jeg hele tiden gjør for å gjøre hans hverdag lettere. Han kansellerer planer vi skal gjøre sammen og gjør heller ting med familien. Vi har fått barn sammen og alt jeg gjør galt ifølge han må han pirke på hver dag. 

Han har et nært forhold til sin mor og storesøster, de ønsker veldig å inkludere seg i oss og det er fint det. Men når de er med oss virker det som vi skal gjøre alt etter demmes måte å ting jeg ønsker for barnet er feil. Jeg får kjeft av han for at jeg for eksempel selv hvis ungen skriker tar den fra de om de holder og prøve trøste og det ikke hjelper (ungen er bare 3mnd) da sier han at jeg er frekk og egoistisk og at de vet bedre enn meg og burde få trøste og roa ned ungen enda hun er litt skeptitil de sia hun er så lita og såvidt kjenner de. 

Han får meg til å føle meg som dritt og mener de kan bedre med vår unge enn det vi kan, han mener de skal trøste å styre og at jeg burde vise dem respekt og holde meg i bakkant. At de skal gjøre alt med barnet når de er med oss og jeg ikke skal blande meg. For meg er det sånn at jeg som mamma og han som pappa vet best for vårt barn. Jeg ønsker selv og gi barnet trøst og trygghet, det er min naturlige rolle som mor. 

Hva syns dere og hvordan skal jeg reagere/løse dette? Han forteller hvordan jeg skal gjøre alt fra a-å og helst på hans og eller hans mor/søster sine måter for de vet bedre siden de er mødre. 

Han prøver å få meg til å føle meg udugelig og dum, viser aldri empati eller støtte, han og hans familie vêr best og alt skal skje etter deres nese.. jeg har lyst å gå fra han for han hæsjer med meg, men samtidig vil jeg fikse forholdet med tanke på barnet vi har sammen. 

Noen gode råd? 

Anonymkode: 19d8a...fb1

Ja, jeg råder dere til å snakke med en parterapaut. Jeg tenker at han har blitt distansert og mistet gnisten. Det kan godt være at begge i tillegg ser etter feil hos hverandre. Det blir fort sånn når man først er frustrert og ser etter feil hos den andre.

Det er ikke sikkert han vet helt konkret hva du forventer for at du skal føle støtte. 

[AnonymBruker]

Ble det slik etter at dere fikk barn?

Anonymkode: 52859...37f

[Frk.f]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble det slik etter at dere fikk barn?

Anonymkode: 52859...37f

Sexlivet dabbet helt ut før jeg ble gravid, etter jeg ble gravid begynte han å bli veldig nebbete og hakker på alt jeg gjør.. 

Endret 13. januar 2018 av Frk.f

[Frk.f]

48 minutter siden, Gargamel skrev:

Ja, jeg råder dere til å snakke med en parterapaut. Jeg tenker at han har blitt distansert og mistet gnisten. Det kan godt være at begge i tillegg ser etter feil hos hverandre. Det blir fort sånn når man først er frustrert og ser etter feil hos den andre.

Det er ikke sikkert han vet helt konkret hva du forventer for at du skal føle støtte. 

Da jeg foreslo psykolog sammen fikk jeg i respons at jeg var den det var galt med så jeg måtte gå alene. Jeg skulle ikke fortelle han hva han skulle gjøre og han kaldte meg psykisk syk... 

[Gjest Gargamel]

4 minutter siden, Frk.f skrev:

Da jeg foreslo psykolog sammen fikk jeg i respons at jeg var den det var galt med så jeg måtte gå alene. Jeg skulle ikke fortelle han hva han skulle gjøre og han kaldte meg psykisk syk... 

Ok. Dere har virkelig et problem. 

[Gjest Gargamel]

Jeg foreslår at du tar ham på ordet og drar alene. Så får du se om han tar hintet. 

[Frk.f]

23 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg foreslår at du tar ham på ordet og drar alene. Så får du se om han tar hintet. 

Jeg har vært, men han tok ikke hintet

[Kayia]

1 time siden, Frk.f skrev:

Jeg har vært, men han tok ikke hintet

Og hva mener psykologen?

[Frk.f]

2 timer siden, Kayia skrev:

Og hva mener psykologen?

At vi burde gå sammen, men han vil ikke 

[Janus30]

25 minutter siden, Frk.f skrev:

At vi burde gå sammen, men han vil ikke 

Da gidder han ikke å mobilisere et minstemål av innsats for å få samlivsskuta på rett kjøl igjen. God nok grunn til å pakke sakene sine etter min mening. 

Mulig det er en klisjé, men livet er seriøst for kort til å gå seg fast i forhold som er livløse, konfliktfylte, eller i verste fall skadelige. Du skylder ingen å være ulykkelig. 

[yellow ledbetter]

Jepp. Jeg tror du har det bedre uten ham hvis han virkelig mener at alt er din feil og det bare er du som må gjøre ting annerledes. Det er et håpløst utgangspunkt for å få et forhold til å fungere.