Drittlei av angst, depresjon og selvfokus

[AnonymBruker]

Spyr. Jeg er blitt en psykopat føler jeg. Driter i alle andre og tenker kun på megselv. Har nådd den totale bunnen da, men er det mulig å bli så bitter og smålig? Er utrolig sint/irritert/mistenksom all den driten som går an å finne i en person, finner du hos meg. Ydmykhet er helt fraværende, er blitt en kalkulerende drittkjærring for å ikke å miste ansikt. Å vise meg svak kan du bare drite i. Jeg er blitt en psycho. Jeg går til behandling (nettopp begynt) men måten jeg snakker på og om ting HERREGUD  det er kaos, for det er sykt mye som plager meg. Tipper resultatet blir en haug med diagnoser og medisinering deretter. Begynner å lure på om jeg noensinne kan gå med hodet hevet igjen som en normal person. Det ser kullsvart ut. Foreløpig lider jeg av moderat angst og moderat depresjon. Jeg føler at jeg er i ett vendepunkt no hvor det er en vei å gå for at ting kan bli veldig bra og bedre enn hva det noen gang har vært, men det vanskelige med det er å finne ut hvordan. Eller så kan det gå så gale som det aldri før har gjort. Jeg er veldig redd for jeg vet jeg står ved ett veiskille no og må ta noen avgjørende valg for fremtiden. 

Noen som har vært i lignende situasjon og kan fortelle om deres erfaringer? Hvordan dere ev. klart å ta en helomvending i en positiv retning? Er desperat  

Anonymkode: 9596f...c24

[AnonymBruker]

Det Var kanskje litt i overkant å spørre om tips om  hvordan ta en helomvending i positiv retning, men hvis noen som har slitt litt på samme måte ift angst og depresjon,og har klart å få bort selvfokuset og negativiteten, så hadde jeg vært veldig takknemlig for tips om hvordan ev. klare det. Ev. hva som helst ift hvordan komme seg opp av gjørmen og se litt positivt på livet igjen.

Anonymkode: 9596f...c24

[Caprioli]

Hei kjære deg,

om det er noen trøst vet jeg ikke, men det er mange, inkludert meg selv, som har stått langt nede i den kjellertrappa og sett opp etter lysglimt i dørsprekken.

Akkurat når det gjelder dette med håp, så er dette noen av de tingene som hjalp meg:

- Ta noen livsvalg som jeg med sikkerhet kunne si var positive for meg. Da følte jeg i alle fall at jeg gjorde noe.

- Snakke med en erfaren psykolog som kunne berolige og gi håp basert på det han hadde opplevd med andre, tilsvarende kasus

- Komme i kontakt med andre som hadde opplevd det samme, men kommet lengre i løypa. Var fint å kunne speile seg, og se at de faktisk hadde kommet langt.

- Prøve alaskens opplegg med medisiner, yoga, mindfulness og jeg vet ikke hva. Så kjentes det ut som jeg prøvde noe, og fant da også en og annen ting som hadde en effekt.

Det er i alle fall et og annet som har hjulpet meg til å holde håpet oppe 

Endret 18. februar 2018 av Caprioli

[AnonymBruker]

3 timer siden, Caprioli skrev:

Hei kjære deg,

om det er noen trøst vet jeg ikke, men det er mange, inkludert meg selv, som har stått langt nede i den kjellertrappa og sett opp etter lysglimt i dørsprekken.

Akkurat når det gjelder dette med håp, så er dette noen av de tingene som hjalp meg:

- Ta noen livsvalg som jeg med sikkerhet kunne si var positive for meg. Da følte jeg i alle fall at jeg gjorde noe.

- Snakke med en erfaren psykolog som kunne berolige og gi håp basert på det han hadde opplevd med andre, tilsvarende kasus

- Komme i kontakt med andre som hadde opplevd det samme, men kommet lengre i løypa. Var fint å kunne speile seg, og se at de faktisk hadde kommet langt.

