Jeg føler at meningen med mitt liv er katastrofe til jeg ikke klarer mer.

[AnonymBruker]

Hele livet mitt fra keg ble født, har vært tragedier, barnehjem, flere forskjellige fosterhjem, weekendhjem, mange forskjellige skoler. Ingen trygghet eller stabilitet. Jeg har kjempet. Fullførte VGS og fikk studiekompetanse selv omjeg slet med spiseforstyrrelser og depresjon. Jobbet fra jeg var 13-14, hatt mange forskjellige jobber opp gjennom årene. Forsøkte å studere, klarte ett år på høyskole var samtidig alenemor til ett lite barn(full omsorg). Samtidig som jeg slet med depresjon. Vært evig jobbsøker og vært på tiltak hos nav i en årrekke. Har stått på for å klare å nå målene mine, har vær millimeter ifra, men så har angst og panikkangst ødelagt for de siste millimeterne. De 3 siste årene har det brakt løs med alt av tragedier. På alle plan har alt som kunne gått gale, gått gale og vel så det. Jeg sliter med moderat depresjon og angst no, og alt skulke egentlig ha tatt totalt knekken på meg. Men jeg er klar over nettopp det, for jeg føler hele universet prøver å ta knekken på meg til jeg tilslutt ikke skal orke å leve mer. Det virker som, uansett hva jeg gjør, så er det ikke meningen at det skal gå bra. Nå etter veldig mange år, har jeg innsett dette. Uansett hvor hardt jeg prøver, hvor positiv jeg prøver å forholde meg, uansett hva jeg gjør, så oppnår jeg ikke mer enn at jeg kan gi meg ett klapp på skulderen for forsøket. Jeg skjemmes over megselv. Jeg failer overalt og no kjenner jeg at grensen er nådd, jeg begynner å bli tullete også . Jeg føler at jeg ikke orker å leve meg, virkelig ikke orker hvis jeg skal ende opp som en «taper» fordi jeg ikke har oppnådd noe. Jeg har så mye i meg som ikke vil bli brukt med mindre jeg tar en bachelor eller master i noe, men angsten stopper meg og det vraket jeg har blitt etter å har prøvd og failet så mange ganger, så vet jeg ikke om det lenger er noe håp. Jeg er sliten og hvis jeg hadde turd, så hadde jeg ikke levd. Føler meg fanget i ett liv jeg jobbet hardt for å ikke ende opp med. Så gjorde jeg det likevell. 

Noen andre som hatt det slik og i voksen alder klart å snu det hele? Jeg har prøvd å snu det hele, hele livet, men ingenting har funket. Hvis noen har revlusjonert ift denne «snu-operasjonen» og virkelig gått fra ett liv der alt gikk gale i alle år, til det motsatte, mottas med dyp takknemlighet om du/dere vil dele.

Anonymkode: de2c7...693

[Mari Y]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hele livet mitt fra keg ble født, har vært tragedier, barnehjem, flere forskjellige fosterhjem, weekendhjem, mange forskjellige skoler. Ingen trygghet eller stabilitet. Jeg har kjempet. Fullførte VGS og fikk studiekompetanse selv omjeg slet med spiseforstyrrelser og depresjon. Jobbet fra jeg var 13-14, hatt mange forskjellige jobber opp gjennom årene. Forsøkte å studere, klarte ett år på høyskole var samtidig alenemor til ett lite barn(full omsorg). Samtidig som jeg slet med depresjon. Vært evig jobbsøker og vært på tiltak hos nav i en årrekke. Har stått på for å klare å nå målene mine, har vær millimeter ifra, men så har angst og panikkangst ødelagt for de siste millimeterne. De 3 siste årene har det brakt løs med alt av tragedier. På alle plan har alt som kunne gått gale, gått gale og vel så det. Jeg sliter med moderat depresjon og angst no, og alt skulke egentlig ha tatt totalt knekken på meg. Men jeg er klar over nettopp det, for jeg føler hele universet prøver å ta knekken på meg til jeg tilslutt ikke skal orke å leve mer. Det virker som, uansett hva jeg gjør, så er det ikke meningen at det skal gå bra. Nå etter veldig mange år, har jeg innsett dette. Uansett hvor hardt jeg prøver, hvor positiv jeg prøver å forholde meg, uansett hva jeg gjør, så oppnår jeg ikke mer enn at jeg kan gi meg ett klapp på skulderen for forsøket. Jeg skjemmes over megselv. Jeg failer overalt og no kjenner jeg at grensen er nådd, jeg begynner å bli tullete også . Jeg føler at jeg ikke orker å leve meg, virkelig ikke orker hvis jeg skal ende opp som en «taper» fordi jeg ikke har oppnådd noe. Jeg har så mye i meg som ikke vil bli brukt med mindre jeg tar en bachelor eller master i noe, men angsten stopper meg og det vraket jeg har blitt etter å har prøvd og failet så mange ganger, så vet jeg ikke om det lenger er noe håp. Jeg er sliten og hvis jeg hadde turd, så hadde jeg ikke levd. Føler meg fanget i ett liv jeg jobbet hardt for å ikke ende opp med. Så gjorde jeg det likevell. 

Noen andre som hatt det slik og i voksen alder klart å snu det hele? Jeg har prøvd å snu det hele, hele livet, men ingenting har funket. Hvis noen har revlusjonert ift denne «snu-operasjonen» og virkelig gått fra ett liv der alt gikk gale i alle år, til det motsatte, mottas med dyp takknemlighet om du/dere vil dele.

Anonymkode: de2c7...693

Det er mulig aa kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. Ellers har du Angstringen. no. Men tror ogsaa det er noe man boer kontakte en fastlege ang

[AnonymBruker]

Jeg leter etter løsninger men har foreløpig ikke funnet noen, er godt voksen og ja...du er ikke alene om å lete.

Anonymkode: 2ceab...457

[AnonymBruker]

17 timer siden, Mari Y skrev:

Det er mulig aa kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. Ellers har du Angstringen. no. Men tror ogsaa det er noe man boer kontakte en fastlege ang

Tusen takk 💖 skal sjekke ut angstringen.no. Er i behandling men nettopp begynt 

Anonymkode: de2c7...693

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanskelig alene. Det er så lett å ta for mye på seg. Førstepri er vel naturlig barnet for deg og resten må vel bare være bonuskrefter. Viktig å lage noen "stabbesteiner"å se frem til føler jeg.Et kurs på en dag når lønna kommer eller piknikkurv med venninner og barn.

Selv er jeg ikke så hardt rammet så langt men du virker bare kjempeflink synes jeg og har klart å utrette enormt.

Frykter nye raus med ledighet på hva som ennå består etter alt som kommer i media (hvis det ikke bare mest er mediaskapte virkelighet som enkelte hevder )så sikkert lurt å være klok og forsiktig som du prøver også. Ønsker alt godt😊

Anonymkode: 4b7cd...727

[AnonymBruker]

Kjære ts.💗du er jammen tøff.trist å høre all motgang du har møtt.jeg har også hatt vond oppvekst og hatt angst i perioder.fikk meg en psykisk smell en tid tilbake.jeg valgte å legge meg inn på psykiatrisk i to uker,og kom hjem som et nytt menneske.ønsker.der fikk jeg hvile og tok opp alle små /store problemer. For meg ble dette redningen og jeg anbefaler de som er langt nede å prøve det samme.ønsker deg all lykke til videre.og husk at du har ingen som helst grunn til å være flau over deg selv.vær heller stolt!!!!!varm klem 💗💗💗💗💗💗

Anonymkode: 98854...9ee