Nettopp begynt i ny jobb. Er livredd :(

[AnonymBruker]

Jeg er nettopp begynt i ny jobb. Jeg er full i angst og klarer ikke slappe av. Er veldig deprimert og angster meg for å faile. Har to arbeidsforhold bak meg som gikk på trynet pga dette. Nettopp begyt å gå til psykolog og håper på ett mirakel, men aldri vært så redd ift jobb før. Går litt å «gjemmer» meg på den nye jobben no og driver å jobber der det er minst folk når jeg kjenner angsten tar jerngrep. Blir småstresset for føler de andre merker hvordan jeg er. Jeg blir så stresset over megselv og føler meg helt jævlig  Hvordan skal jeg klare dette?

Anonymkode: 30f59...773

[XbellaX]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nettopp begynt i ny jobb. Jeg er full i angst og klarer ikke slappe av. Er veldig deprimert og angster meg for å faile. Har to arbeidsforhold bak meg som gikk på trynet pga dette. Nettopp begyt å gå til psykolog og håper på ett mirakel, men aldri vært så redd ift jobb før. Går litt å «gjemmer» meg på den nye jobben no og driver å jobber der det er minst folk når jeg kjenner angsten tar jerngrep. Blir småstresset for føler de andre merker hvordan jeg er. Jeg blir så stresset over megselv og føler meg helt jævlig  Hvordan skal jeg klare dette?

Anonymkode: 30f59...773

Du har en måte å være på i den nye jobben som gjør at angsten får enda mer fotfeste i deg. Vær mer åpen, si at du er redd for å gjøre feil til de andre. Spis lunch med de andre ansatte, ta en kaffe med dem, lær dem å kjenne... for da kan alt bli litt mindre skummelt.

Er det noen på denne jobben som kjenner situasjonen din?

[AnonymBruker]

16 minutter siden, XbellaX skrev:

Du har en måte å være på i den nye jobben som gjør at angsten får enda mer fotfeste i deg. Vær mer åpen, si at du er redd for å gjøre feil til de andre. Spis lunch med de andre ansatte, ta en kaffe med dem, lær dem å kjenne... for da kan alt bli litt mindre skummelt.

Er det noen på denne jobben som kjenner situasjonen din?

Takk XbellaX, jeg er ikke redd for å gjøre feil i selve jobben, men det sosiale med de jeg jobber med. En av kollegaene sa fra første dag at det er viktig å passe inn ift det sosiale miljøet der. Jeg har vært så deprimert i lang tid no, at det førte til at jeg isolerte meg mer og mer fordi det preger meg veldig som igjen gjør at jeg føler meg skakk-kjørt ift å bli kjent med nye personer og gjøre ett godt inntrykk når jeg føler meg som ett vrak og føler jeg må anstrenge meg unaturlig for å prøve å være entusiastisk og vise interesse for å ta del i det positive miljøet der. Føler meg som den sorte enke hvor det bare er ett tidsspørsmål før de kommer til å skjønne st jeg ikke pssser inn der

Anonymkode: 30f59...773

[AnonymBruker]

33 minutter siden, XbellaX skrev:

Du har en måte å være på i den nye jobben som gjør at angsten får enda mer fotfeste i deg. Vær mer åpen, si at du er redd for å gjøre feil til de andre. Spis lunch med de andre ansatte, ta en kaffe med dem, lær dem å kjenne... for da kan alt bli litt mindre skummelt.

Er det noen på denne jobben som kjenner situasjonen din?

De har ikke felles lunch der. Og nei det er ingen som vet noe om situasjonen, har bare vært der i 3 dager. Jeg er redd for hvordan det vil bli mottatt hvis jeg forteller noe om det. Er ikke alle som forstår når det kommer til depresjon osv, så vet ikke hvordan jeg ev. skulle lagt det frem hvis jeg skulle fortalt noe om det en dag.

