Dere med traumer. Har dere noen tips som dere har nytte av?

[Gjest franklyscarlet]

Jeg har gått i traumeterapi en stund, men jeg synes ikke det hjelper. Psykologen er en veldig fin fyr, men jeg opplever ingen bedring. Mulig det har gått for kort tid. Etter timene sitter jeg bare igjen med intens smerte og tristhet, og det er fristende å tenke at traumeterapi bare ripper opp i det vonde uten å lege noen sår. Jeg har ikke enda erfart at det hjelper å snakke om traumet. Derfor tenkte jeg å spørre hva dere andre synes har hjulpet dere? Har dere noen konkrete tips? Er det noe som har lettet på smerten, eller noe som har gitt dere styrke? Har dere lært noen teknikker i terapi? Eller har dere fått noen råd som har hjulpet dere?

[stjernestøv]

9 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Jeg har gått i traumeterapi en stund, men jeg synes ikke det hjelper. Psykologen er en veldig fin fyr, men jeg opplever ingen bedring. Mulig det har gått for kort tid. Etter timene sitter jeg bare igjen med intens smerte og tristhet, og det er fristende å tenke at traumeterapi bare ripper opp i det vonde uten å lege noen sår. Jeg har ikke enda erfart at det hjelper å snakke om traumet. Derfor tenkte jeg å spørre hva dere andre synes har hjulpet dere? Har dere noen konkrete tips? Er det noe som har lettet på smerten, eller noe som har gitt dere styrke? Har dere lært noen teknikker i terapi? Eller har dere fått noen råd som har hjulpet dere?

Å prøve å legge det bak meg har hjulpet meg, tenke at det er i fortiden og jeg er her og nå. Det hjalp ikke å snakke om det, det gjorde vondt verre. Nei jeg vil holde fokuset på nå og fremtiden, ta en dag av gangen. Og musikk hjelper noen ganger. 

[XbellaX]

1 time siden, franklyscarlet skrev:

Jeg har gått i traumeterapi en stund, men jeg synes ikke det hjelper. Psykologen er en veldig fin fyr, men jeg opplever ingen bedring. Mulig det har gått for kort tid. Etter timene sitter jeg bare igjen med intens smerte og tristhet, og det er fristende å tenke at traumeterapi bare ripper opp i det vonde uten å lege noen sår. Jeg har ikke enda erfart at det hjelper å snakke om traumet. Derfor tenkte jeg å spørre hva dere andre synes har hjulpet dere? Har dere noen konkrete tips? Er det noe som har lettet på smerten, eller noe som har gitt dere styrke? Har dere lært noen teknikker i terapi? Eller har dere fått noen råd som har hjulpet dere?

Høres sikkert absurd ut men rutiner har hjulpet mange. Faste rutiner og et nettverk. Venner, store eller små, firbente eller tobente, aller helst begge deler, kan gjøre underverker. 

[stjernestøv]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

Høres sikkert absurd ut men rutiner har hjulpet mange. Faste rutiner og et nettverk. Venner, store eller små, firbente eller tobente, aller helst begge deler, kan gjøre underverker. 

Katten kom å la seg på magen min når jeg lå og hadde det vanskelig før,nå er han borte i nesten tre år. 

[XbellaX]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Katten kom å la seg på magen min når jeg lå og hadde det vanskelig før,nå er han borte i nesten tre år. 

Uff så trist.. kanskje du bør vurdere få deg en ny liten venn? Katter klarer seg jo fint selv, så du slipper mye styr. Det koster litt å vaksinere og slikt men de er relativt billige i drift i forhold til hunder. :- )

[stjernestøv]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

Uff så trist.. kanskje du bør vurdere få deg en ny liten venn? Katter klarer seg jo fint selv, så du slipper mye styr. Det koster litt å vaksinere og slikt men de er relativt billige i drift i forhold til hunder. :- )

Tror ikke vi får en sånn som han igjen, han var like redd for folk som meg. De sier jo at dyrene tar etter eierene  Han var en snill pus og elsket ost og chips,men fikk ikke mye chips da. Mannen i huset nekter å få ny katt, han likte aldri katten. 

[Eva Sofie]

Jeg har gått i målrettet traumeterapi i tre år nå. Han stiller høye krav til meg. Han starter hver time med "hva vil du snakke om i dag?" og dersom jeg ikke stiller forberedt med en plan for timen, føler jeg at timen blir bortkastet. Han er klar på at han er guiden min og har verktøyene, men jeg bestemmer innholdet. Jeg er heldig og går til en av landets fremste traumepsykologer - og den muligheten har jeg ikke råd til å la gå fra meg. Jeg møter alltid opp en halv time før jeg har time for å kunne falle til ro og samle tankene. Etter timen blir jeg sittende på venterommet i en halv times tid og tenke igjennom timen og skrive ned stikkord (se litt lenger ned). Jeg passer som regel på, så langt det er mulig, å ikke ha andre avtaler den dagen jeg skal til psykologen. Jeg lager engang ikke middag, men passer på å ha rester fra dagen før, fordi:

Da jeg begynte hos denne psykologen, begynte jeg samtidig etter hver samtale å skrive ned for meg selv et ganske detaljert sammendrag av samtalen basert på hukommelse og stikkordene. Jeg skrev ned hva jeg fortalte psykologen i detalj og hvilke tilbakemeldinger han ga på det jeg fortalte. Dette har vist seg å ha flere funksjoner:

• Jeg klarer å legge samtalen bak meg når jeg er ferdig med å skrive ned sammendraget og fokusere på andre ting i hverdagen frem til neste samtale

• Jeg føler jeg får mer ut av terapien fordi jeg jobber mer aktivt med innholdet i samtalene

• Jeg kan gå tilbake og se hva han har sagt og hvilke råd han har gitt meg - ting jeg ellers ville ha glemt

Alle disse samtalene lagrer jeg på en passordbeskyttet blogg som ligger på vårt interne nettverk her hjemme, men du kan også bruke en privat, lukket plogg på nettet kun du har tilgang til. På den lagrer jeg også alle egne notater og dagbbøker hvor jeg skriver hvordan det går med meg psykisk i hverdagen. Bloggen har oversiktlige kategorier og søkefunksjon slik at det er lett å finne frem til det jeg er ute etter. På denne måten kan jeg gå tilbake og se fremgang eller tilbakegang. Ja, for jeg skriver daglig svært detaljert dagbok. Det må jeg gjøre for å få hverdagen min til å henge sammen pga. min dissosiative lidelse.