- Prøve alaskens opplegg med medisiner, yoga, mindfulness og jeg vet ikke hva. Så kjentes det ut som jeg prøvde noe, og fant da også en og annen ting som hadde en effekt.

Det er i alle fall et og annet som har hjulpet meg til å holde håpet oppe 

Tusen tusen takk Caprioli..jeg må begynne med noe som du sier, det er ett godt poeng. For har forsøkt litt forskjellig, men må hvertfall klare å få inn én ting fast og få rutine på. Tar med meg tipsene dine <3

Skulle gjerne komt i kontakt med andre som har det litt på samme måte og er giret på å få det mye bedre ev. har erfaring,men har ingen anelse hvor de befinner seg (bortsett her på dol) men takker høyere makter for vakre sjeler som deg og andre her på dol som gir av dere selv for å hjelpe andre her som er i en vanskelig situasjon. Jeg trodde ærligtalt ingen ville gidde å hi meg noen råd med den beskrivelsen jeg kom med i HI, men skrev det akkurat slik jeg følte det (bortsett fra st jeg sef. bryr meg om andre, men no når jeg er deprimert er selvfokuset noe så flaut ekstremt) og er veldig glad du ga meg de tipsene dine til tross for det, for var akkurat det jeg trengte så tusen takk

Anonymkode: 9596f...c24

[Caprioli]

❤️Jeg er ganske sikker på at du er mye mer normal enn det du kjenner det som nå. På et eller annet tidspunkt får de fleste som sliter et litt mer rasjonelt syn på egne tanker og følelser ("jeg skjønner at det er sykdommen som snakker nå"). Det betyr at en klarer på et eller annet nivå å skille nåsituasjon fra personligheten sin. Du sier det jo selv også, at du som person er mye mer omtenksom enn det du klarer være akkurat nå.

Å komme i kontakt med folk som trøbler eller har trøblet, kan være litt trøblete (haha). Noen ganger kommer det i form av noen du snakker med som åpner seg for deg dersom du åpner deg for dem. I noen situasjoner kan du lettere finne dem (type NAV-tiltak). Mulig det finnes ala støttegrupper også.

Ah, kom på en veldig bra arena - Kurs i depresjonsmestring (KID). Slike tror jeg finnes de fleste steder i landet. Det bør du sjekke opp!

 

[emilie321]

Det jeg har lært er at en skal bare ta ett trinn av gangen. Stå på det første trinnet til du er trygg nok til å gå opp på det neste...osv. En dag så kommer du deg opp av kjellertrappa .

Lett å si, ikke alltid lett å gjennomføre (egen erfaring) Når jeg er nede så vil jeg gjerne opp i rekordfart. Prøver jeg å gå trappa fort opp, så ender det med at jeg faktisk bruker lengre tid.

 

[MMT123]

På 18.2.2018 den 21.35, Caprioli skrev:

❤️Jeg er ganske sikker på at du er mye mer normal enn det du kjenner det som nå. På et eller annet tidspunkt får de fleste som sliter et litt mer rasjonelt syn på egne tanker og følelser ("jeg skjønner at det er sykdommen som snakker nå"). Det betyr at en klarer på et eller annet nivå å skille nåsituasjon fra personligheten sin. Du sier det jo selv også, at du som person er mye mer omtenksom enn det du klarer være akkurat nå.

Å komme i kontakt med folk som trøbler eller har trøblet, kan være litt trøblete (haha). Noen ganger kommer det i form av noen du snakker med som åpner seg for deg dersom du åpner deg for dem. I noen situasjoner kan du lettere finne dem (type NAV-tiltak). Mulig det finnes ala støttegrupper også.

Ah, kom på en veldig bra arena - Kurs i depresjonsmestring (KID). Slike tror jeg finnes de fleste steder i landet. Det bør du sjekke opp!