Anonymkode: 30f59...773

[XbellaX]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De har ikke felles lunch der. Og nei det er ingen som vet noe om situasjonen, har bare vært der i 3 dager. Jeg er redd for hvordan det vil bli mottatt hvis jeg forteller noe om det. Er ikke alle som forstår når det kommer til depresjon osv, så vet ikke hvordan jeg ev. skulle lagt det frem hvis jeg skulle fortalt noe om det en dag.

Anonymkode: 30f59...773

Jeg mente ikke du skulle fortelle om sykdom, men at du er redd for å gjøre feil og å være ny- fordi der har de aller fleste av oss vært og kan relatere. 

Hva konkret er det du strever med, hva er det som gjør at du blir redd? 

Du sier 2 tidligere jobber har røket pga dette, er det samme type situasjon: at du blir så redd for å ikke få til det sosiale at du ikke mestrer arbeidet? 

[AnonymBruker]

3 timer siden, XbellaX skrev:

Jeg mente ikke du skulle fortelle om sykdom, men at du er redd for å gjøre feil og å være ny- fordi der har de aller fleste av oss vært og kan relatere. 

Hva konkret er det du strever med, hva er det som gjør at du blir redd? 

Du sier 2 tidligere jobber har røket pga dette, er det samme type situasjon: at du blir så redd for å ikke få til det sosiale at du ikke mestrer arbeidet? 

Jeg strever med å bli kjent med kollegaene. Jeg sliter veldig for tiden med megselv ift nye mennesker. Jeg er ikke trygg på megselv og strever. Som i dag f.eks, jeg fikk veldig panikkangst og når jeg da skal late som alt er Ok så. Jeg ser helt gal ut  mørke ringer under øynene og ansiktetet mitt blir veldig anstrengt, blir veldig stresset i øynene. Får ikke sagt så mye og det jeg sier blir veldiganstrengt. Får bare lyst å fordufte der og da for føler meg veldig liten og at jeg ikke passer inn. Problemet mitt er veldig at jeg mistet jobb nr 1, og ble presset ut av jobb nr 2. Vil ikke gå nærmere inn på hva og hvorfor på ett åpent forum, men ett av problemene er at jeg snakker før jeg tenker. Er blitt veldig impulsiv og dette har ødelagt mye for meg. Føler jeg har mistet megselv helt og blitt helt «fucked» av alt som har skjedd på privaten, som har gjort det vanskelig for meg i jobb. Andre hadde nok sykemeldt seg, var det jeg skulle gjort også. Men trodde jobb skulle holde meg «oppe» i en vanskelig tid. Men føler det gjorde vondt værre, siden det på en måte føles som det har rablet litt for meg. 

Jeg mestrer arbeidet, men ikke det sosiale. Jeg ønsker no i denne nye jobben at jeg skal klare det, men ble så satt ut i dag av panikk angsten at jeg tror de på jobben allerede har sett hvor merkelig jeg er

Anonymkode: 30f59...773

[XbellaX]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg strever med å bli kjent med kollegaene. Jeg sliter veldig for tiden med megselv ift nye mennesker. Jeg er ikke trygg på megselv og strever. Som i dag f.eks, jeg fikk veldig panikkangst og når jeg da skal late som alt er Ok så. Jeg ser helt gal ut  mørke ringer under øynene og ansiktetet mitt blir veldig anstrengt, blir veldig stresset i øynene. Får ikke sagt så mye og det jeg sier blir veldiganstrengt. Får bare lyst å fordufte der og da for føler meg veldig liten og at jeg ikke passer inn. Problemet mitt er veldig at jeg mistet jobb nr 1, og ble presset ut av jobb nr 2. Vil ikke gå nærmere inn på hva og hvorfor på ett åpent forum, men ett av problemene er at jeg snakker før jeg tenker. Er blitt veldig impulsiv og dette har ødelagt mye for meg. Føler jeg har mistet megselv helt og blitt helt «fucked» av alt som har skjedd på privaten, som har gjort det vanskelig for meg i jobb. Andre hadde nok sykemeldt seg, var det jeg skulle gjort også. Men trodde jobb skulle holde meg «oppe» i en vanskelig tid. Men føler det gjorde vondt værre, siden det på en måte føles som det har rablet litt for meg. 

