Når hele livet går i mot

[AnonymBruker]

Hvordan takler dere alle følelsene inni der når hele livet går imot og slår deg så hardt i trynet du ikke klarer å reise deg igjen? 

Hele livet har jeg fått bekreftelse på at jeg ikke er bra nok, foreldre som slår, gir meg skylden for alt, nedlatende, kritiserer og kjefter fordi jeg er meg. Sliter meg gjennom skolegang etter skolegang, tåre etter tåre og får ikke en dritt igjen for dette. Angst og depresjon, føler meg verdiløs og mindre enn alle rundt meg... Ingen vil ha så mye med meg å gjøre, gitt opp å prøve. Jobbtilbuder har jeg fått, dette ga meg håp, og så får jeg negative referanser fra folk jeg aldri hadde trodd ville dette. Er så jævla lei, i tillegg har jeg lagt på meg, jeg er stygg jeg er absolutt et totalt null. Det er liksom den ene tingen etter den andre på samme tid...

Uansett om jeg prøver å holde meg positiv i motgang etter motgang så kommer det til ett punkt hvor jeg bare knekker sammen. Idag da jeg kom hjem så for jeg rett på vinflasken og kuttet meg selv. Dette trodde jeg at jeg var ferdig med i tenårene.... Er 22 år og livet mitt har ikke endret seg en dritt, en gang taper, alltid taper...

Beklager all negativiteten, men jeg trengte å få det ut..

Jeg trenger noen gode ord som kan gjøre at jeg får opp motet og håpet... Men spørsmålet er hvordan takle all denne motgangen og det å ikke være bra nok når det er noe du har fått bekrefta hele livet at du ikke er?

Anonymkode: adfb9...bf9

[XbellaX]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere alle følelsene inni der når hele livet går imot og slår deg så hardt i trynet du ikke klarer å reise deg igjen? 

Hele livet har jeg fått bekreftelse på at jeg ikke er bra nok, foreldre som slår, gir meg skylden for alt, nedlatende, kritiserer og kjefter fordi jeg er meg. Sliter meg gjennom skolegang etter skolegang, tåre etter tåre og får ikke en dritt igjen for dette. Angst og depresjon, føler meg verdiløs og mindre enn alle rundt meg... Ingen vil ha så mye med meg å gjøre, gitt opp å prøve. Jobbtilbuder har jeg fått, dette ga meg håp, og så får jeg negative referanser fra folk jeg aldri hadde trodd ville dette. Er så jævla lei, i tillegg har jeg lagt på meg, jeg er stygg jeg er absolutt et totalt null. Det er liksom den ene tingen etter den andre på samme tid...

Uansett om jeg prøver å holde meg positiv i motgang etter motgang så kommer det til ett punkt hvor jeg bare knekker sammen. Idag da jeg kom hjem så for jeg rett på vinflasken og kuttet meg selv. Dette trodde jeg at jeg var ferdig med i tenårene.... Er 22 år og livet mitt har ikke endret seg en dritt, en gang taper, alltid taper...

Beklager all negativiteten, men jeg trengte å få det ut..

Jeg trenger noen gode ord som kan gjøre at jeg får opp motet og håpet... Men spørsmålet er hvordan takle all denne motgangen og det å ikke være bra nok når det er noe du har fått bekrefta hele livet at du ikke er?

Anonymkode: adfb9...bf9

Drit nå i den positiviteten, i dag føler du det slik du føler det, - ferdig med det. 

Har du noen som kan hjelpe deg med å rydde opp i denne gørra? Noen å spille en slags mental-tennis med? Saksbehandler på NAV, behandler, fastlege, en eller annen? 

[AnonymBruker]

Nei jeg har ikke det. Er dessverre slik at ingen vet om min psykiske helse. Jeg later som alt er bra å får ikke til å stoppe. Har prøvd å søke hjelp, men jeg skjerper meg så jævlig og alle bagatellisere mine problemer:)

Anonymkode: adfb9...bf9

[XbellaX]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg har ikke det. Er dessverre slik at ingen vet om min psykiske helse. Jeg later som alt er bra å får ikke til å stoppe. Har prøvd å søke hjelp, men jeg skjerper meg så jævlig og alle bagatellisere mine problemer:)

Anonymkode: adfb9...bf9

Forklar (....helst med teskje, jeg er tungnem) hvorfor du skjerper deg når du så åpenbart har det vanskelig. Du sitter jo midt i et gjørmebad av dritt.

Endret 6. februar 2018 av XbellaX

[Havutsikt]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg har ikke det. Er dessverre slik at ingen vet om min psykiske helse. Jeg later som alt er bra å får ikke til å stoppe. Har prøvd å søke hjelp, men jeg skjerper meg så jævlig og alle bagatellisere mine problemer:)

Anonymkode: adfb9...bf9

Kanskje andre bagatelliserer dine problemer fordi at du nettopp skjerper deg på en sånn måte at du kanskje skjuler mye av det du sliter med? Det er viktig å være så ærlig som du er bekvem med. Du har all rett til å bli forstått, og da er det også viktig at du er ærlig på hvor vondt du har det og hvor slitsomt det er. 