 

Tusen takk for det fine svaret ditt, mange gode poeng. Jeg merker veldig at jeg ikke er den psyke meg og det er det som gjør at jeg isolerer meg fra alt og alle. Den psyke meg representerer ikke meg, eller den representerer alle sårene mine som ikke er grodd og som har komt helt til overflaten fordi de ikke er blitt bearbeidet. Så jeg klarer å skille de to tingene og jeg håper at med behandling at jeg finner litt ut av ting slik at jeg kan bli megselv igjen, bare litt klokere og kan ta noen livsvalg som tar litt mer hensyn enn de jeg har tatt tidligere. Men jeg vet det kommer til å ordne seg hvertfall (hvertfall i dag :P) Jeg vet bare at jeg må komme til å ta noen avgjørende valg for å komme meg ut av det kaoset jeg er i no. Jeg må bare bli litt friskere før jeg kan ta enkelte ut av de, fordi no baseres alt på følelser og er ikke så rasjonelt. 

Hehe ja ser den at det kan bli trøblete 😊 Tusen takk for tipsene om støttegruppe og kurs, helt topp! Jeg skal høre med behandler i neste avtale om han vet om det finnes noe slikt i vår kommune, håper det 😊

Endret 20. februar 2018 av MMT123

[MMT123]

2 minutter siden, MMT123 skrev:

Tusen takk for det fine svaret ditt, mange gode poeng. Jeg merker veldig at jeg ikke er den psyke meg og det er det som gjør at jeg isolerer meg fra alt og alle. Den psyke meg representerer ikke meg, eller den representerer alle sårene mine som ikke er grodd og som har komt helt til overflaten fordi de ikke er blitt bearbeidet. Så jeg klarer å skille de to tingene og jeg håper at med behandling at jeg finner litt ut av ting slik at jeg kan bli megselv igjen, bare litt klokere og kan ta noen livsvalg som tar litt mer hensyn enn de jeg har tatt tidligere. Men jeg vet det kommer til å ordne seg hvertfall (hvertfall i dag :P) Jeg vet bare at jeg må komme til å ta noen avgjørende valg for å komme meg ut av det kaoset jeg er i no. Jeg må bare bli litt friskere før jeg kan ta enkelte ut av de, fordi no baseres alt på følelser og er ikke så rasjonelt. 

Hehe ja ser den at det kan bli trøblete 😊 Tusen takk for tipsene om støttegruppe og kurs, helt topp! Jeg skal høre med behandler i neste avtale om han vet om det finnes noe slikt i vår kommune, håper det 😊

Ups, skulle skrive som anonym 🙈 jaja 🤭

[MMT123]

På 18.2.2018 den 22.03, emilie321 skrev:

Det jeg har lært er at en skal bare ta ett trinn av gangen. Stå på det første trinnet til du er trygg nok til å gå opp på det neste...osv. En dag så kommer du deg opp av kjellertrappa .

Lett å si, ikke alltid lett å gjennomføre (egen erfaring) Når jeg er nede så vil jeg gjerne opp i rekordfart. Prøver jeg å gå trappa fort opp, så ender det med at jeg faktisk bruker lengre tid.

 

Tusen takk for råd emilie321 <3 Den kan jeg relatere meg til, kjenner at jeg har en trang til å ta grep om alt samtidig fordi det er uvant å være så uproduktiv som jeg føler meg som deprimert. Veldig bra at du nevnte det siste der med å gå trappen fort opp og at det da faktisk tar lenger tid, det er ett veldig godt poeng som er viktig for meg også å være bevisst over så tusen takk 😊

[Caprioli]

2 timer siden, MMT123 skrev:

Jeg merker veldig at jeg ikke er den psyke meg og det er det som gjør at jeg isolerer meg fra alt og alle.

Hva ville skje dersom du gikk ut i verden og møtte de du kjenner som den psyke deg? 

Det er naturlig å isolere seg når vi ikke har det bra, men det går også an å tenke at det å være deppa er et tydelig signal til de rundt deg om at du ikke har det bra, og trenger deres støtte. Men da må signalet nå frem.