Jeg mestrer arbeidet, men ikke det sosiale. Jeg ønsker no i denne nye jobben at jeg skal klare det, men ble så satt ut i dag av panikk angsten at jeg tror de på jobben allerede har sett hvor merkelig jeg er

Anonymkode: 30f59...773

Er du i kontakt med NAV/fikk du jobben gjennom dem eller ordnet du dette alene? Jeg spør fordi om du fikk den gjennom NAV så tror jeg èn måte å få tatt grep på denne situasjonen på er å finne en slags "tillitsperson" på arbeidsplassen (evt en veileder på nav som du kan gå til som også kan ha kontakt med arbeidsplassen). En person som kan hjelpe deg i å få en myk overgang siden du strever såpass mye med dette. 

Dersom du ordnet denne arbeidsplassen selv blir det derimot en større utfordring. Husk at du legger mye mer merke til dine egne utsagn og væremåte enn det andre gjør. De aller fleste av oss har mer enn nok med vår egen hverdag. 

Jeg skjønner at et eller annet har hendt deg, og jeg tolker det som at du ikke er blitt helt den samme siden det. Jeg synes du er tøff som ikke sykemelder deg, og jeg håper arbeidet kan gi deg litt mer selvtillit. Men,- det krever at du gjør ting annerledes enn de to andre gangene. Våg å gjøre ting du ikke gjorde tidligere. Våg å ta initiativ til kontakt med de andre fordi jeg tror at det kan være veien å gå selv om det utvilsomt høres skummelt ut for deg. Sett deg ørsmå "sosiale"-mål for hver arbeidsdag. Et hei og et smil, en kopp kaffe på pauserommet, en kort samtale om været, eller planer for helgen, osv. Det er vel knapt noe som gjør meg mer lykkelig enn når en kollega kommer bort med en varm kopp kaffe til meg på morgenen feks. Du skal ikke være en social butterfly akkurat nå, overse alt sånt. Si hei, smil, ta med en ekstra kopp kaffe, bli med dem ut i røykepause bare for å få deg litt frisk luft, ta med noen druer og by på det til den du luncher med. 

Og så må du komme deg ut av hodet ditt. Du tenker på alt som kan gå til helvete og da vil det gå til helvete, det lover jeg. I stedet vil jeg du skal forestille deg hvordan arbeidshverdagen din ser ut når du er over denne pyton-første fasen og alt har roet seg og du er mer tilfreds.

 

 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, XbellaX skrev:

Er du i kontakt med NAV/fikk du jobben gjennom dem eller ordnet du dette alene? Jeg spør fordi om du fikk den gjennom NAV så tror jeg èn måte å få tatt grep på denne situasjonen på er å finne en slags "tillitsperson" på arbeidsplassen (evt en veileder på nav som du kan gå til som også kan ha kontakt med arbeidsplassen). En person som kan hjelpe deg i å få en myk overgang siden du strever såpass mye med dette. 

Dersom du ordnet denne arbeidsplassen selv blir det derimot en større utfordring. Husk at du legger mye mer merke til dine egne utsagn og væremåte enn det andre gjør. De aller fleste av oss har mer enn nok med vår egen hverdag. 

Jeg skjønner at et eller annet har hendt deg, og jeg tolker det som at du ikke er blitt helt den samme siden det. Jeg synes du er tøff som ikke sykemelder deg, og jeg håper arbeidet kan gi deg litt mer selvtillit. Men,- det krever at du gjør ting annerledes enn de to andre gangene. Våg å gjøre ting du ikke gjorde tidligere. Våg å ta initiativ til kontakt med de andre fordi jeg tror at det kan være veien å gå selv om det utvilsomt høres skummelt ut for deg. Sett deg ørsmå "sosiale"-mål for hver arbeidsdag. Et hei og et smil, en kopp kaffe på pauserommet, en kort samtale om været, eller planer for helgen, osv. Det er vel knapt noe som gjør meg mer lykkelig enn når en kollega kommer bort med en varm kopp kaffe til meg på morgenen feks. Du skal ikke være en social butterfly akkurat nå, overse alt sånt. Si hei, smil, ta med en ekstra kopp kaffe, bli med dem ut i røykepause bare for å få deg litt frisk luft, ta med noen druer og by på det til den du luncher med. 