Hvem har du søkt hjelp hos tidligere?

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

Forklar (....helst med teskje, jeg er tungnem) hvorfor du skjerper deg når du så åpenbart har det vanskelig. Du sitter jo midt i et gjørmebad av dritt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, det bare skjer. Jeg får panikk, er redd for at folk skal vite jeg har det vondt. Jeg har vokse opp i et hjem der man ikke kommuniserer følelser, eller om jeg har følt noe har jeg fått beskjed at det er feil. Flere ganger jeg har dratt til fastlegen for å si at jeg ikke klarer mer, men når jeg sitter der face to face så bare går det ikke. Jeg får ikke ord ut og det er bare noe i meg som nekter å la noen "komme inn på" meg... Sikkert dårlig forklart, men jeg vet ikke selv ..

1 time siden, Havutsikt skrev:

Kanskje andre bagatelliserer dine problemer fordi at du nettopp skjerper deg på en sånn måte at du kanskje skjuler mye av det du sliter med? Det er viktig å være så ærlig som du er bekvem med. Du har all rett til å bli forstått, og da er det også viktig at du er ærlig på hvor vondt du har det og hvor slitsomt det er. 

Hvem har du søkt hjelp hos tidligere?

Det er nettopp det som er. Jeg har kanskje ikke lyst å innrømme at jeg har det så dårlig som jeg har. Gang på gang, sitter jeg i gangen å venter på legetimen, full i angst, så klar for å si det som er, men med en gang jeg kommer inn så "skyver" jeg problemene bort... Det er utrolig frustrerende, jeg mener det virkelig når jeg sier jeg prøver å åpne meg. Det bare går ikke.

Jeg søkte først hjelp hos helsesøster da jeg var på randen av egentlig å ta mitt eget liv. Jeg sa ikke noe om dette til hun, men jeg klarte å si at jeg sliter med angst. Det var en lettelse å bare si det til hun. Hun tok kontakt hos en rådgiver (som desverre var ubrukelig), fikk bare ingenting ut av å snakke med hun. Så fastlegen, der snakket vi om angsten, men jeg bagatelliserte det. Jeg følte også at legen syns jeg bare var dum, stilte meg spørsmål jeg ikke skjønte... 

Jeg er vant til å ikke snakke med noen, har aldri delt noe med mine venner heller selv om de deler mye om sitt liv. Å nå har jeg nesten ingen lenger, stenger jeg meg inne så er det ingen som bryr seg. Ingen som tar kontakt. Ikke engang mine foreldre. Og da får jeg bekreftet at ingen trenger meg. Jeg er ubrukelig. 

Anonymkode: adfb9...bf9

[XbellaX]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, det bare skjer. Jeg får panikk, er redd for at folk skal vite jeg har det vondt. Jeg har vokse opp i et hjem der man ikke kommuniserer følelser, eller om jeg har følt noe har jeg fått beskjed at det er feil. Flere ganger jeg har dratt til fastlegen for å si at jeg ikke klarer mer, men når jeg sitter der face to face så bare går det ikke. Jeg får ikke ord ut og det er bare noe i meg som nekter å la noen "komme inn på" meg... Sikkert dårlig forklart, men jeg vet ikke selv ..

Anonymkode: adfb9...bf9

Jeg synes ikke dette var så dårlig forklart. Har du vurdert å skrive ut det du feks har skrevet her og gi din fastlege det? Er du i jobb i dag, hva driver du med om dagene?

[AnonymBruker]

Gå til fastlege og få psykiatrisk hjelp,d gjorde jeg,og gjett om jeg er glad for det.ikke ha dårlig tro på deg selv,begynn å få hjelp og bygg deg opp derfra,ta en dag om gangen og vær åpen om hvordan du har det.det b l i r bedre selv om du føler det svart nå.ring fastlegen i morgen 💜masse lykke til,og goo klem fra meg som ble frisk,og det vil du bli også m hjelp.stå på,aldri gi opp!!!!!! 

Anonymkode: 6cc91...de5

[Mari Y]

Du kan starte med aa vurdere hvem du vil aapne deg for. Man trenger ikke vaere aapen om alt til alle. Du kan ogsaa kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. Du har ogsaa Sidetmedord. no. Ellers er Fastlegen aa vurdere

[Havutsikt]

Jeg håper at du søker hjelp! Du kan få det så mye bedre om du er ærlig. Husk at dem du oppsøker i hjelpeapparatet, er vant med å høre at folk sliter, og det er ingen problemer som skal bagatelliseres. Det er klart at når du ikke har det bra, så skal du tas på alvor. Dersom du har problemer med å få frem hva du vil si når du sitter der hos fastlegen, så kan du skrive ned hva du sliter med og hvordan du føler deg og gi dette til fastlegen eller en annen du oppsøker hjelp hos. Du beskriver godt hvordan det føles for deg, og dette kan være et godt utgangspunkt for at du skal få det bedre. 

 

Endret 7. februar 2018 av Havutsikt