Det er ikke alle en vil være sårbar for, men du kan tenke litt på hvordan du ville håndtert det dersom situasjonen var motsatt, og noen av dine nære kom til deg i psyk tilstand. Du kjenner vedkommende slik hen egentlig er, ser at hen sliter, og kommer faktisk til akkurat deg i den situasjonen.

2 timer siden, MMT123 skrev:

Jeg må bare bli litt friskere før jeg kan ta enkelte ut av de, fordi no baseres alt på følelser og er ikke så rasjonelt. 

Får lyst til å utfordre deg litt på den.

Hva må komme først, høna eller egget? Skjønner at det kanskje er alt for tøft akkurat nå, men noen ganger må vi ta kanskje selv drastiske valg mens suppa holder på å koke over, for at det skal ordne seg.

Og -- Tenk på at du nå kanskje har sterkere kontakt med følelsene dine (les: det kroppen din forteller deg) enn du har til vanlig, og at det kan ligge mye nyttig der. I vår kultur dyrker vi tanker og rasjonalitet, og glemmer fort hvem vi virkelig er.

PS: Mente innlegget mer til din egen refleksjon enn at du nødvendigvis skal svare på det her. Du må gjerne gjøre det, men det er ikke hovedpoenget.

Fortsatt lykke til 

[MMT123]

28 minutter siden, Caprioli skrev:

Hva ville skje dersom du gikk ut i verden og møtte de du kjenner som den psyke deg? 

Det er naturlig å isolere seg når vi ikke har det bra, men det går også an å tenke at det å være deppa er et tydelig signal til de rundt deg om at du ikke har det bra, og trenger deres støtte. Men da må signalet nå frem.

Det er ikke alle en vil være sårbar for, men du kan tenke litt på hvordan du ville håndtert det dersom situasjonen var motsatt, og noen av dine nære kom til deg i psyk tilstand. Du kjenner vedkommende slik hen egentlig er, ser at hen sliter, og kommer faktisk til akkurat deg i den situasjonen.

- Det er fordi jeg allerede har gjort det og i en periode det rablet helt for meg (les: var litt for ærlig og impulsiv) så har jeg brent noen broer. Jeg har oppdaget de av vennene mine som ikke egentlig er venner likevell (er der når alt er på topp og når de trenger meg, men når jeg trenger de, holder tilbake, og skygger banen når jeg har vist meg sårbar. Men jeg er også en person som det kan være vanskelig å «være der» for eller forstå seg på når ting butter imot, for jeg har alltid vært den «sterke» som hjelper alle andre. Eller som klarer megselv uansett hva. Jeg har hatt venninner hvor jeg føler alt er en konkurranse. Som det har vist seg at jeg ikke kan stole på når alt går imot,det har jeg merket godt no når ting virkelig har gått nedover. Man er to om det, uansett hva så vil ikke være bitter eller tenke at det er alke andre sin feil. Jeg har problemer med relasjoner så det ligger nok mye hos meg også som jeg må finne ut av.

Får lyst til å utfordre deg litt på den.

Hva må komme først, høna eller egget? Skjønner at det kanskje er alt for tøft akkurat nå, men noen ganger må vi ta kanskje selv drastiske valg mens suppa holder på å koke over, for at det skal ordne seg.

Og -- Tenk på at du nå kanskje har sterkere kontakt med følelsene dine (les: det kroppen din forteller deg) enn du har til vanlig, og at det kan ligge mye nyttig der. I vår kultur dyrker vi tanker og rasjonalitet, og glemmer fort hvem vi virkelig er.

- Veldig godt poeng..👌🏻

PS: Mente innlegget mer til din egen refleksjon enn at du nødvendigvis skal svare på det her. Du må gjerne gjøre det, men det er ikke hovedpoenget.

Fortsatt lykke til  

- Tusen takk Caprioli 😊