Og så må du komme deg ut av hodet ditt. Du tenker på alt som kan gå til helvete og da vil det gå til helvete, det lover jeg. I stedet vil jeg du skal forestille deg hvordan arbeidshverdagen din ser ut når du er over denne pyton-første fasen og alt har roet seg og du er mer tilfreds.

 

 

Jeg må bare først få si at jeg er litt satt ut av at det faktisk finnes mennesker som deg, XbellaX. Du må utvilsomt ha ett hjerte av gull. Takk for at du prøver å hjelpe meg, setter ufattelig stor pris på det. 

Jeg har fått jobben gjennom nav ja, men jeg fortalte i jobbintervjuet null nada om at det var pga utfordringene mine, at de var grunnen til utplasseringen. Men det du har gitt som tips her, tar jeg med meg videre. Jeg må litt i tenkeboksen ift hvordan jeg skal ta dette opp med sjefen min der. Det er han jeg ev. ta ting opp med. Veilederen min har jeg forsøkt å ta det opp med.Hun er ett sprudlende energisk menneske og helt fantastisk, men skjønner ikke bæret når det gjelder psykiske utfordringer. Det er helt nytteløst, men det går fint. Vært ett par kleine situasjoner for å si det sånn, blir helt svett av å tenke på de gangene jeg har vært  full i angst  og vi skal ha møte, Gud hjelpe meg..Hun sprudlende, positiv og full av håp, jeg angstete negativ og nær sammenbrudd og ventende på at han fra oven skal umiddelbart komme å hente meg før jeg kreperer av kulturkrasj. Men uansett, har begynt å gå til psykolog no, så håper han kan veilede meg litt ift utfordringene.

Problemet med de andre jobbene er at jeg var megselv. Våget å være megselv.I den tilstanden jeg er i no, må jeg være litt forsiktig med nettopp det, fordi «megselv» er ikke helt megselv. Det værste er at jeg er for selvfokusert. Angsten gjør at det er vanskelig for meg å ha den «naturlige» fremtreden ift interessen for de rundt meg. Det blir veldig påtatt  og «uekte» . Jeg gjør de små tingene som du nevnte, si hei, smile, lage kaffe, men det er når angsten kommer, problemene oppstår for fullt. Jeg har vært formye, som du sier, i mitt eget hode. Det var spot on, for det er det som er problemet, og det er det som er kjernen, fant jeg ut etter du nevnte det. Og du har så ufattelig rett i at hvis jeg tenker det blir helvete, så er det nettopp det det blir. Og veldig bra det du sa at jeg kan prøve å heller se for meg hvordan det kommer til å bli når denne «fasen» er over. Den er helt ny for meg, og tror det kan hjelpe endel. At jeg forestiller meg hvordan jeg ønsker st utfallet skal bli der.Hovedproblemet er at før shit happen, så var jeg en totalt annen person enn jeg er no. Den personen jeg er no, er  uten livsglede, negativ, selvopptatte angst vraket, uintresserte dotten, er jeg ikke vandt til å være og har gjort meg til en sosial analfabet. Det er utfordringen, men med psykologen så kan han sikkert hjelpe meg ift det. 

Ble mye dette fra meg no og litt rotete, men du fikk meg virkelig til å tenke! Og du har gitt meg ett lite håp om at det er mulig ting kan bli annerledes med denne jobben ift de to andre. Jeg må bare finne ut hvordan. Og det ser ikke like håpløst ut no, som det gjorde tidligere i dag. Tusen takk 💖

Anonymkode: 30f59...773

[AnonymBruker]

Bare et råd til deg på veien: fokuser utover. Vær lyttende og følg godt med på hva andre samtaler om.