Mellom timene, dvs. de 6 dagene i uken jeg ikke er til psykologen, lever jeg et så vanlig liv jeg klarer med mine fysiske og psykiske diagnoser. Passer på å ta medisiner. Følger opp legetimer og andre avtaler. Jeg fyller hverdagen med aktiviteter jeg trives med, noe jeg klarer nettopp fordi jeg klarer å legge terapien til sides fordi jeg "skriver den av meg", og jeg føler selv jeg har fått et bra liv nå etter at jeg har begynt i traumeterapi. Jeg føler jeg er på riktig vei.

Beklager, dette ble visst langt...

[FjellOgDalar]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har gått i målrettet traumeterapi i tre år nå. Han stiller høye krav til meg. Han starter hver time med "hva vil du snakke om i dag?" og dersom jeg ikke stiller forberedt med en plan for timen, føler jeg at timen blir bortkastet. Han er klar på at han er guiden min og har verktøyene, men jeg bestemmer innholdet. Jeg er heldig og går til en av landets fremste traumepsykologer - og den muligheten har jeg ikke råd til å la gå fra meg. Jeg møter alltid opp en halv time før jeg har time for å kunne falle til ro og samle tankene. Etter timen blir jeg sittende på venterommet i en halv times tid og tenke igjennom timen og skrive ned stikkord (se litt lenger ned). Jeg passer som regel på, så langt det er mulig, å ikke ha andre avtaler den dagen jeg skal til psykologen. Jeg lager engang ikke middag, men passer på å ha rester fra dagen før, fordi:

Da jeg begynte hos denne psykologen, begynte jeg samtidig etter hver samtale å skrive ned for meg selv et ganske detaljert sammendrag av samtalen basert på hukommelse og stikkordene. Jeg skrev ned hva jeg fortalte psykologen i detalj og hvilke tilbakemeldinger han ga på det jeg fortalte. Dette har vist seg å ha flere funksjoner:

 

• Jeg klarer å legge samtalen bak meg når jeg er ferdig med å skrive ned sammendraget og fokusere på andre ting i hverdagen frem til neste samtale

   

• Jeg føler jeg får mer ut av terapien fordi jeg jobber mer aktivt med innholdet i samtalene

   

• Jeg kan gå tilbake og se hva han har sagt og hvilke råd han har gitt meg - ting jeg ellers ville ha glemt

   

 

Alle disse samtalene lagrer jeg på en passordbeskyttet blogg som ligger på vårt interne nettverk her hjemme, men du kan også bruke en privat, lukket plogg på nettet kun du har tilgang til. På den lagrer jeg også alle egne notater og dagbbøker hvor jeg skriver hvordan det går med meg psykisk i hverdagen. Bloggen har oversiktlige kategorier og søkefunksjon slik at det er lett å finne frem til det jeg er ute etter. På denne måten kan jeg gå tilbake og se fremgang eller tilbakegang. Ja, for jeg skriver daglig svært detaljert dagbok. Det må jeg gjøre for å få hverdagen min til å henge sammen pga. min dissosiative lidelse.

Mellom timene, dvs. de 6 dagene i uken jeg ikke er til psykologen, lever jeg et så vanlig liv jeg klarer med mine fysiske og psykiske diagnoser. Passer på å ta medisiner. Følger opp legetimer og andre avtaler. Jeg fyller hverdagen med aktiviteter jeg trives med, noe jeg klarer nettopp fordi jeg klarer å legge terapien til sides fordi jeg "skriver den av meg", og jeg føler selv jeg har fått et bra liv nå etter at jeg har begynt i traumeterapi. Jeg føler jeg er på riktig vei.

Beklager, dette ble visst langt...

Dette skal du ikke beklage! Jeg vil si TAKK for at du deler, og kommer med så konkrete råd og erfaringer. Flere enn TS vil nok finne dette nyttig, meg selv inkludert :). 

Katter... Søte og rare dyr. Foreldrene mine har katt, og det er akkurat som han skjønner hvis jeg har det vanskelig. Han kommer bort og begynner å kose. En malende katt på fanget er fantastisk beroligende. 

[Betti 11]

Vi hadde to katter. De ble veldig gammel. Den ene døde i armen min. Siden dette sjedde har jeg ingen angst å dø.

[Fionys]

Har startet med emdr, dette synes jeg er nyttig og noe som passer for meg. Tidligere har jeg vært med på stabiliseringskurs som jeg også fikk god utbytte av selv om jeg syntes det var ganske tøft. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk i skikkelig traumeterapi og ble frisk  på ti behandlinger. 

Anonymkode: b82a8...449

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i skikkelig traumeterapi og ble frisk  på ti behandlinger. 

Anonymkode: b82a8...449

 

Og hva innebar den "skikkelige traumeterapien"?

Anonymkode: 2d200...861

[Betti 11]

Vi er så forsjellig. Hvilken slags terapi hjelper hvet man ikke. Man må finne det ut selv.