Anonymkode: e700f...fb8

[ColaZero]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nettopp begynt i ny jobb. Jeg er full i angst og klarer ikke slappe av. Er veldig deprimert og angster meg for å faile. Har to arbeidsforhold bak meg som gikk på trynet pga dette. Nettopp begyt å gå til psykolog og håper på ett mirakel, men aldri vært så redd ift jobb før. Går litt å «gjemmer» meg på den nye jobben no og driver å jobber der det er minst folk når jeg kjenner angsten tar jerngrep. Blir småstresset for føler de andre merker hvordan jeg er. Jeg blir så stresset over megselv og føler meg helt jævlig  Hvordan skal jeg klare dette?

Anonymkode: 30f59...773

Jeg husker at psykiateren som jobbet på dette forumet tidligere ofte sa: fake it until you make it. Alltid hatt sansen for dette utsagnet 

[AnonymBruker]

På 16.1.2018 den 1.22, AnonymBruker skrev:

Bare et råd til deg på veien: fokuser utover. Vær lyttende og følg godt med på hva andre samtaler om.

Anonymkode: e700f...fb8

 

På 16.1.2018 den 4.06, ColaZero skrev:

Jeg husker at psykiateren som jobbet på dette forumet tidligere ofte sa: fake it until you make it. Alltid hatt sansen for dette utsagnet 

Tusen takk for gode råd og tipps, de får tankene mine ut av det møkkasporet det har vært i en altforlang tid no..setter utrolig stor pris på det

Anonymkode: 30f59...773

[ColaZero]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk for gode råd og tipps, de får tankene mine ut av det møkkasporet det har vært i en altforlang tid no..setter utrolig stor pris på det

Anonymkode: 30f59...773

Du har god selvinnsikt og det betyr mye. Pust med magen.

[AnonymBruker]

3 timer siden, ColaZero skrev:

Du har god selvinnsikt og det betyr mye. Pust med magen.

Takk, will do 

Anonymkode: 30f59...773

[Gjest Maggie55]

Før viktige møter eller arbeidsoppgaver osv prøver jeg alltid å spise litt. I det hele tatt fokusere på maten min og kosthold. så godt jeg kan med min psyke.Føler man seg rimelig mett synes jeg man tåler mere vanskelige spørsmål om bakgrunn og hull i CV og huller i " tros og overbevisningsplattform" eller faglige ting man tviler personlig sterkt på. Klarer man dette med kosthold synes jeg man holder sinnstemning og balanse bedre og lettere klarer å selvmotivere seg selv om man kanskje savner dine nærmeste eller ikke forstår hva man har tatt denne jobben for da for eksempel håp om bolig er milelangt unna eller utopia og det er veldig lenge til neste time hos behandler. Rådet man alltid får er å organisere seg godt og det tror jeg personlig er veldig fornuftig om man finner noe som passer over langtid da og klarer seg i ofte tøffe miljø hvor " alt sitter i vegga." Alt er forfordelt fra starten. 

Men om man er utsatt for trakassering av noen set bør man søke å alliere seg medMen som langhelger.

[Gjest Maggie55]

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver føler jeg. Sosial kompetanse er liksom bruksanvisninger enkelte av oss forstår vanskeligere. Man skjønner liksom ikke "tegninga" før det for " sent "og toget gått  på en måte. Jeg har stridd mye med å falle til ro i arbeidsmiljøet og følt at andre mente jeg " ikke passet inn og slik" I dag er sikkert stresset enda større og veldig tungt. Å finne noen å snakke med, kanskje fastlege ,kan være et sted å begynne har jeg mye tenkt ,men det er veldig vanskelig. Du høres yngre aldersgruppe og kanskje mere grunn til bestille time når mulig.

Lykke til.😊